Som del av partiets avtale om å danne regjering sammen med det spanske Sosialistpartiet (PSOE) etter valget den 10. november, har Podemos besluttet ikke å motsette seg den midlertidige PSOE-regjeringens lov for sensur av internett. Vedtaket av den såkalte «Digitale sikkehetsloven» er nok en lærdom om dette småborgerlige «venstrepopulistiske» partiets bedrageri.

Podemos’ parlamentarikere gjorde på onsdag en plutselig helomvending fra deres offentlige posisjon mot loven, og nektet å opponere mot den i Kongressen. De avsto fra å stemme da representantene fra PSOE, Folkepartiet (PP) og Ciudadanos fikk vedtatt loven, som pålegger vidtrekkende angrep på Internett og grunnleggende demokratiske rettigheter.

«Den digitale sikkerhetsloven», nå bredt omtalt som «den digitale kneblingsloven», gjør det mulig for staten å stenge ned digitale kommunikasjoner, internettinfrastruktur og app-er, når som helst og uten rettsbeslutning. Alt den spanske regjeringen trenger å gjøre er å påkalle offentlig orden eller nasjonal sikkerhet, for å ha fullmakter til å sensurere og stenge ned Internett. Kontroll av infrastrukturen går da over til Spanias nasjonale kryptografisenter (CCN), en avdeling av den spanske etterretningen.

Loven erklærer: «Regjeringen kan, i visse unntakstilfeller og på eksepsjonell og forbigående basis, beslutte om direkte styring av, eller intervensjon i elektronisk kommunikasjonsnettverk og tjenester, på antakelser fra den statlige administrasjonen om påvirkning av den offentlig orden, offentlig sikkerhet eller den nasjonale sikkerhet. Denne eksepsjonelle fullmakten ... kan angå enhver infrastruktur, tilknyttede ressurser eller elementer, eller nivå i tjenestenettverket, som er nødvendig for å bevare eller gjenopprette offentlig orden, offentlig sikkerhet og den nasjonale sikkerhet.»

Hovedformålet med denne loven er å få brakt til taushet den innenrikspolitisk opposisjonen og forhindre massedemonstrasjoner og streiker mot upopulær regjeringspolitikk. Denne loven ble et tema i valgkampen før valget den 10. november, da PSOE-regjeringen, konfrontert med masseprotester mot dens fengsling av katalanske nasjonalistiske politiske fanger, prøvde å suspendere app-en «DemokratiskTsunami», som ble anvendt for å koordinere masseprotester i Catalonia. Etter å ha vedtatt et dekret for å autorisere sin politikk, har PSOE nå nedfelt dekretet som lov, med parlamentarisk godkjenning.

Under valgkampen følte Podemos-representanter seg tvunget til å fordømme dekretet og planene om å nedfelle det til lov, som møtte overveldende folkelig opposisjon. Ada Colau, Podemos-støttet byrådsleder i Barcelona, Catalonias største by, tvitret at PSOE «vedtok en lov for å intervenere på Internett, på grunnlag av ‘offentlig orden’. Dette er et alvorlig angrep på grunnleggende rettigheter og friheter, og dette kan vi ikke godta!»

Under valgkampanjen kalte Podemos’ generalsekretær Pablo Iglesias dekretet for et autoritært tiltak. «Alt som betyr inngrep på Internett uten domstolkontroll er autoritært styre,» erklærte han, og la til at «anliggender i Catalonia kan ikke løses gjennom utøvende myndigheters politiaksjoner.»

Mens Iglesias falskt kalte loven et «valgtaktisk tiltak» – med antydninger om at PSOE-tilslaget i Catalonia er populært, mens meningsmålinger flere ganger har vist at syv-av-ti spaniere ønsker å løse den katalanske krisen gjennom dialog, og ikke med politiets undertrykking – kom han også med en advarsel. «Med Catalonia som unnskyldning kutter de rettigheter,» sa han. Det skulle vise seg at dette utsagnet hadde vært korrekt såfremt Iglesias hadde sagt «vi», og ikke «de».

Irene Montero, Iglesias’ samboer og nummer to i Podemos-hierarkiet, nektet på onsdag å besvare spørsmål om partiets holdning til digital-sikkerhet-loven da hun ankom Kongressen. Hun sa hun skulle ha diskusjon med fungerende PSOE-økonomiminister Nadia Calviño, som var del av teamet som forsvarte loven i Kongressen.

Podemos grep deretter inn i debatten med et kynisk narrespill der de antydet at de ville «forbedre» loven om Internett-sensur, men etter at den var vedtatt. Podemos-parlamentarikeren Anton Gomez Reino uttalte seg i Kongressen der han leste opp en serie angivelige forbedringer av loven, som for eksempel «juridisk kontroll av alle det utøvendes beslutninger» eller garantier for «borgeres grunnleggende rettigheter». Calviño spilte med og tok sine notater under Reinos tale. Men, siden Reino ikke hadde noen makt til å få inkludert disse forslagene i lovteksten, var imidlertid dette bare en tom gest.

Podemos’ parlamentarikere avsto deretter fra avstemmingen over loven, slik at den kunne passere med stemmene fra PSOE, PP og Ciudadanos. De tillot det fascistiske, høyreekstreme partiet Vox å posere som opposisjonspartiet, der det var det eneste partiet i Kongressen som opponerte mot lovforslaget og kritiserte dette angrepet på grunnleggende demokratiske rettigheter. Vox-parlamentarikerne kalte loven en «trojansk hest» og en «digital termonukleær knapp», som ga staten «kontroll over (folkets) stemmer og data».

Podemos’ støtte for en slik lov er en advarsel om karakteren av partiets valgallianse med PSOE. Denne pakten forplikter Podemos, ikke bare til de milliarder av euro i sosiale nedskjæringer og økte militærutlegg som PSOE har avtalt med EU, men til byggingen av et politi-stat-regime i Spania, rettet mot sosiale protester, fremfor alt fra arbeiderklassen. Der Iglesias skrev til Podemos-medlemskapet etter å ha signert avtalen med PSOE, skrøyt han av at «vi vil møte mange begrensninger og motsetninger, og vi vil måtte gi opp mange ting».

Dette avslører igjen «venstrepopulistiske» partier fra den velstående middelklassen, som Podemos, Hellas’ Syriza («Koalisjonen av det radikale venstre») og deres likesinnede tilknytninger på tvers av hele Europa. I 2015 tok Syriza makten i Hellas, og lovet å få avsluttet sparepolitikken og nedskjæringene. Til syvende og sist kapitulerte partiet for Den europeiske union (EU) for å bevare sine forbindelser til de europeiske bankene, påla innstramminger for titalls milliarder av euro mot greske arbeidere, opprettet masseinterneringsleirer for flyktninger, og solgte våpen til den brutale saudi-krigen i Jemen.

Podemos inntreden i år i en gryende regjeringskoalisjon med PSOE, markerer ytterligere en fase i eksponeringen av disse kontrarevolusjonære, pseudo-venstre-organisasjonene.

Podemos’ rådgiver Chantal Mouffe hevdet i sin bok For en venstrepopulisme, utgitt i 2018, at disse partiene var basert på «en venstrepopulistisk strategi rettet mot bygging av et ‘folk’, som kombinerer de forskjellige demokratiske motstander mot post-demokratiet, for å etablere en mer demokratisk hegemonisk formasjon. … Jeg hevder at det ikke krever et ‘revolusjonært’ brudd med det liberale demokratiske regimet.»

Slik retorikk blir igjen avslørt som reaksjonært sjarlataneri. Samtidig med voksende sosialt raseri og en internasjonal gjenoppblomstring av klassekamp, søker ikke disse pseudo-venstre-kreftene å organisere noen demokratisk opposisjon mot den kapitalistiske orden. De søker å beskytte sine privilegier og sin velstand, ikke ved å bygge en «demokratisk» bevegelse, men med et politi-stat-regime. Alle de påfølgende benektelsene fra periferien av Podemos er hykleri og løgner.

Podemos-grunnleggeren Juan Carlos Monedero skrev i Publico på torsdag, der han lovet, uten noen troverdighet, at dersom PSOE og Podemos noen gang skulle samle et parlamentarisk flertall for å kunne danne en regjering, da ville de raskt avvise den digitale kneblingsloven. Han skrev: «Dette er en kamp der du ikke kan gi etter, og det er grunnen til at ikke-deltakelsen [i Kongress-avstemmingen] har vært i bytte for at så snart det foreligger en fungerende regjering vil fremmes et lovforslag til behandling, som vil være radikalt forskjellig fra det som er godkjent.»

Anticapitalistas, de spanske assosierte innen Podemos som er tilknyttet Frankrikes Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), skrev selvtilfredst at Podemos hadde svelget sin «første padde». De la til: «Regjeringen godkjente den digitale kneblingsloven takket være høyresiden, og den skammelige ikke-deltakelsen til Podemos. Det er et dårlig tegn for denne lovgiverforsamlingen, som begynner med å kutte demokratiske rettigheter og garantier.»

Hva angår Iglesias så skryter han, etter dette reaksjonære angrepet på demokratiske rettigheter, at han vil intensivere sin kollaborering med PSOE. På torsdag erkjente Iglesias at diskusjoner i en PSOE-Podemos-ledet koalisjonsregjering «ville være kompliserte». Han skrøyt imidlertid av at han i alle sammenhenger ville være offentlig lojal mot PSOE, og undertrykke enhver offentlig kritikk av en sosialdemokratisk koalisjonsregjerings høyreorienterte agenda: «Denne diskusjonen ville forbli i Ministerrådet, og offentlig vil vi ha en pro-regjeringsposisjon.» Det vil si at for Iglesias vil disse typer angrep videreføres og intensiveres.