Perspective

Impeachment-krisenEn pest på begge de politiske partier

Representantenes hus i Washington stemte onsdag kveld for å riksrettstiltale president Donald Trump. Talene forut for avstemmingen inneholdt utallige påkallinger av tiltakets historiske betydning. Men historien fra tidligere riksrettstiltaler [‘impeachments’] avslører bare den høyreorienterte, prokrig karakteren av demokratenes impeachment-pådriv.

Donald Trump sammen med Nancy Pelosi [Foto: WikiMedia]

Den første riksrettstiltalen av en amerikansk president var rettet mot Andrew Johnson i 1868. Den kom i kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen, da Johnson, som var en motstander av sørstatenes løsrivelse, men også en virulent rasistisk demokrat, inntok presidentembetet etter attentatet på Abraham Lincoln. Kongressens republikanere den gangen betraktet Johnson som en alliert av de tidligere slaveeierne, og riksrettstiltalte ham for å ha sparket krigsministeren, som var en sterk tilhenger av programmet for en radikal omstrukturering av sørstatene [Radical Reconstruction of the South]. Johnsons frifinnelse i Senatet, med én enkelt stemme, var et signal for at nordstatenes kapitalistklasse vendte seg vekk fra borgerkrigens revolusjonær-demokratiske kamp, som forberedelse for å bekjempe en ny fiende, den amerikanske arbeiderklassen.

Den andre riksrettstiltalen av en amerikansk president ble bare avbrutt under prosessen av president Richard Nixons tvungne fratredelse i 1974, etter at Husets justiskomité hadde vedtatt tiltalepunkter [‘articles of impeachment’] mot ham for å ha forhindret rettsprinsippene, for maktmisbruk og for forakt for Kongressen. Disse tiltalepunktene var forbundet med avsløringen av et massivt program for illegal politisk undertrykking, anvendt av Nixon-administrasjonen for å undertrykke 1960-tallets borgerrettighetsbevegelse og antikrigbevegelse. Nixon opprettet sin tropp av tidligere CIA-agenter, de såkalte «rørleggerne», for å spionere på Daniel Ellsberg, som hadde lekket Pentagon Papers til mediene. Da «rørleggerne» ble tatt på fersken under innbrudd i Den demokratiske nasjonalkomitéens (DNC) kontorer i Watergate-bygningskomplekset i juli 1972, ble kjeden av begivenheter trigget som førte til at Nixon var ute av embetet to år senere.

Det er ingen mangel på legitime grunner for å få fjernet Trump. Han har revet tusenvis av immigrantbarn fra deres familier, i en politikk FN har karakterisert som å være likeverdig med tortur. Han har opprettet konsentrasjonsleirer på amerikansk grunn. Han har urettmessig omledet militærmidler i en trossing av Kongressen, for å bygge sin garnisonstat langs sørgrensa. Han har uttalt at han ville være villig til å trosse konstitusjonelle tidsbegrensninger, og kunne avvise resultatet av et valg der han blir beseiret. Han har gått inn for å skape en fascistbevegelse på amerikansk jord.

Men alle disse grunnleggende demokratiske saksanliggender har blitt ekskludert fra demokratenes impeachment-pådriv, som er sentrert rundt påstander om at Trump ikke har vært tilstrekkelig aggressiv i utkjempingen av en proxykrig [med stedfortredere] mot Russland i Ukraina.

David Sanger skriver i New York Times: «I siste instans er denne riksrettstiltalen den aller første over et saksanliggende om hvorvidt presidenten selger ut amerikansk nasjonalsikkerhet. ... Mens Ukraina er den umiddelbare foranledningen, er det overordnede tema hvordan presidenten har håndtert Mr. Putin.»

Sanger konkluderer: «Argumentet om Ukraina, den angivelige grunnen til riksrettstiltalen av presidenten, handlet egentlig ikke om Ukraina i det hele tatt. Det handlet om Russland.»

Men det var Adam Schiff, lederen for Husets etterretningskomité – den sentrale størrelsen i impeachment-pådrivet – som ikke etterlot noe spørsmål om Det demokratiske partiets sentrale krav om en opptrapping av USAs konflikt med Russland.

«Ukraina utkjemper vår kamp mot russerne, mot deres ekspansjonisme. Det er også vår kamp,» sa Schiff. «Vi pleide å stå opp mot Putin og Russland. Jeg vet at Ronald Reagans parti gjorde det.»

«Det er derfor vi støtter Ukraina med den militærhjelpen vi har tilgjengeliggjort,» fortsatte Schiff. «Kanskje ikke presidenten bryr seg om det, men det gjør vi. Vi bryr oss om vårt forsvar, vi bryr oss om forsvaret av våre allierte, og vi bryr oss så visst om vår Konstitusjon.»

Ingen steder har noen forklart hvorfor Ukrainas krig med Russland skulle være «også vår kamp», eller hvorfor unnlatelsen av å utkjempe denne krigen til demokratenes tilfredshet utgjør en berettigelse for impeachment.

Demokratenes forsøk på å få fjernet Trump har som mål å legitimere en intens opptrapping av USAs konflikt med Russland, en politikk det ikke eksisterer noen støtte for blant massen av befolkningen.

Det demokratiske partiet er klar over det bredt anlagte folkelige hatet mot Trump-administrasjonen. Men det dette partiet for de rike og velbeslåtte frykter mer enn Trumps gjenvalg er en massemobilisering for å få ham fjernet, som uunngåelig ville utfordre deres egne formuer og hele kapitalistsystemet.

Innen rammene definert av demokratene har riksrettstiltalen ikke noe demokratisk eller legitimt innhold. Den komplette fjernheten fra, og likegyldigheten overfor ethvert folkelig sentiment eller krav, gir det karakter av et palasskupp. De utallige påstandene fra forskjellige demokrater om at deres impeachment utgjør et forsvar for demokratiet er så langt fra overbevisende og er komplett usanne.

Til-og-med samtidig med at de har gått videre med sitt impeachment-pådriv har demokratene samarbeidet med Trump for utvidelsen av militæret, uthulingen av Kongressens begrensninger for bruken av militærmakt, og for utvidelsen av hans tilslag mot immigrasjon. På tirsdag godkjente de det største militærbudsjettet i USAs historie, og på torsdag, dagen etter impeachment-vedtaket, var det planlagt at de skulle vedta handelsavtalen USMCA [USA-Mexico-Canada Agreement], et handelskrigstiltak rettet mot Kina.

Mens impeachment-avstemmingen ble avholdt var Trump i Grand Rapids i Michigan, der han meldte en voldelig, demagogisk og fascistisk appell til sine supporere. Trump gjentok punktene fra brevet han tidligere hadde sendt til Representantenes hus der han beskyldte den topprangerte demokraten Huset Speaker for å «erklære åpen krig mot Det amerikansk demokratiet».

Men ved å ekskludere alle demokratiske spørsmål som kunne lykkes med en mobilisering av befolkningen mot Trump, har demokratene faktisk spilt rett i fanget på presidenten, som har gått for å mobilisere sin fascistiske base, med den begrunnelse at han er offer for et «dyp stat»-komplott.

Den sentrale løgnen som Trump har pushet er likestillingen av demokratenes bestrebelser for å få fjernet ham – sammen med etterretningagenturenes og medienes tiltak – med sosialisme. Dette er hans eufemisme for enhver form for folkelig opposisjon mot hans administrasjon. Helt i tråd med fascismens tradisjoner presenterer Trump seg bedragersk som offer for en konspirasjon mellom «elitene», sosialister og kommunister.

Uansett utfallet av impeachment-krisen, vil det se en farlig videre forflytning av amerikansk politikk til høyre. Dersom demokratene mislykkes med å fjerne Trump – hvilket virker sannsynlig – vil det styrke ham. Dersom de på en-eller-annen måte skulle lykkes med å orkestrere Trumps fjerning, vil det bli ansett å være illegitimt av brede deler av befolkningen, og det vil så godt som garantere en opptrapping av militærkonflikt med Russland.

Uansett resultat må Trumps impeachment sees i sammenheng med den største krisen for amerikansk kapitalisme siden den amerikanske borgerkrigen. Begge partiene representerer, på hver deres måte, amerikansk imperialismes tvillingimperativer, under betingelser av sosial krise og tapet av det globale hegemoni.

Demokratene legemliggjør pådrivet i retning krig; republikanerne, i form av Trump, legemliggjør forflytningen i retning fascistiske og autoritære styreformer.

Kampen mot Trump kan bare utfolde seg på grunnlag av en sosial og politisk kamp forankret i arbeiderklassen. Den essensielle forutsetningen for fremveksten av en slik bevegelse er det totale og utvetydige bruddet med både Det demokratiske og Det republikanske partiet. Arbeiderklassens holdning til denne riksrettsprosessen må være, med en omskriving av Shakespeare: «En pest på begge de politiske partier».

Loading