I en svært avslørende begivenhet tirsdag kveld avbrøt og terminerte Tony Burke, Labor Partys leder for opposisjonen, en diskusjon i Representantenes hus i det australske parlamentet, om situasjonen til den forfulgte WikiLeaks-utgiveren Julian Assange.

Burke avbrøt National Party-MP Barnaby Joyce midtveis i talen, der han oppfordret til at Assange måtte forsvares som en australsk statsborger og journalist. Der han anvendte bestemmelser som gjør det mulig å terminere taler dersom de strekker seg ut over tildelt taletid, eller dersom parlamentsflertallet ønsker at de konkluderes, fremmet Burke sitt forslag om at «taleren ikke lenger skal høres».

Hans forslag ble tatt opp til muntlig avstemming og det brakte Joyce til taushet, og forhindret noen videre diskusjon. Burkes forslag ble utvilsomt støttet av Liberal-National Coalition-MP-ene, som har avvist oppfordringer til deres regjering om å opprettholde deres ansvar for å gripe inn på Assanges vegne.

Joyce tvitret senere: «Labors Tony Burke fremmet forslag om at ‘jeg ikke lenger skulle høres’, for min tale om rettighetene til pressefrihet, relevante for Julian Assange-saken. Paradoks? Ironi? Ingen hyklere!»

Labors politiske sensur er desto mer slående gitt at det skjedde bare dager etter at ei gruppe av mer enn 60 eminente leger uttalte at Assanges helse har blitt forringet i den grad at hans liv er truet. De advarte om at han ikke fikk en tilstrekkelig medisinsk behandling i maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, hvor han har vært fengslet siden april.

Dessuten undertrykte Burke debatten om Australias mest berømte politiske fange i den umiddelbare opptakten til høringer som begynner i februar om utlevering til USA, der han står overfor fengselsstraff på 175 års for WikiLeaks’ publiseringsvirksomhet.

Burkes handling, som ikke var ledsaget av noen substantielle bemerkninger, avslører videre Labors viktigste rolle i den internasjonale politiske konspirasjonen for å nekte Assange hans juridiske og demokratiske rettigheter.

Joyce refererte dette i sin tale, der han bemerket at det var den Greens-støttede Labor-regjeringen til Julia Gillard som i 2010 innledet Australias kollaborering i den USA-ledede vendettaen mot WikiLeaks-grunnleggeren.

Under betingelser der amerikanske topp-politikere oppfordret til at Assange måtte myrdes for å ha eksponert deres krigsforbrytelser, minte Joyce om at «Gillard ønsket å frata Assange hans pass og ville sikte ham for en forbrytelse. Problemet var at han ikke hadde begått noen forbrytelse – ikke i Australia. Og denne prosessen bare videreføres.»

National-MP-er advarte for de alvorlige implikasjonene av Trump-administrasjonens forsøk på å straffeforfølge Assange etter nasjonal amerikansk lov, til tross for at han aldri har bodd eller arbeidet i en amerikansk jurisdiksjon. Joyce uttalte at dette ville skape en «rystende presedens» og gjøre det mulig for enhver regjering å erklære «vi mener at du har begått en forbrytelse i vårt land, selv om du aldri var her, og Australia må utlevere deg til vårt land for å møte disse anklagene.»

Joyce pekte på konsekvensene for pressefrihet, av at Assange blir utlevert til USA. Han sa at Assange, som journalist, hadde mottatt lekket informasjon fra den amerikanske varsleren Chelsea Manning, den gang i US Army i Irak, som Assange og mange andre medieorganisasjoner deretter publiserte.

Joyce bemerket at WikiLeaks’ publiseringer fra 2010, som Assange er tiltalt for, ble rapportert om, og co-publisert av australske medier, og han sa: «Dersom Mr. Assange begikk en forbrytelse ved å rapportere det som ble gitt ham av Manning, da må like sikkert alle som rapporterte det som åpenbart ble skrevet av Mr. Assange, vitterligen også ha begått en forbrytelse. Derfor har hver avis og hver redaktør i denne nasjonen begått en forbrytelse. Kanskje de alle burde deporteres til USA for å møte musikken der!»

Joyce fordømte foretakspressens dobbelt-prat, som kastet Assange til ulvene og ble med på forfølgelsen av ham. Han refererte til en nåværende kampanje fra de store mediekonglomeratene mot regjeringsangrep på pressefriheten, og kommenterte: «Jeg må si at hykleriet hersker høyest, når folk fra den fjerde statsmakt som har ført kampanjer om beskyttelsen av journalistikk, i mange tilfeller synes å har mistet sine tunger om dette anliggendet.»

National Party-MP-en gjennomgikk deretter presedenser for regjeringshandlinger til forsvar for australske statsborgere som har stått overfor fengsling og tiltale i utlandet. Han begynte med å beskrive Howards Coalition-regjerings intervensjon fra 2006 til 2007, som han var en prominent MP for, og som resulterte i at David Hicks ble returnert til Australia fra det amerikanske militærfengselet Guantanamo Bay.

Ikke helt tilfeldig var det på dette tidspunkt Burke rykket ut for å få avsluttet diskusjonen. Henvisningen til Hicks-saken [engelsk tekst] avslørte den uredelige karakteren av påstandene fra Labor, og fra regjeringen, om at de er maktesløse til å gripe inn mot forfølgelsen av Assange.

Siden Assange ble arrestert av det britiske politiet den 11. april, etter hans utvisning fra Ecuadors London-ambassade, har Labor-MP-er desperat forsøkt å unngå enhver diskusjon om hans situasjon. De har gitt fra seg vamle ord om tilbud av uspesifisert og verdiløs «konsulær hjelp» for Assange.

Prominente Labor-MP-er, som Tanya Plibersek, har på samme tid promotert løgnene anvendt for å berettige nektingen av Assanges rettigheter, deriblant det diskrediterte forsøket på falskt å anklage ham for seksuelle misgjerninger i Sverige, og den falske påstanden om at han er en «russisk agent».

Det er en grell eksponering av Labor Partys forvorpne karakter at partiet i spørsmål om Assange er til høyre for Joyce, en konservativ nasjonalist og populist.

Gjennom tiår har Labor etablert seg som det partiet som er tettest innordnet med etterretningsagenturene og militærapparatene i Australia og USA. Parti-lederen Anthony Albanese fører kampanje på det grunnlag at en Labor-regjering ville være bedre i stand til å tjene foretaks- og finanselitens interesser enn Liberal-National-koalisjonen.

Joyce og hans kollega, National-MP George Christensen, har vært blant de få parlamentarikerne som offentlig har fordømt forfølgelsen av Assange, og har oppfordret til at hans utlevering må blokkeres. I årevis deltok imidlertid begge to i den offisielle taushetskonspirasjonen rundt Assanges situasjon, også da Joyce var visestatsminister.

Deres nylige kommentarer er en respons på den voksende grunnplanbølga av støtte for Assange blant vanlige mennesker, og fiendtligheten mot australske regjeringers avvisning av å forsvare ham. Begge National-MP-ene er akutt følsomme for det eksplosive raseriet over ødeleggelsen av sosiale betingelser og regjeringsangrep på demokratiske rettigheter, sammen med den intense opposisjonen mot hele det politiske etablissementet og den tilhørende medieinstitusjonen, spesielt i de regionale velgerkretsene de selv representerer.

De har slått seg sammen med syv andre MP-er for å danne ei tverr-parlamentarisk gruppe til støtte for Assange. Den har blitt boikottet av Liberal Party, og av hver eneste prominente Labor-MP. De to Labor-MP-ene med i gruppa er lite kjente backbenchere.

De fra Greens som har tilsluttet seg gruppa – partileder Richard Di Natale, Adam Bandt og Peter Whish-Wilson – har for deres del siden begynnelsen av året bare meldt en håndfull uttalelser som uttrykker bekymring for Assanges situasjon.

Labors og koalisjonsregjeringens avvisning av å opprettholde Assanges rettigheter som statsborger er uløselig knyttet til det politiske etablissementets støtte for den amerikanske alliansen, og spesielt Australias sentrale rolle i Washingtons konfrontasjon med Kina. Det er også knyttet til det eskalerende angrepet på demokratiske rettigheter innenlands, deriblant tverrpartivedtaket i fjor av lovene om utenlandsk innblanding [engelsk tekst], som inneholder bestemmelser rettet mot varslere og gravejournalister.

Historikken slår fast at en australsk regjering bare vil gripe inn for å blokkere Assanges utlevering og sikre hans frihet, dersom den blir tvunget til det av en massebevegelse av arbeidere, unge mennesker og forsvarere av demokratiske rettigheter. Dette understreker den presserende hasten med å mobilisere den omfattende støtten til Assange, blant annet gjennom kampanjer, vedtak av resolusjoner på arbeidsplasser, etableringen av forsvarskomitéer og organiseringen av offentlige møter og protestsamlinger.