Brasils Bolsonaro stifter nytt fascistisk parti

Av Miguel Andrade
3 December 2019

Den 21. november lanserte den brasilianske presidenten Jair Bolsonaro et nytt parti – Alliansen for Brasil. Det er en fascistisk formasjon eksplisitt basert på lojalitet til presidenten, ifølge et tidlig manifest utgitt den 12. november. Der slås det fast at det er «mer enn et parti, [det] er drømmen og inspirasjonen til mennesker som er lojale mot president Jair Bolsonaro om å forene landet med allierte i idealer og patriotisk intensjon».

Jair Bolsonaro [Foto: Wikimedia Commons]

Partinavnet er med hensikt et ekko av partinavnet ARENA, partiet opprettet av militærdiktaturet som styrte Brasil fra 1964 til 1986. Partiprogrammet, utgitt under lanseringsarrangementet, er svøpt i formuleringer fra samtidens amerikansk nyfascisme, slik de er utarbeidet av Steve Bannon, som Bolsonaros sønn Eduardo, lederen av Brasils utenrikskomité i Representantenes hus, opprettholder de tetteste tilknytninger til. Eduardo regnes som søramerikansk leder for Bannons «The Movement» [‘Bevegelsen’].

Partiprogrammet skisserer planen for en fascistbevegelse basert på Brasils «fullstendige identitet» som en nasjon «uadskillelig fra Kristus», og som «del av den vestlige sivilisasjon». Det erklærer at dette er et program som skal utøves av Bolsonaro som «suksessivt bekreftet av Det guddommelige forsyn, og gjentatte ganger påpekt av folket».

I språkformuleringer besatt av den «naturlige orden» og «sikkerhet», beskriver programmet videre «fullstendig opposisjon mot alle former for kommunisme», mot «klassekamp» og enhver begrensning for privateiendom. Det utpensler også planer om å unnta sikkerhetsstyrkene for enhver juridisk tilbakeholdenhet.

Samtidig som det «avviser klassekampen», hevder programmet målet om å «gjenopprette verdien av arbeid» gjennom «kollaboreringen av alle, det være seg de som styrer eller utfører det».

I et helt kapittel om forsvaret av «familien» som «den naturlige kjernen i samfunnet», uttaler programmet sin «fullstendige opposisjon mot alle former for abort», der retten til abort beskrives som en «dødskultur» og et «sosialt forræderi», som dersom det ble tillatt ville ødelegge «hele statens moralske og juridiske fundament». Helt forutsigbart tar programmet sikte på å øke straffene for «pedofili og trafficing av barn», mens det lover å «fullstendig forvise» diskusjoner om LGBT-rettigheter.

Under lanseringsarrangementet fikk Bolsonaro i gave en skulptur av partiets navn utformet med patronhylser.

Lanseringen av et slikt parti representerer en trussel ikke bare mot brasilianske arbeidere, men – gitt historikken for amerikansk-brasiliansk kollaborering i innføringen av diktaturer over hele kontinentet – mot hele den søramerikanske arbeiderklassen. Partistiftelsen kommer etter gjentatte trusler om å innføre politistat-tiltak dersom store demonstrasjoner inspirert av de som allerede feier over Ecuador, Bolivia, Chile og nå også Colombia, skulle bryte ut i Brasil.

Både Eduardo Bolsonaro og regjeringens etterretningssjef general Augusto Heleno har referert til diktatur-epokens «Institusjonelle lov nr. 5» – kjent som AI-5 – som stengte ned Kongressen, forbød politiske partier, suspenderte habeas corpus og institusjonaliserte tortur som middel for å undertrykke politisk opposisjon. For to uker siden truet Bolsonaro med anvendelse av Den nasjonale sikkerhetsloven fra diktatur-æraen mot tidligere Arbeiderparti-president (PT) Luis Inacio Lula da Silva for «undergraving», etter at han kom med vage positive referanser til Chile-protestene foran tusenvis av sine tilhengere. Forrige uke fortalte finansminister Paulo Guedes et næringslivspublikum i USA at «ingen må bli overrasket» dersom det skulle komme oppfordringer til slike undertrykkende tiltak – eller underforstått, dersom de faktisk ble utført.

Utsiktene til at Bolsonaro gjennomfører et kupp diskuteres nå jevnlig i den brasilianske pressen, og hovedspørsmålet som reises er om han har den politiske evnen til å lede en slik bevegelse. Etter Guedes’ uttalelser fra USA skrev Daniela Lima, spaltist for markedstrender i Brasils største dagsavis Folha de S. Paulo, at investorer spekulerer på om regjeringen, fordi den ikke klarer å overvinne splittelsene i Kongressen, «kan skape en krise for å få utvidet sine fullmakter utover Konstitusjonen».

I samme uke som han lanserte sitt parti sendte Bolsonaro lov-prosjektet (PL) 6 125 til Kongressen, som garanterer at militæret vil gå ustraffet for drap «dersom de føler seg truet», under operasjoner som i Brasil kalles Garanti for lov og orden – handlinger etter dekret fra presidenten, som inkluderer suspenderingen av demokratiske rettigheter.

Denne forordningen har blitt påkalt ikke mindre enn 138 ganger siden den ble nedfelt i Konstitusjonen i 1988, etter diktatur-æraen. Dens mest renomérte anvendelse var den halvannet-år-lange interveneringen i delstaten Rio de Janeiro, da statsautoriserte drap spratt 80 prosent opp i noen regioner, og Rio-byrådsleder Marielle Franco ble brutalt myrdet. Forleden dag ble en tilsvarende revisjon godkjent av konstitusjonskomitéen i Representantens Hus, som utvidet begrepet «legitimt forsvar» i den militære straffeloven fra situasjoner med «uberettiget aggresjon» til de som involverer «urettmessig eller overhengende aggresjon».

Bolsonaro relaterte trekket direkte til trusselen om massedemonstrasjoner, og uttalte forrige tirsdag at Kongressen må gi ham slike fullmakter for tilfeller av «terrorisme», som «brenning av busser» og «invadering av departementer», og han kunngjorde også at han ville be om autorisering til å sende inn hæren for å fjerne leirer av småbønder som krever landreform.

Den uforlignelige krisen som rir borgerlig styre i Brasil – drivkraften bak dannelsen av Bolsonaros nye parti – har funnet et skarpt uttrykk i reaksjonene fra landets eldste avis Estado de S. Paulo, på et anliggende tilsynelatende uten relevant tilknytning, der en kommentar fra Bolsonaro-lojalisten Abraham Weintraub, som leder utdanningsdepartementet og er kjent for å parafrasere nazistene med hans utsagn om at «kommunister er på toppen av landet, på toppen av finansinstitusjonene, som eiere av avisene, storselskapene og monopolene».

På fridagen til minne om utdrivingen av den brasilianske keiseren Pedro II og proklameringen av en republikk den 15. november 1889, kalte Weintraub marskalk Manuel Deodoro da Fonseca, landets første president, en «forræder» og forsvarte monarkiet. Estado de S. Paulo, som fungerer som et talerør for hærens overkommando, og jevnlig publiserer generaler på sine opinionssider, krevde hans fratreden i en redaksjonell lederartikkel under tittelen «Rød strek». Den høyreorienterte spaltisten Demetrio Magnoli, som generelt er på linje med Estado-redaksjonen skrev i Folha: «Weintraubs problem er ikke [marskalk] Deodoro, men det politiske bruddet som innviet den moderne tid,» og «Republikken, en by uten en Gud», og han la senere til at som Bolsonaro-lojalist mener Weintraub at positivisme – hærens overkommandos offisielle ideologi på begynnelsen av det nittende århundre – «uunngåelig åpner døra for kommunisme».

Mange spaltister har bemerket at det fascistiske språket presentert av Bolsonaros nye parti er uhørt selv for det regjerende ARENA under det USA-støttede diktaturet.

Konfrontert med slike uforlignelige trusler prøver imidlertid alle politisk krefter – fra de borgerlige redaksjonsrådene til pseudo-venstre siden – å minimere dem, som et produkt av jordiske tvister om valgkampfinansiering eller korrupsjonsordninger, såfremt de ikke fullt og helt avviser dem som uvesentlige.

Estado førte en redaksjonell lederartikkel den 16. november: «På nåværende tidspunkt er det klart at motivasjonen til Bolsonaro for å forlate det partiet som har fostret ham, dreier seg bare om finanser,» der de også hevdet at «dannelsen av et nytt parti i Brasil urimelig» gitt det fragmenterte politiske landskapet. Enda feigere var reaksjonen fra Folha, som er talerør for Bolsonaros «liberale» opposisjon, og for sin del førte en redaksjonell lederartikkel der de relatert til det nye partiets program mente at «slike tekster betyr nærmest ingenting i praksis», mens de samtidig tok anstøt av det faktum at partiet ikke «egentlig er økonomisk liberalt».

Ikke overraskende finner en tilsvarende useriøs tone sitt ekko fra de øvre middelklasse-pseudo-venstre typene som hysterisk oppfordret til å stemme for PT i 2018, for å «forhindre fascisme». João Film, som en måned før det nye partiets lansering skrev for Intercept om tvistene over valgfond innen Bolsonaros tidligere PSL, der han konkluderte: «Bolsonaro-isme er et prosjekt for å ødelegge demokratiet. Men alt får oss til å tro at den presidentielle sjimpansen og hans stadig mer fåtallige allierte vil selv-implodere før de når sitt mål.»

Det er et faktum at Bolsonaro hadde praktisk talt ingen massestøtte for et slikt prosjekt, enn si den massebasen i middelklassen som preget 1930-tallets fascisme. Men for hans pseudo-venstre kritikere er massenes handlinger irrelevante. Med en fullstendig mangel på seriøsitet bestreber de seg på å forutsi det brasilianske demokratiets skjebne basert på kunnskapen – eller den mangelende sådanne – til «den presidentielle sjimpansen». Det er heller ingenting å oppnå, hva angår en analyse, fra PT-representanters uttalelser om Bolsonaros nye parti. Faktisk har Bolsonaros eksempel om å «brenne busser» som terroristhandlinger til rettferdiggjøring for bredere utøvende fullmakter blitt tekstlig uttalt av PT-guvernører, som med det har budt Bolsonaro anledning til å komme med komplimenter til PTs guvernør Camilo Santana i delstaten Ceará, for «å ha bevist at du ikke kan bekjempe kriminalitet med menneskerettigheter».

Det brasilianske borgerskapet søker en hittil usett innordning med amerikansk imperialisme, på et tidspunkt hvor det er nedsunket i sin største krise og begge land ser oppstøt av fascistisk dritt i form av Bolsonaro og Trump. Den brasilianske øvre middelklassens «venstre» etteraper det amerikanske Demokratiske partiet – og de seksjoner av staten og dens etterretningsorganer, som dette partiet taler for – og presenterer Bolsonaro som et «unntak», uten tilknytning til kapitalismens utdypende krise, og som følgelig må håndteres av kapitaliststaten med palasskuppets metoder, eller lignende operasjoner.

Trusselen om fascisme stammer ikke fra Bolsonaros hode, men fra perspektivene til en betydelig del av den brasilianske kapitalistklassen, som ser i retning av diktatur som middel til å forsvare sine formuer mot en arbeiderklasse som reiser seg. Bare den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen, bevæpnet med en internasjonalistisk sosialistisk strategi og i bevisst opposisjon mot Arbeiderpartiets politikk (PT) og mot dette partiets pseudo-venstre satellitter, vil kunne beseire faren for fascisme, ved å få en slutt på problemets kilde – kapitalistsystemet.