Over 800 000 arbeidere og ungdommer over hele Frankrike marsjerte på tirsdag i protester mot president Emmanuel Macrons pensjonsnedskjæringer, mens arbeidere ved jernbanene og i massetransitten i Paris og bredere seksjoner av offentlig sektor fortsatte streikene påbegynt den 5. desember.

Streikebevegelsen i Frankrike kommer samtidig med et kraftfullt internasjonalt oppsving av arbeiderklassekamp og politisk opposisjon. I Algerie har streiker i protest mot valget i dag [12. desember] tiltatt, som del av massebevegelsen i opposisjon til militærregimet, som og følger jernbanearbeideres streiker i Storbritannia, bilarbeideres og læreres arbeidsnedleggelser i USA, og ei bølge av masseprotester fra Libanon og Irak til Chile, Bolivia og Ecuador. Under disse forholdene utvikler den voksende politiske motstanden mot Macrons innstramminger seg raskt til en styrkeprøve i Frankrike mellom arbeiderklassen og regjeringen.

Streiken demonstrerer igjen arbeiderklassens enorme sosiale kraft. Fransk togtrafikk og massetransporten i Paris forblir praktisk talt nedstengt, og over 10 prosent av de ansatte i offentlige skoler er i streik. På tirsdag meldte store grupper av elever fra videregående og universitetsstudenter seg med i protestene over hele Frankrike.

Tirsdag så igjen store streiker i energiforsyningen. Syv av Frankrikes åtte oljeraffinerier er i streik og er blokkerte, og det er en tiltakende muligheten for bensinmangel på landets bensinstasjoner med utsikter til at trailersjåfører også går ut i streik neste uke. Rundt en fjerdedel av arbeiderne ved Electricité de France streiket også, og reduserte energiproduksjonen ved Frankrikes kjernekraftverk med 6 000 megawatt.

Det stalinistiske fagforbundet CGT [Confédération générale du travail] kunngjorde at 880 000 arbeidere og ungdommer hadde marsjert i masseprotester på tvers av Frankrike, deriblant 160 000 i Paris. Det var store massestevner i en rekke andre byer, inkludert Lille, Lyon, Marseille, Rennes, Nantes og i Toulouse. Der protesterte de marsjerende mot politiets undertrykking ved å holde opp bilder av Odile Maurin – ei handikappet kvinne som ble forbudt å delta i protester etter at tungt bevæpnet opprørspoliti beskyldte henne for å ha angrepet dem med sin rullestol.

Blant arbeidere er det ikke bare et dypt raseri mot Macron, men også en voksende mistillit til fagforeningene som lover å forbedre pensjonsreformen hans gjennom forhandlinger med ham. Som så mange ganger før i fransk historie forsøker CGT å føre arbeidere ned ei blindgate via en strategi for forhandlinger med en kapitalistregjering som er fiendtlig innstilt til arbeiderklassen. Men Macron-regjeringen understreker at den ikke vil gjøre noen vesentlige endringer i sine planer om å kutte pensjoner og andre kritiske sosialprogrammer, inkludert helseomsorg og arbeidsledighetsforsikring.

Den eneste måten å få stoppet disse angrepene på er å mobilisere bredere lag av arbeiderklassen og ungdommen til en kamp for å få ned Macron, og appellere til arbeidere internasjonalt om deres støtte. Det betyr at arbeidere tar kampen ut av fagforeningenes hender ved å bygge egne aksjonskomitéer for å koordinere streikebevegelsen uavhengig av de nasjonalt baserte fagforeningsbyråkratiene, som jobber tett sammen med Macron-regjeringen. Det blir stadig tydeligere for brede lag av arbeidere i protestene at disse organisasjonene ikke tilbyr dem noen ting.

Marie-Hélène, som er sykepleier og jobber i Paris, snakket med reportere fra World Socialist Web Site under demonstrasjonen i Paris og forklarte at hun så streiken som en respons på et tiår-langt internasjonalt pådriv fra finansaristokratiet for å utarme arbeiderklassen.

Hun sa: «Jeg går ut i streik, ganske enkelt fordi pensjonen min vil falle til under € 1 000 i måneden. Men i Frankrike kan du ikke leve på under € 1 000 i måneden. ... Vi har sett over de siste tiårene, i Frankrike og over hele verden, utviklingen av en ultra-frimarkedspolitikk, der alt går til profitter og til kapitalismen generelt. De første ofrene er arbeiderne, og alle land er berørt. Frankrike fikk kanskje mer nyhetsdekning fordi vi trakk i gule vester, men hver eneste nasjonalitet rundt hele verden er skadet av dette.»

Marie-Hélène understreket at måten å få stoppet nedskjæringene på er å fortsette å mobilisere arbeiderne til tross for fagforeningenes forsøk på å forhandle om et råttent kompromiss med Macron. «Det er ingenting å forhandle med Macron om, selv om det ser ut til at fagforeningslederne har til hensikt å gjøre det,» sa hun. «Men vi er arbeiderne, og vi sier klart og tydelig: denne reformen skal ikke gå gjennom. Vi vil holde oss ute i gatene så lenge det måtte ta, men denne reformen skal ikke finne sted.»

Marie-Hélène, som tilsluttet seg «gul vest»-protestene for et år siden, uttrykte sin forakt for påstandene i media om at «gul vest»-bevegelsen er nyfascistisk. Hun sa til WSWS: «Jeg er sykepleier. Ærlig talt, kan jeg være en fascist? Helt ærlig, disse beskyldningene er bare påfunn. Jeg og alle mine venner er sindige og anstendige mennesker. Vi ville aldri gått ut i gatene dersom disse reformene ikke var skadelige.»

Raseriet vokser mot de obskøne nivå av sosial ulikhet produsert av kapitalismen. WSWS snakket også med Yoann og Martin, to lærere i Paris-området som hadde kalkulert at Macrons pensjonsnedskjæringer ville redusere deres pensjoner med så mye som € 500 per måned. Med henvisning til Bernard Arnault, verdens rikeste, som i 2018 økte sin personlige formue med € 23 milliarder, sa Yoann: «Det er motbydelig, selvfølgelig, når vi må telle hver cent eller til-og-med avslutter måneden med røde tall.»

Elever i arbeiderklasseområder sliter dessuten med overfylte, dårlig finansierte skoler. «Familier klarer ikke å få det til strekke til slutten av måneden,» sa Yoann, og la til: «Det er hjerteskjærende å se en elev som vil delta i idrett, men så koster det € 25 som familien ikke kan betale.»

James, en selger, fortalte WSWS hvorfor han mistror fagforeningsledere som CGTs generalsekretær Philippe Martinez: «Disse menneskene er faktisk del av systemet, deres fagforeninger får enorme statlige subsidier. De som har trådt ut i kamp er arbeiderne nedenfra. … Folk som Martinez, de er del av systemet. Så de forhandler, men hva betyr vel det, hva er det som kommer ut til slutt fra deres forhandlinger? Ingenting. Folk har like store problemer som før, men når det gjelder dem, så vil de fortsatt ha sine posisjoner og sitt gode liv.»

Disse bemerkningene peker på den uoverstigelige klassekløfta som har oppstått mellom arbeiderne på den ene siden, og på den andre siden finansaristokratiet, statsfunksjonærer og fagforeningsbyråkrater som sammen forhandler om de politiske retningslinjene.

Statsminister Edouard Philippe skulle i går [onsdag] holde en pressekonferanse for å prøve å selge inn pensjonskuttene til det franske folket. Med 67 prosent av befolkningen i opposisjon til reformen og med 59 prosent som erklærer at Macron er skyld i streiken fordi han stabeint viderefører en upopulær politikk, var det økende oppfordringer innen offisielle kretser om at regjeringen måtte forklare sin politikk tydelig for publikum.

Philippe selv nedtonet forventningene på tirsdag i et møte bak lukkede dører med parlamentarikere fra Macrons parti LRM [La République en marche!; Republikken under veis!]. Møtet gjorde det klart at LRM, i forakt for opinionen, går videre med sine nedskjæringer.

«Det er ingen magisk tale,» sa han og la til: «Protester vil ikke stoppe bare fordi jeg holder min tale på onsdag. Talen min vil faktisk fremprovosere nye bekymringer, og det er normalt.»

Dette bekrefter bare at det ikke er noe å forhandle med Macron-regjeringen om, og at den eneste veien fremover er en kamp for å få den ned.