Colombias arbeidere mønstrer andre nasjonalstreiken på ei uke, og trosser represjonen

Kolombianske arbeidere og småbønder gikk på onsdag til landets andre nasjonalstreik på ei uke.

Etter den største nasjonalstreiken på mange tiår torsdag i forrige uke, der hundretusener protesterte fredelig mot den høyreorienterte administrasjon til president Ivan Duque fra partiet Demokratisk Senter (CD), mønstret statens sikkerhetsstyrker et motangrep som førte til tre demonstranters død og hundrevis som ble såret. Som respons fant det sted store demonstrasjoner igjen lørdag kveld, blant annet med tusener som samlet seg utenfor Duques privatbolig. Cacerolazos – protestdemonstrasjoner med tromming på tomme kjeler og gryter – har funnet sted på nattestid over hele landet, med tusener som har deltatt i de øredøvende protestene.

Sent mandag brøt det nyheter om at 18-år-gamle Dilan Cruz døde på sykehuset, etter at han på lørdag ble truffet i hodet av en tåregassbeholder avfyrt av Det mobile antiopprørspolitiet (ESMAD). Cruz’ død ble symbol på ESMADs brutalitet som respons på de fredelige protestene, og forsterket ytterligere masseopposisjonen mot Duque. Den siste Gallup-målingen før streiken viste Duques akseptvurdering på dystre 26 prosent, og den har sunket ytterligere siden protestene begynte.

Del av forrige torsdags protester sentralt i Bogotá [Foto: Dylan Baddour via Twitter]

På Twitter har hashtaggen #ParoNacionalIndefinido, eller «fristløs nasjonalstreik», den siste uka vært en trendsetter over hele Colombia. Kolombianere har hentet enorm inspirasjon fra massekampene i Chile og Ecuador, så vel som fra protestene mot militærkuppet i Bolivia, som har drevet massene til kamp. Den kolombianske generalstreiken fant sted dagen etter at Chile holdt sin tredje nasjonalstreik i løpet av seks uker med protester, og samtidig som hele det søramerikanske kontinentet skakes av sosiale eksplosjoner.

Duque responderte på bølga av støtte for streiken med å organisere et møte med Comité del Paro (Streikekomitéen), sammensatt av lederne for de viktigste fagforbundene og studentgruppene som organiserte forrige ukes nasjonalstreik. Disse omfatter Arbeidernes sentralforbund (CUT), Arbeidernes generalkonføderasjon (CGT), Kolombianske arbeideres konføderasjon (CTC), så vel som andre store fagforeninger, som alle over flere tiår har jobbet for å undertrykke klassekampen i Colombia.

Fagforbundene kalte nasjonalstreiken først som et middel til å slippe ut damptrykk, siden sosial ulikhet og statsvold har blitt uutholdelig i Colombia. Etter avsløringer i begynnelsen av november om at militæret myrdet minst åtte barn i et bombeangrep [engelsk tekst] gjennomført i august, og om fem urbefolkningsledere som ble myrdet i Cauca i oktober, sluttet studenter og urbefolkningsgrupper seg til fagforbundene, og utvidet i vesentlig grad størrelse og bredde av nasjonalstreiken.

Kjempestort Wiphala-flagg på Bolívar-torget i Bogotá. Wiphala-flagget, som representerer Andes-regionens innfødte befolkningsgrupper, har blitt et symbol på protestene i Colombia. [Foto: Dylan Baddour via Twitter]

Mandag og tirsdag ble det holdt samtaler mellom Streikekomitéen, Duque-administrasjonen og næringslivsledere. På møtene foreslo Duque en fire-måneder-lang Gran Conversación Nacional (Stor nasjonalsamtale) mellom regjeringen, næringslivs- og fagforbundsledere, som en poseringseksersis i pseudo-demokrati, for å stagge demonstrantenes enorme raseri. Duque gjorde det klart at han ikke engang ville gi etter for de mest minimale av kravene Streikekomitéens ledere stilte, og det drev dem til å gå ut av samtalene og kalle for en ny nasjonalstreik, vel vitende at de ikke kunne få solgt Duques forslag til de stadig mer radikaliserte massene.

Etter at de hadde forlatt samtalene bekjentgjorde Streikekomitéens ledere sitt «manifest» med 13 reformistiske krav. Disse inkluderer tilbaketrekking av et regressivt skatteforslag som ble illegalt pålagt i fjor, oppløsing av det bredt hatede opprørspolitiet ESMAD, tannløse løfter om ikke å privatisere statseiendeler, gjenoppretting av de falske fredsavtalene fra 2016 med FARC, geriljabevegelsen Colombias revolusjonære væpnede styrker, koordinering av miljø- og frihandelsavtaler med utvalgte agenturer, og tilbaketrekking av forskjellige innstrammingstiltak innført av Duque-administrasjonen.

Ingen av disse kravene påvirker profittinteressene til Colombias styringselite eller deres imperialistbeskyttere. Det faktum at fagforbundlederne ville fremme slike palliativer når hele landet rystes av kamp, understreker deres reaksjonære perspektiv, som er basert på å opprettholde kapitalismen og amerikansk imperialismes underkasting av Colombia.

Protestbanner som viser flere enn 700 lokalsamfunnsledere drept siden fredsavtalene i 2016 [Foto: Dylan Baddour via Twitter]

Den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo ringte på onsdag personlig til Duque, med løfte om «stødig støtte» for hans administrasjon. En pressemelding fra det amerikanske utenriksdepartementet sa at Pompeo «ønsket velkommen nasjonalsamtalen president Duque har sammenkalt i Colombia, som svar på nylige demonstrasjoner».

Etter en lekket telefonsamtale i forrige uke mellom Colombias ambassadør til USA Francisco Santos Calderón og landets påtroppende utenriksminister Claudia Blum, ble Calderón kalt hjem og umiddelbart fløyet til Bogotá for et møte med Duque. I den lekkede samtalen hånet Calderón det nåværende amerikanske utenriksdepartementet for å være utilstrekkelig aggressivt i gjennomføringen av sine planer for regimeskifte i Venezuela.

Etter mandagens møte med Duque fikk Calderón ingen irettesettelse, og ble sendt rett tilbake til Washington. Det er en helt reell mulighet for at Duque-administrasjonen, i tospann med Washington, kunne prøve å fabrikere et påskudd for militærintervensjon i Venezuela i løpet av den nærmeste fremtid, både som middel for å avlede og rette de sosiale spenningene i Colombia utover, og for å implementere lengestående planer for et militærkupp i landet.

Gjennom hele den siste halvdelen av 1900-tallet, med lanseringen av borgerkrigkonflikten i 1964, ble den kolombianske staten en av de mest høyreorienterte i Latin-Amerika, som sluset våpen til fascistiske paramilitære enheter ansvarlige for drap av titusener av sivile. Colombia ble den viktigste klientstaten for amerikansk imperialisme i regionen, og mottok milliarder av dollar i våpensalg og militærbistand, som del av den uredelige «krigen mot narkotika» [‘War on Drugs’].

Den kumulative konsekvensen av denne utstrakte perioden av reaksjon og konflikt har vært enorm. Colombia er nå hjemstavn for mer enn 7,6 millioner internt fordrevne, eller over 15 prosent av landets befolkning, og nesten 20 prosent av verdens totale antall for kategorien. Landet er ridd av enorm sosial ulikhet, der de tre rikeste personene har like mye formue som de nederste ti prosent av samfunnet, samtidig som over 12,7 millioner kolombianere lever på under $ 2 dagen.

Som landets historie og den pågående voldelige undertrykkingen av fredelige protester viser er appeller til staten, som representerer den kolombianske styringsklassens og utenlandske kapitalisters interesser, nytteløse. Dette er det bankerotte perspektivet som blir fremmet for nasjonalstreikene av den offisielle fagforbundsledelsen.

Det faktum at hundretusener har tatt til gatene til tross for Colombias lange historikk for brutal undertrykking av klassekampen, peker på den enorme radikaliseringen som har funnet sted i befolkningen. I opposisjon til den statssanksjonerte fagforbundledelsen må de kolombianske arbeiderne danne sine egne grunnplankomitéer, i fabrikker og i nabolag, for å forberede den revolusjonære omveltingen av Duque-administrasjonen og hele statsapparatet.

Loading