Komitéen til beskyttelse av journalister fordømmer Assanges truede utlevering, men erklærer at han «ikke er en journalist»

Den USA-baserte Komitéen for journalisters beskyttelse CPJ [Committee to Protect Journalists] meldt den 11. desember et blogginnlegg der de forsøkte å forsvare og berettige utelatelsen av Julian Assange fra den nylig publiserte lista over fengslede journalister.

Mens bloggposten fordømmer forsøket på å få utlevert Assange til USA for å rettsforfølge ham i henhold til spionasjeloven, gjentar den samtidig mange av løgnene og bakvaskelsene som har blitt fremmet av foretakspressen for å undergrave støtten til WikiLeaks-grunnleggeren og legitimere hans forfølgelse.

Ingen forsvarer av demokratiske rettigheter vil fordømme CPJ for å motsette seg trusselen om Assanges utlevering til USA og Donald Trump-administrasjonens forsøk på å få rettsforfulgt ham. Derimot er organisasjonens beslutning om å ekskludere ham fra deres liste over fengslede journalister både politisk utilgivelig og rent faktamessig uholdbar.

Assange er kanskje den mest berømte fengslede journalisten og utgiveren i verden. Han er fengslet under regelrett isolasjon i Storbritannias maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh Prison, et anlegg som holder domfelte mordere og terrorister.

WikiLeaks-grunnleggeren soner ikke en dom for noen forbrytelse. Han blir derimot fastholdt som en politisk fange av de britiske myndighetene, på Trump-administrasjonens befaling. Han står overfor utlevering til USA og livsvarig fengsel for å ha publisert sannheten om USAs krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan, globale diplomatiske konspirasjoner og grove krenkelser av menneskerettigheter i det amerikanske militærfengselet Guantanamo Bay på Cuba. Etter ni år med statsforfølgelse der han ble nektet tilstrekkelig medisinsk behandling har Assanges helsetilstand blitt forverret i den grad at leger advarer for at han kan dø i fengsel.

CPJs påstander om at Assange ikke fortjener tittelen «journalist» er også motbevist av det åpne brevet publisert denne måneden som forsvarer Assange, og som nå er undertegnet av mer enn 800 mediearbeidere.

Initiativet, som er støttet av verdensberømte reportere som John Pilger, uttalte entydig at «Julian Assange har levert et enestående bidrag til journalistikk av offentlig interesse, for åpenhet og regjeringsansvarlighet over hele verden. Han er utpekt og tiltalt for å ha publisert informasjon som aldri burde vært tilbakeholdt fra offentligheten.»

Assange mottar Economist New Media Award under et arrangement av Index on Censorship i 2008

CPJs benekting av disse fakta, som er åpenbare for enhver som har undersøkt Assanges historikk, er uløselig knyttet til komitéens orientering til Det demokratiske partiet og USAs foretakspresse. De som organisasjonen presenterer som «autoritative journalister» er journalister og redaktører ved publikasjoner som New York Times, som fungerer som direkte formidlere for etterretningsagenturene, blant annet ved å baktale Assange og WikiLeaks.

CPJ er en uavhengig amerikansk ideell organisasjon, med base i New York City. Den ble etablert i 1981 og grunnlegger og styreleder var CBS News-anker Walter Cronkite. Med 40 korrespondenter rundt om i hele verden rapporterer CPJ om brudd på pressefriheten og angrep på journalisters rettigheter «i undertrykkende land og i konfliktsoner, så vel som i etablerte demokratier». Organisasjonen deler ut årlige priser til journalister som har måttet tåle juling, trusler, intimidering, og fengsel for å rapportere nyheter.

Organisasjonen fokuserer sterkt på autokratiske regimers undertrykkende handlinger. Land som har falt i de amerikanske styringselitenes unåde, deriblant Russland, Kina og Iran, presenteres prominent i dekningen.

Relasjonen mellom CPJs generelt pro-imperialistiske orientering og komitéens holdning til Assange ble eksemplifisert av en uttalelse organisasjonen kom med i juni 2018, der den ekvadorianske presidenten Lenín Moreno ble hyllet for å ha etablert nære forbindelser mellom hans administrasjon og landets høyreorienterte presse. Dette var bare tre måneder etter at Moreno hadde avstengt Assanges kommunikasjoner ved Ecuadors London-ambassade, der han i 2012 med hell hadde søkt politisk asyl, som Morenos trekk i en dreining i retning en tettere relasjon til Washington.

Moreno har siden respondert på masseprotester mot sin regjerings IMF-dikterte innstrammingstiltak med politiundertrykking og diktatoriske tiltak, inkludert trekk for å avskaffe pressefriheten.

I et forsøk på å avverge en utbredt kritikk over sitt avslag på å inkludere Assange på lista over fengslede journalister postet CPJs visedirektør Robert Mahoney sitt blogginnlegg, med tittelen «For pressefrihetens skyld, Julian Assange må forsvares.»

Mahoney redegjorde for at CPJ siden 2010 har advart mot en tiltale på spionasje mot Assange. Han bemerket at WikiLeaks’ publisering av lekkede dokumenter fra den modige varsleren Chelsea Manning det året «gjorde det politiske etablissementet og sikkerhetsinstitusjonen i Washington nervøs. Daværende visepresident Joe Biden brennmerket Assange som en «hi-tech terrorist» og [justisminister] Holder sa han vurderte å rettsforfølge WikiLeaks og Assange under spionasjeloven fra 1917 [US Espionage Act].»

Mahoney påminnet om at CPJ i 2010 sendte et brev til Obama og hans justisminister Eric Holder som argumenterte for at bruken av spionasjeloven fra første verdenskrig mot Assange «ville undergrave retten til å samle, motta eller publisere informasjon av viktig allmenn interesse».

CPJs brev fra 2010 gjorde det klart at organisasjonens motstand mot en tiltale mot Assange under spionasjeloven var forbundet med frykten for at dette ville åpne døra for angrep på «etablerte medier». Brevet sa: «Vår bekymring stammer ikke fra en omfavnelse av Assanges motiver og mål ... Vi mener at en slik rettsforfølgelse kan oppmuntre regjeringen til å hevde juridiske teorier som like mye gjelder for alle nyhetsmedier, som ville være svært farlig for allmennhetens interesse. Historien viser at Kongressen ikke hadde til hensikt at loven skulle gjelde for nyhetsrapportering.»

Mahonys seneste uttalelse er en videreføring av denne orienteringen. Den forsøker å skille mellom angivelig legitime publikasjoner, eksempelvis New York Times, og WikiLeaks, som med deres «praksis for å dumpe enorme mengder data på offentligheten uten å undersøke motiveringene bak lekkasjene,» som angivelig setter liv i fare.

For å legitimere disse grunnløse påstandene anvendte Mahoney en uttalelse fra tidligere New York Times-redaktør Bill Keller, som så notorisk erklærte i 2013 at han regelmessig utøvde «retten til ikke å publisere», basert på diskusjoner med regjeringen bak lukkede dører.

Keller slapp løs en tirade mot Assange, der han erklærte: «Han samler informasjon (om enn noen ganger med tvilsomme metoder), pakker den (om enn selektivt og med ondsinnet hensikt) og publiserer den (om enn uten ansvarsfornemmelse for konsekvensene, inkludert følgeskader for uskyldige.) Konstitusjonens første endringstillegg [First Amendment] beskytter bare mennesker som holder ærlig selskap, og opprettholder standarder for rettferdighet og som publiserer ansvarlig.» Med forsvarere som Keller, hvem trenger fiender?

Disse påstandene er en vev av løgner. Hva angår alle påstandene om at WikiLeaks har satt uskyldige liv i fare har USA og landets allierte militærer vært tvunget til å innrømme at ingen har blitt fysisk skadet som resultat av organisasjonens publiseringer.

I 2010 var New York Times blant publikasjonene som gikk sammen med WikiLeaks for utgivelsen av Afghan war logs. Den australske journalisten Mark Davis, som var til stede [i Guardians redaksjonslokaler i London] den gangen, fortalte at Assange så langt fra var hensynsløs angående redigeringer, men at han derimot satt igjen alene med ansvaret for å få fjernet hundrevis av navn fra loggene og brukte lange nattetimer på arbeidet. Davis uttalte at New York Times’ primære bekymring var å få publisert materialet så raskt som mulig.

Keller var blant de første som refererte til Assange som en «kilde» i 2011. Det var et kynisk forsøk på å beskytte Times fra enhver rettsforfølgelse av Obama-administrasjonen som følge av 2010-publiseringene, administrasjonen som avisa støttet politisk.

Mahoney følger opp disse selvtjenende påstandene, og skriver: «Etter omfattende undersøkelser og overveielser valgte CPJ ikke å oppføre Assange som journalist, delvis fordi hans rolle like ofte har vært som kilde, og fordi WikiLeaks generelt ikke opptrer som en nyhetsformidler med en redaksjonell prosess.»

Disse påstandene blir tilbakevist av offentlig tilgjengelig historikk over utgivelsene fra 2010, som Assange er tiltalt for, som viser at hans relasjoner til New York Times, Guardian og Der Spiegel var som med-publiserende. De er videre diskreditert av de flere titalls priser for journalistikk og publisering som Assange har mottatt.

Mahoneys uttalelse motsier dessuten CPJs egen definisjon av journalister «som personer som dekker nyheter eller kommenterer offentlige affærer gjennom et hvilket som helst medium – inkludert på trykk, i fotografier, i radio, fjernsyn og på nettet». Assange oppfyller disse kriteriene.

Avslutningsvis uttaler CPJ-innlegget at «de 18 punktene i DOJ-tiltalen kriminaliserer sentral rapporteringspraksis og publiseringen av informasjon innhentet via disse virkemidler. Og den ekstraterritorielle anvendelsen av den amerikanske spionasjeloven betyr at enhver journalist, hvor som helst i verden, potensielt kan bli tiltalt for publisering av klassifisert informasjon.»

«En vellykket rettsforfølgelse ville nedkjøle varslere og graverapportering. Dette er grunnen til at CPJ er imot Assanges utlevering.»

Hvorfor den amerikanske regjeringens rettsforfølgelse av Assange ville true «alle journalister» når han ikke er journalist er en selvmotsigelse, som CPJ ikke forsøker å få til å henge sammen.

Komitéens påstander om at Assange fungerte som noe annet enn en legitim utgiver i 2010 er farlige, og tenderer til å styrke demokratenes og Trump-administrasjonens sak, der de uler etter Assanges blod.

Som den amerikanske journalisten Kevin Gosztola nylig bemerket:

«CPJ har konsekvent fordømt tiltaler, til-og-med ryktede tiltaler mot Assange, som trusler for pressefriheten. Likevel er det sannsynlig at Trump-aktorer vil fryde seg over pressefrihetsorganisasjonens beslutning om å ekskludere Assange. Det besørger et fremtredende eksempel for den amerikanske regjeringens argument om at Assange ikke er journalist, men en kriminell.»

«Dersom en organisasjon for pressefrihet, enstemmig støttet av amerikanske medier, ikke anser Assange for å være en journalist, da vil kanskje påtalemyndighetene fortelle en jury at dette viser at det er noe ‘sannhet’ i det Mike Pompeo sa den gangen han var CIA-direktør: WikiLeaks er en ‘ikke- statlig fiendtlig etterretningstjeneste.’»

CPJs ekskludering av Assange fra lista over fengslede journalister utløste en vesentlig reaksjon på sosialmedier. At organisasjonen følte seg tvunget til å gjenta sin opposisjon mot den truede utleveringen og rettsforfølgelsen av Assange, understreker grunnplanbølga av støtte for WikiLeaks-grunnleggeren.

De kyniske og hyklerske påstandene fra den selvoppnevnte «pressefrihetsorganisasjonen» understreker imidlertid det faktum at en bevegelse for å få løslatt Assange, Manning og alle fengslede journalister og varslere må baseres på arbeiderklassen, den sosiale kraften som har egne interesser som er uadskillelige fra den mest målbevisste og kompromissløse kampen for sosiale og demokratiske rettigheter.

Loading