Det er nesten to uker siden jernbanearbeidere, lærere, energiforsyning- og havnearbeidere innledet massive streikeaksjoner mot den franske presidenten Emmanuel Macron og hans pensjonsnedskjæringer. For dagen igår [tirsdag] var igjen hundretusenvis av streikende, elever og studenter forventet å marsjere i masseprotester på tvers av hele Frankrike.

Utbruddet av klassekamp i hjertet av Europa har trukket opp de grunnleggende klasselinjene i samfunnet og demonstrert den internasjonale arbeiderklassens makt og revolusjonære potensial. Massetransport har vært nedstengt i to uker, mange skoler er stengt, og streiker av trailersjåfører og raffineriarbeidere reiser utsikter for drivstoffmangel og en total transportnedstengning.

Fremfor alt er streiken en integrert del av et globalt ekspanderende oppsving av klassekamp, med masseprotester i Algerie, Irak, Bolivia, Chile og streiker av amerikanske og meksikanske bilarbeidere. Det har ført til en uttømming av oppdemmet opposisjon mot sosial ulikhet, finanseliten og kapitalistsystemet.

Det har ikke tatt lang tid før fokus ble satt på de politiske anliggender arbeiderne i Frankrike og forbi står overfor. Macron sendte allerede under den første marsjen 5. desember ut pansrede kjøretøy, vannkanoner og opprørspoliti for å angripe de streikende. Deretter talte i forrige uke statsminister Edouard Philippe der han signaliserte at det ikke ville bli innvilget noen innrømmelser. Til tross for 70 prosent opposisjon i offentligheten sverget han å få klubbet gjennom Macrons plan i parlamentet, med innføring av et pensjonssystem «etter poeng», og en heving av pensjonsalderen med to år, til 64, og en utfasing av den offentlige sektors pensjonsplaner.

Denne kampen mot et autoritært regime som tråkker på demokratiske prinsipper stiller arbeiderklassen overfor presserende oppgaver: arbeidere må bygges uavhengige aksjonskomitéer for å organisere en politisk kamp for å få ned Macron; og bygge et nytt sosialistisk lederskap.

Arbeidere kan ikke begrense seg til å være ekko av det stalinistiske fagforbundet CGTs [Confédération générale de travail] nytteløse appeller til Macron, om at han må trekke sine pensjonsnedskjæringer. Samtidig som de streikende krever at streiken skal forlenges ut over juletida forsøker CGT-lederen Philippe Martinez å slite dem ut, med oppfordringer til store demonstrasjoner samtidig som han ber Macron om å revurdere og trekke sine pensjonskutt – og han lover at da vil CGT få avsluttet streiken før jul. For arbeiderne peker den kursen mot knefall og et nederlag.

Forrige ukes avsløringer har gjort klinkende klart klassekarakteren i Macrons politikk. Da hans regjering utarbeidet den økonomiske politikken kort etter at han var valgt i 2017, hadde Macron møte med det internasjonale finansforvaltningsforetaket BlackRock, men en $ 6 billioner portefølje. Jean-Paul Delevoye, Macrons frontmann for utformingen av pensjonsnedskjæringene, trakk seg på mandag etter at det fremkom at han hadde illegalt håvet inn sekssifrede gebyrer fra forskjellige stiftelser – deriblant noen finansiert av forsikringsforetak med direkte interesse i skrotingen av statspensjonene og innføringen av investeringsbaserte pensjonskontoer.

Hva angår Macrons plan om å gi arbeidere pensjoner som er talt i «poeng» med ubestemmelig monetær verdi, ble formålet kortfattet og konsist utlagt i et videoopptak av en 2016-tale av den høyreorienterte tidligere statsministeren François Fillon. Der sier han at pensjonssystemet med «poeng» «åpner for én ting ingen politiker vil innrømme. Det gir muligheten for hvert år å redusere størrelsen, verdien av poengene, og derved få redusert pensjonsnivåene.»

Det er ingenting å forhandle med et så korrupt og reaksjonært regime om. CGTs strategi med appeller til Macron er bankerott, og del av fagforeningsbyråkratiets tette samspill med påfølgende franske regjeringer for godkjenningen av mange tiår med pensjonskutt, deregulering av arbeidsmarkedet og andre innstramminger. Hele det franske pseudo-venstre, fra NPA [Nytt antikapitalistisk parti] til Lutte Ouvriere [Arbeiderkamp] og til Jean-Luc Mélenchons Ukuelige Frankrike [LFI; La France Insoumise], har støttet fagforeningene i deres påstander om at Macron kan presses til å trekke seg på pensjonsnedskjæringene.

Forsvaret av arbeidernes levestandarder og demokratiske rettigheter krever en kamp for å få ned Macron, for å få knust det internasjonale finansaristokratiets økonomiske og politiske makt og få erstatte kapitalisme med et sosialistisk samfunn.

I dagens globaliserte kapitalisme vil ikke arbeidere finne noen vei fremover annet enn den revolusjonære veien. Konfliktene som bryter ut i Frankrike og internasjonalt er produkt av globale sosiale motsetninger som har modnet over mange tiår. Æraen siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, og spesielt siden 2008-krasjet, har sett en uopphørlig overføring av rikdom produsert av arbeidere over i de superrikes lommer, og til imperialistkriger fra Afghanistan, til Syria og Mali.

For et halvt århundre siden solgte det stalinistiske Kommunistpartiet i Frankrike (PCF) ut den revolusjonære muligheten under generalstreiken i mai 1968, i bytte for lønnshevingene fremforhandlet i Grenelle-avtalene. Europeisk kapitalisme i dag, ruinert av mange tiår med avindustrialisering og skatteutdelinger til de superrike, tilbyr ikke lenger slike innrømmelser. Macron har videreført slusingen av hundretalls milliarder av euro over til hæren og milliardærene – selv etter at han i fjor hadde blitt så dypt hatet at han måtte ha et helikopter satt i 24-timers stand-by beredskap for å kunne redde ham vekk, skulle han falle i hendene på «gule vest»-protesterende.

De «gule vest»-protesterende har allerede det siste året vist potensialet for sosiale protester organisert uavhengig av fagforeningsbyråkratiet. Når arbeiderklassen trer inn i kamp er hovedanliggendet hvordan man organiserer kampen uavhengig av fagforeningsbyråkratiet, og får motarbeidet deres forsøk på å binde arbeidernes opprørsbevegelsen til Macron.

Kampen for å bygge aksjonskomitéer, uavhengig av fagforeningene, er nå kritisk viktig. Ett år før utbruddet av den franske generalstreiken i 1936, skrev Leo Trotskij i boka Hvorhen Frankrike at slike komitéer var det «eneste redskap for å få brutt fagforeningenes og partiapparatets antirevolusjonære opposisjon». Der han sammenlignet aksjonskomitéer med sovjetene [o. anm.: russisk for ‘råd’] dannet av russiske arbeidere i 1917, da de tok makten i Bolsjevik-revolusjonen, skrev han:

Aksjonskomitéer har, på det nåværende stadium, som oppgave å forene Frankrikes slitende masser i en defensiv kamp, og må dermed inngi disse massene bevissthet om deres egen makt for den kommende offensiven. Hvorvidt tingenes tilstand vil utvikle seg til at de blir ekte sovjeter, beror på om den nåværende kritiske situasjonen i Frankrike utfolder seg til de endelige revolusjonære konklusjonene.

Parti de l'égalité socialiste (PES) [Sosialistisk Likhetsparti], den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International], oppfordrer til en bred diskusjon av dette perspektivet blant arbeidere i Frankrike og internasjonalt. Konfrontasjonen under utvikling mellom Macron-regjeringen og arbeiderklassen, samtidig med det globale oppsvinget av klassekamp, er tegn på at en revolusjonær kamp for sosialisme igjen er på den politiske dagsorden. Dette betinger å få brutt den kontrarevolusjonære motstanden fra fagforeningene og deres forsvarere i partier som Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA) eller Ukuelige Frankrike (LFI; La France insoumise).

I alle land følger borgerskapet nøye med på Macrons bestrebelser for å få innført en sosial kontrarevolusjon, i møte med eksplosiv masseopposisjon. Det er ingen nasjonal kurs for å få løst problemene arbeidere i Frankrike står overfor. I denne kampen er de franske arbeidernes beste allierte deres klassebrødre og -søstre over hele Europa, og internasjonalt. Mot NATO-alliansens krigskomplotter og de internasjonale finansmarkedenes manøvrer er det avgjørende spørsmålet å få smidd arbeiderklassens internasjonale enhet i kamp.

PES tar til orde for å bygge aksjonskomitéer som arbeiderklassen kan anvende for å få organisert sin økonomiske og industrielle makt, få koblet sine kamper internasjonalt, og få lagt grunnlaget for en revolusjonær omorganisering av samfunnet. Med dette perspektivet taler PES for en politisk strategi for å få overført statsmakt til arbeiderklassens uavhengige organisasjoner, for å ekspropriere finansaristokratiet og omorganisere det økonomiske liv på basis av sosiale behov, ikke privatprofitt.