World Socialist Web Site snakket den 28. november i Berlin med Nils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur. Melzer spiller en sentral rolle i forsvaret for Julian Assange. Dagen før intervjuet fant sted deltok han i avduking av kunstinstallasjonen «Anything to Say» [‘Noe du vil ha sagt’], med skulpturer av Assange, Chelsea Manning og Edward Snowden, foran Berlins Brandenburger Tor. Han deltok også i en høring om Assange i Bundestag, det tyske parlamentet Forbundsdagen.

I dette intervjuet med WSWS snakker den sveitsiske advokaten, som foreleser i internasjonal humanitær rett ved University of Glasgow, om sitt arbeid med Assange-saken og den faretruende tilstanden til WikiLeaks-grunnleggeren, der han vansmekter i maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison i London.

Han fordømmer regjeringers og hovedstrømsmedienes rolle i forfølgelsen av Julian Assange og advarer for de farlige konsekvensene av forvitringen av demokratiske rettigheter.

                                                            ***

WSWS: For noen dager siden publiserte over 60 leger et Åpent brev som advarte for at Assange kan dø i fengsel. Dine rapporter fra den 1. november, og før det i vår, var viktige referansepunkter for legene. Kunne du kommentere på betydningen av dette brevet og på ditt arbeid de siste månedene?

Nils Melzer: Da jeg møtte Assange første gang i mai – jeg kjente ikke hverken ham eller hans sak så godt den gangen – brakte jeg bevisst med meg to leger, for å ha et objektivt medisinsk grunnlag for mine konklusjoner. Resultatet var allerede den gangen veldig klart. Han fremviste alle symptomene som er typiske for ofre for langtidig psykologisk tortur.

Disse symptomene er resultat av et høyst vilkårlig og destabiliserende miljø som er gjort systematisk uforutsigbart med det siktemål å maksimere fangens sårbarhet. Dette er en form for emosjonell og mental manipulering, som anvendes på en målrettet måte i psykologisk tortur. Leger har kunnet fysisk måle de nevrologiske og kognitive konsekvensene. Selv om det nøyaktige utviklingsforløpet aldri kan forutsies presist, kan alt fra det nåværende tidspunkt utvikle seg veldig raskt. Uansett var det tydelig at Assanges helsetilstand ville bli veldig raskt og drastisk dårligere dersom disse forholdene forble uendret.

WSWS: Og det er hva som skjedde.

Melzer: Ja. Bare få dager etter mitt besøk måtte Assange overføres til medisinfløyen i fengselet, og hans tilstand måtte stabiliseres med medisinering. Årsakene til hans symptomer, den uopphørlige vilkårligheten, isoleringen og overvåkingen ble imidlertid ikke endret i det hele tatt. Tvert imot, betingelsene ble til-og-med forverret.

Før dette hadde han hatt tilgang til andre fanger. Han var i stand til å bevege seg fritt i det minste for noen timer av dagen, og han kunne snakke med dem. Nå er han isolert. Nå har han ingen kontakt med andre innsatte, og behandlingen han er utsatt for fra myndighetenes side er preget av vilkårlighet og fordommer. Bortsett fra besøkene han får utenfra, lever han i en absolutt fiendtlig verden.

Selvfølgelig misbrukes nå argumentet om hans helsetilstand for å hevde at han hele tiden må overvåkes, slik at ingenting skal skje med ham. Et annet argument er: vi må beskytte ham fra de andre fangene, og derfor må vi forsikre at han ikke har noen kontakt.

Dette er en Catch-22 situasjon. Jeg er overbevist om at dette blir gjort ganske bevisst, og min mistanke er forsterket fordi jeg kan se hvordan den britiske regjeringen reagerer på mine brev. Alt blir blankt avvist, og de nekter å gå inn i en dialog med meg.

WSWS: Hva er grunnen til det?

Melzer: Jeg antar at når du ikke kan besvare spørsmålene, da er det mer praktisk å forhindre dialogen i utgangspunktet. Stater som har en begrunnelse for deres opptreden liker vanligvis veldig gjerne å presentere den. Den opptreden som Sverige og England nå utviser er derimot typisk for stater som er veldig klar over illegaliteten i deres oppførsel. De unngår enhver dialog nettopp av den grunn.

Jeg har mottatt informasjon fra forskjellige pålitelige kilder som indikerer at hans helsetilstand i mellomtiden har blitt seriøst forverret. Det ble også sett i retten. I dag er vi ved et punkt hvor han kunne kollapse når som helst.

Kanskje kan han holde ut i enda et år, kanskje til-og-med to. Men han er kanskje også ferdig i morgen den dag. Det var grunnen til at jeg slo alarm igjen.

Jeg så også at den britiske regjeringen slett ikke hadde til hensikt å innlede noen dialog med meg eller ta mine anbefalinger på alvor. Assange har forblitt fengslet etter å ha fullført soningen av sin fengselsdom, og til-og-med i et maksimalsikkerhetsfengsel, som etter mitt syn er fullstendig ute av proporsjonalitet.

WSWS: Under avdukingen av skulpturene foran Brandenburger Tor beskrev du Assange-saken som det «viktigste test-caset i vår tid». Kunne du utdype det? Nøyaktig hva du mener med det?

Melzer: De vestlige demokratiene, som selv kaller seg modne demokratier, har blitt veldig selvrettferdige. Særlig siden Berlinmurens fall – vi sitter her i Berlin – og siden slutten av den kalde krigen, mener de at deres politiske og økonomiske system har vunnet og derfor er uomtvistelig det korrekte og det aller beste.

I virkeligheten har vi imidlertid blitt godværsdemokratier, med statsinstitusjoner som slutter å fungere i kritiske situasjoner fordi de ikke lenger holder oppsyn med hverandre. Det er imidlertid absolutt avgjørende for rettsstatens beskyttelse at rettsvesenet og parlamentet holder oppsyn med regjeringen og griper inn i saker der det forekommer maktmisbruk. De må holde politikere og myndigheter ansvarlige. Dette fungerer ikke lenger i dag, spesielt der det økonomiske og politiske etablissementets grunnleggende interesser står på spill.

WSWS: Og mediene ...

Melzer: I teorien er mediene den fjerde statsmakten, som er ment å skulle observere utenfra i hvilken grad maktseparasjonen faktisk fungerer, og om de skal slå alarm. Men hovedstrømsmediene ivaretar ikke lenger denne oppgaven, fordi de selv har blitt en del av etablissementet. De profitterer på det, de har blitt avhengige av det.

Det samme gjelder for mange av de vesentlige menneskerettighetsorganisasjonene. Man får inntrykk av at de i det minste til en viss grad også har blitt del av etablissementet. De støttes av store doneringer og er avhengige av staten. De er derfor ikke beredt til å risikere så mye og innta ubehagelige posisjoner som fremfor alt kan koste dem penger.

I denne sammenhengen, hvor det ikke lenger er noe tilsyn med statens maktorganer, hverken gjennom politiske institusjoner eller gjennom mediene, dukker det opp en organisasjon som WikiLeaks som prøver å påta seg disse funksjonene. Dette er like logisk som det er essensielt for demokratiets funksjon, for rettsstaten og for statens politiske retningslinjer.

Visse av WikiLeaks fremgangsmåter kan gjerne ha vært tvilsomme. Internett er et område som er vanskelig å regulere, og som rent bortsett fra informasjonsfriheten medfører store risikoer som må håndteres på riktig måte. Men den grunnleggende funksjonen som WikiLeaks har påtatt seg, nemlig påvisning av maktmisbruk og korrupsjon, er uunnværlig for statens politiske retninglinjer.

Hvordan vi takler dette anliggendet er et test-case for statens politiske retninglinjer. Hvordan takler vi det faktum at våre regjeringer plutselig skal bli underlagt tilsyn igjen? Ikke lenger av institusjonene opprinnelig opprettet for det formålet, men av allmennheten.

For øyeblikket ser vi hvordan de som har ubestridt makt motsetter seg med alle de midler de har til sin disposisjon å måtte underkaste seg tilsyn og kontroll igjen. De forskjellige statene forfølger Assange for å sette et eksempel. De vil vise hva som skjer med deg dersom du stiller spørsmål ved deres makt. Det er hva dette handler om, i sin helhet.

Jeg vil gjerne påminne deg helt klart at til tross for [WikiLeaks-] avsløringene, har det ikke blitt anlagt én eneste straffesak mot de som begikk de forbrytelsene som ble avslørt. Det er i seg selv et bevis på manglende gode tro fra disse statenes side. Ikke en gang krigsforbrytelser blir lenger straffet, derimot blir alle de som bringer slike forbrytelser ut i dagslys forfulgt og ødelagt.

Jeg vil gjerne gi et eksempel som illustrerer hvor langt bak Vesten i dag har falt. For noen måneder siden ble to journalister benådet i Myanmar. De hadde blitt dømt til flere års fengsel for avsløringen av de væpnede styrkenes massakre av sivile i Myanmar. Samtidig ble soldatene som var involvert i massakren benådet. Myanmar hadde imidlertid tidligere dømt disse soldatene til 10 års fengsel og hadde fengslet dem, inntil de ble benådet.

Til-og-med Myanmar ligger milevis foran Vesten i denne forbindelse. Hverken amerikanerne eller britene har ennå gjort tilsvarende. Tvert imot, begge regjeringer nekter juridisk å rettsforfølge egne agenter og soldater som er involvert i CIAs tortur og utenomjuridiske overføringsprogram.

WSWS: Et annet eksempel er saken om den tyske obersten Georg Klein, som beordret luftangrepet på Kunduz i Afghanistan for 10 år siden, som drepte over 90 sivile. Til slutt ble han forfremmet.

Melzer: Ja, jeg var på bakken i Afghanistan den gangen, og jeg kommenterte også personlig på saken senere. Det kan godt hende at bevisene ikke var tilstrekkelige for en rettsforfølgelse. Men spørsmålet om et individs straffeskyld er bare ett aspekt av en slik sak. Utover det har vi også spørsmålet om statsansvar.

Staten er ansvarlig for ethvert brudd på folkeretten, uavhengig av de involverte personers straffskyld. For det aller første skulle det ha vært avklart om angrepet skjedde i strid med folkeretten. I så fall er staten forpliktet til å betale erstatning.

Vurderingen om en potensiell straffesak mot individene som var ansvarlige er bare det andre trinnet. På bakgrunn av alt jeg har fått å vite ble i dette tilfellet imidlertid første trinn ganske enkelt utelatt. Jeg kan ikke bedømme hvordan bevismaterialet sett fra straffelovens synspunkt faktisk fortonte seg. Men fra de internasjonale krigslovenes standpunkt var dette så absolutt en problemsak som burde vært gransket.

Det som står på spill her er statsansvar. Begrepet «å ta ansvar» inneholder ordet «svar» [o. anm.: også på engelsk, med ordene ‘responsibility’ og ‘respons’]. Det må pålegges stater å svare på spørsmål fra allmennheten om utøvelsen av statsmakt. Hvilke kriterier har blitt anvendt? Hvem gjorde hva, på hvem sine ordre?

Hvis stater ikke lenger gir svarene, dersom vi bare får svartsladdede tekster, da har vi ikke lenger åpenhet, men sensur. Og med sensur kommer uunngåelig tyranni. Det kommer like sikkert som dag følger natt, fordi ukontrollert makt korrumperer. Og det er også essensen i Assange-saken. Derfor er dette en prøvestein for systemet. Hvis vi ikke består i dette test-caset, da har vi slått dørene vidt åpne for tyranni.

WSWS: Vi er i alle land, og spesielt i Europa, vitne til en trend mot militarisme, krig og diktatur. Du advarer for at tyranni kan komme tilbake. Hvordan mener du kampanjen til forsvar for Assange må videreføres i denne situasjonen?

Melzer: Vel, jeg for min del vil helt klart fortsette å fokusere på å stille spørsmål som statene må besvare. Mitt mandat forlanger at jeg rapporterer offentlig om hva jeg ser, at jeg stiller spørsmål der spørsmål oppstår, og at jeg oppfordrer statene om å gå inn i dialog og forklare seg.

Derfra er det opp til det offentlige sivilsamfunnet, menneskerettighetsorganisasjoner og mediene å danne seg deres egen formening og derav trekke de politiske konklusjonene. Jeg besørger statene et speil, og den bredere offentligheten med informasjon og materiale som kan anvendes av en rekke aktører – mediene eller andre sosiale og politiske organisasjoner – for å holde regjeringer til ansvar.

Og det er nettopp alt hva WikiLeaks handler om. Det handler om å stille myndighetene til ansvar. De må besvare spørsmål. Det er essensen av demokrati og rettsstatsprinsippene.

Makt kommer fra folket, og er for folket. Og dersom regjeringen bare gir oss svartsladdede svar, betyr det at den ikke lenger er villig til å svare oss. Men så er den heller ikke lenger ansvarlig, men har derimot blitt uansvarlig.

Det er hva dette handler om, og ikke om Assange kunne være narsissistisk, om han brukte skateboard i den ekvadorianske ambassaden, eller hvordan han behandlet katta si der. Det er helt irrelevant både juridisk og politisk. Dette er et spørsmål om hvorvidt våre stater og institusjoner har integritet. Dette er derimot særdeles relevant, for hver-og-én av oss som enkeltpersoner. Fordi så snart ukontrollert makt er etablert på det høyeste nivå, sildrer den ned gjennom alle institusjonene og forderver hele systemet.

Vi må ganske enkelt være klar over at det vi har oppnådd de siste 200 årene ikke kan tas for gitt. Vi er i ferd med å gli tilbake til 1700-tallet. I dag manifesterer dette seg selvfølgelig i en annen form. Det er ikke lenger kronede mennesker på hester, med soldater som rir foran. I dag sitter de i store hotelltårn og akkumulerer groteske formuer på titalls milliarder, mens deres ansatte ofte ikke kan leve av den lønna de får, og er avhengige av sosiale velferdstjenester. Og disse menneskene styrer oss.

Det er sant at vi velger våre representanter til parlamentet, men disse representantene utøver ikke makten etter folkets vilje, men etter lobbyenes vilje. Og lobbyene blir kontrollert av de som kontrollerer de økonomiske ressursene, det vil si av et lite mindretall av verdens befolkning, som har lite å gjøre med bærekraft, rettferdighet og allmennhetens interesser. Vi må endelig bli klar over hvordan systemet virkelig fungerer, og den faren det reiser – for vår fremtid, vårt menneskeverd og våre menneskerettigheter.

WSWS: Det er en vosende respons på kampanjen til forsvar for Assange. Hvordan oppfatter du denne utviklingen? I mai, da du innledet ditt arbeid, var du fremdeles – og jeg vet ikke i hvilken grad du følte det selv – mye mer isolert og under mye press.

Melzer: Det er sant. La meg si det slik, jeg sto til en viss grad alene. Men siden da har noe virkelig endret seg. Det er som å måtte endre kursretning for et hangarskip eller et stort havgående fartøy. Du må utøve press og være tålmodig i ganske lang tid. Men loven om aksjon og reaksjon gjelder også her. Energien du investerer går aldri tapt, den har alltid en effekt. Fordi energi som kjent ikke kan forgå, bare endres. Og jeg tror du begynner å se det i Assange-saken.

Ganske mye har forflyttet seg siden han ble arrestert. Ikke bare på grunn av mine egne aktiviteter. Store deler av det groteske narrativet som var konstruert rundt Assange har også kollapset siden den gang.

Eksempelvis ble det under Assanges opphold ved den ekvadorianske ambassaden ofte hevdet at hans frykt for å bli utlevert til USA ikke var annet enn paranoia, fordi USA ikke hadde ansøkt om utlevering i det hele tatt. Vel, innen én time etter britenes arrestering av Assanges innmeldte USA sin utleveringsbegjæring og avga derved bevis for det motsatte.

Eller ideen om at Assange burde ha meldt seg for de svenske domstolene, der han angivelig ville blitt stilt for retten under rettsstatsprinisppet. Vel, denne såkalte prosedyren innenfor rammeverket av rettsstaten i Sverige kollapset etter ni-og-et-halvt år. Det skjedde, blant annet etter at den svenske regjeringen ikke var i stand til å besvare mine offisielt innmeldte spørsmål om 50 prosessuelle uregelmessigheter, noen av dem alvorlige, i saken mot Assange. Dette gjorde hele etterforskningen fullstendig utroverdig.

Deretter ble så Assange den 11. april 2019 ikke bare strippet for sitt asyl av Ecuador, men også for sitt statsborgerskap, uten noen juridisk prosess! Dette er helt utrolig. Og alle som så bare litt inn i dette, kunne helt klart se at Assanges rettigheter de siste månedene systematisk ble krenket av Storbritannia.

Når en tiltalt blir fratatt muligheten til å forberede sitt forsvar, da snakker vi ikke lenger om en rettsstat. Det er ganske åpenbart. Uansett om en person er skyldige eller ikke, så har vedkommende rett til å forberede sitt forsvar.

Dessuten er det den dramatiske forverringen av hans helsetilstand siden han ble arrestert av britene, selv etter at han ble innlagt i den medisinske fløyen. Det blir etter hvert veldig vanskelig å overse overgrepet. På et tidspunkt kommer det kritiske tidspunktet der den offentlige opinionen begynner å dreie.

WSWS: Det er interessant at denne utviklingen sammenfaller med de siste månedenes økende protester og streiker over hele verden.

Melzer: Absolutt. Det hele er en enorm trend. Vi har de gule vestene. Vi har flere-og-flere slike bevegelser i Latin-Amerika, der regjeringene kommer under press fordi det smått om senn blir åpenbart at de ikke lenger er der for folket. Og jeg advarer ganske enkelt om det. Jeg tror ikke vi har råd til en kollaps av vårt komplekse og moderne samfunn.

Det ville være fryktelig. Det er på høy tid at vi tar skritt for å rette opp denne ubalansen, men fremfor alt – og det er her jeg ser min funksjon – først å insistere på at det føres konsekvent tilsyn med utøvelsen av statsmakt. Åpenhet er det grunnleggende kravet. Vi blir ikke styrt av slette mennesker; vi styres av et slett system. Hvem enn vi setter på plass der, er de i en stor fare for å bli korrumpert over tid, fordi systemet ikke lenger kontrollerer seg selv. Menneskelig natur er ikke egnet for utøvelsen av ukontrollert makt.