Det er voksende oppslutning om streikeaksjonen den 5. desember mot president Emmanuel Macrons pensjonskutt og innstrammingstiltak. Opprinnelig oppfordret fem fagforeninger i massetransporten i Paris til streik den 5. desember, for å få utsatt kravene om videre aksjoner etter en bredt fulgt streik den 16. september og de etterfølgende spontanstreikene i det nasjonale jernbanesystemet (SNCF). Nå, i frykt for voksende sosial harme blant brede lag av arbeidere oppfordrer fagforeningene motvillig til bredere streiker. Det er tegn til at mobiliseringen kan bli stor og kan lamme den franske økonomien.
Ut og forbi manøvrene til fagforeningsbyråkratene sprer det seg raseri over Macrons innstramminger og politiets undertrykking, blant brede lag av arbeidere. Streikeopprop er bredt populære. Ifølge forskjellige meningsmålinger forventer 70 prosent av befolkningen at streiker vil fortsette etter den 5. desember, og de sier at 69 prosent støtter streiken. Støtte til streikeaksjon er enda sterkere blant manuelle arbeidere (74 prosent) og statsansatte (70 prosent).
Den voksende sosiale harmen i Frankrike er del av et bredt internasjonalt oppsving av klassekamp, med USAs bilarbeiderstreiker og med masseprotester drevet av raseri mot sosial ulikhet i Algerie, Catalonia, Chile, Libanon, Irak og Hong Kong. I Frankrike feiret «gule vest»-bevegelsen, organisert på sosialmedier og uavhengig av fagforeningene, sin årsdag den 17. november.
Mange seksjoner av arbeidere planlegger nå å gå til streikeksjon den 5. desember. Laurent Djebali, assisterende generalsekretær i Nasjonalforeningen av uavhengige fagforeninger (UNSA) for massetransporten i Paris, uttalte til den høyreorienterte avisa Le Figaro: «Fra-og-med den 5. desember vil det vil ikke være noen T-bane, ingen regional massetransport og veldig få busser.»
Flere jernbanefagforeninger kunngjør fristløse streikeaksjoner, mens staten forbereder å innføre en flersjiktsarbeidsstyrke ved SNCF i januar 2020. Fagforeningene stavrer, etter å ha beordret arbeiderne tilbake til arbeid uten innrømmelser etter to spontanstreiker, samtidig med utbredt sinne over pensjons- og lønnskutt og den delvise privatiseringen av SNCF.
Kommunikéet fra jernbanearbeidere fra Châtillon, der de tok til spontanaksjon i forrige måned, forklarte: «Vi kan ikke lenger godta å jobbe for nær minstellønna som har vært frosset i fem år, underbemannet og samtidig med økende fratredelser fra jobben. Vi skammer oss over hvordan SNCF spiller med passasjerers sikkerhet og komfort, for å øke fleksibiliteten og profittene. ... Nok omstillinger, lave lønninger, arbeidsplassnedskjæringer og underbemanning!»
Sammen med jernbanearbeiderne skal lastebilsjåfører iverksette streikeaksjoner den 5. desember, i tillegg til Air France der elleve fagforeninger har kunngjort streik «på tvers av hele landet».
Sykehus, som har sett streiker siden mars i protester mot dårlige betingelser som pasienter og ansatte står overfor, går til streikeaksjoner mot loven Helse 2022, og dens angrep på helsesystemet. Helsepersonell marsjerer også i gatene den 5. desember.
Bredere i den offentlige sektoren kaller også tre utdanningsfagforeninger for lærerstreik. Det forventes også streikeaksjoner blant brannmenn, elektrisitetsarbeidere, ved havnene og på postkontorer. Studenter og advokater er også forventet å marsjere.
Det brygger til en konfrontasjon mellom arbeiderklassen og Macron-regjeringen, som reiser kritiske politiske spørsmål. Fagforeningsbyråkratiene, som forhandler og jobber tett med Macron og viste seg å være fiendtlig innstilte mot «gul vest»-protestene, er helt klart imot en politisk kamp mot Macron. De har kalt for en streik, der arbeidere griper til denne muligheten til å gå til aksjon, men de gjør det bare i et desperat forsøk på å beholde kontroll over situasjonen. De vil vise seg å være arbeidernes bitre fiender, der de jobber for å organisere nederlag for streiken de føler seg tvunget til å kalle.
Derfor advarte også Laurent Escure fra UNSA-fagforeningen arbeidsgivere om at «det syder et raseri i visse sektorer.» Han ba dem om å «treffe visse beslutninger så raskt som mulig» fordi «dersom vi gjør det først etter den femte, da vil det være i en faresone». Det vil si at Escure foreslår å oppnå en skitten avtale de vil prøve å pålegge arbeiderne så snart streiken begynner, for å argumentere for at den må avvikles og omgjøres til en rent symbolsk protest.
Det er kritisk for arbeidere å ta kampen ut av hendene på fagforeningene og bygge egne aksjonskomtéer, uavhengige av fagforeningene. Disse komitéene kunne organisere streiker og aksjoner side-om-side med arbeidere og ungdommer som trer inn i kamp rundt om i verden, og bygger enhet i den internasjonale arbeiderklassens kamp. I denne prosessen vil Socialist Equality Party [Parti d’egalité socialiste (PES) i Frankrike; Sosialistisk Likhetsparti] insistere på nødvendigheten av en bevegelse for å overføre politisk makt til arbeiderklassen, i Frankrike og internasjonalt, for å ekspropriere det økonomiske aristokratiet.
Arbeiderklassen trer inn i kamp mot et økonomisk aristokrati som er fast bestemt på å utarme den, enten det er gjennom angrep på helsetjenester, pensjoner eller forbi. Macron har til hensikt å få en slutt på Frankrikes 42 forskjellige pensjonsplaner og få innført et pensjonssystem «etter poeng», med en ubestemt monetær verdi satt av regjeringen. En lærer beregnet på fjernsynsnyhetene BFM-TV at han ville tape € 900 per måned dersom denne reformen skulle skje.
Det regjerende partiet, Macrons Republikken under veis (LRM), fordømmer arbeidere som streiker den 5. desember, med hele finansaristokratiets klassearroganse overfor arbeiderne. Forrige torsdag sa helseminister Agnès Buzyn at streiken hadde «veldig egoistiske krav». Nasjonalforsamlingens leder Richard Ferrand erklærte på søndag at dette er «en mobilisering for å opprettholde ulikhet».
Det er en provokasjon å hevde at arbeidere med spesielle pensjonssystemer fremmer ulikhet. Det som fostrer ulikheten er et parasittsjikt av milliardærer som sluker den enorme sosial rikdommen produsert av arbeiderne. Ekspropriering av deres formuer er et presserende og essensielt tiltak.
Mens Macron kutter lønninger og sosiale ytelser la Frankrikes 13 mest velstående milliardærer nesten € 24 milliarder til sine nettoformuer i fjor, som gjorde Frankrike til landet i verden der milliardærer ble rikere raskest – til tross for en stagnerende økonomi siden 2008. Gjennom oppkjøpet av Tiffany ble Bernard Arnault nylig verdens rikeste mann, med en personlig nettoformue på over $ 106 milliarder. Macrons politikk tar sikte på å øke ulikheten ytterligere, ved igjen å øke deres nettoformue med titalls milliarder på arbeidernes bekostning.
Staten signaliserer at den har til hensikt ikke å komme med innrømmelser, til tross for sin bekymring for den eksplosive situasjonen. Macron avlyste sin opptreden på økologikonferansen COP25 i Madrid og forkortet sin tur til NATO-toppmøtet i London. Der han snakket med studenter i Amiens forleden fordømte han den franske befolkningen: «Jeg får følelsen, der jeg hører på oss samlet sett, dersom du hører på radio eller slår på TV-en, at alt er forferdelig. … Akkurat nå tenker landet vårt, synes jeg, for negativt om seg selv.»
Statsminister Edouard Philippe møtte mandag og tirsdag med fagforeningene og arbeidsgiverforbundene, og bekjentgjorde ingenting annet enn å kunngjøre deres «veldig store besluttsomhet». Streiken «vil finne sted» sa Geoffroy Roux de Bézieux, sjefen for arbeidsgiverforbundet Medef, som meldte at han forventet «vanskeligheter» av streiken.
Den eneste veien fremover for arbeidere konfrontert med styringsklassens ufleksibilitet er ekspropriering av finansaristokratiet. Det stiller derfor spørsmålet om overføringen av politisk makt til arbeiderne i en internasjonal skala, og konstruksjonen av et sosialistisk samfunn.