Etter Normandie-toppmøtet i Paris den 5. desember gjenopptok Russland og Ukraina, sammen med Den europeiske union (EU), forhandlinger denne uka i et forsøk på å få sluttet en avtale om videreføringen av russisk gasstransitt til Europa gjennom Ukraina.

Ukraina forsøker, med støtte fra USA og de europeiske imperialistmaktene, å oppnå en ny ti-år-lang avtale med Russlands energimonopolforetak Gazprom. Landet forsøker å unngå å bli avskåret som et vesentlig gasstransittland fra Europa, samtidig som Russland våren 2020 går mot sluttføring av leggingen av gassrørledningen Nord Stream 2. Rørledningen vil transportere gassleveranser direkte fra St. Petersburg til Tyskland.

Den nåværende gasstransittavtalen utløper etter planen den 31. desember. Uten en forlengelse kan både Ukraina og Europa bli utsatt for vesentlige forstyrrelser i gasstilførselen midtvinters. I 2018 forsynte Russland hele EU med mer enn 40 prosent av unionens gassforbruk.

Ukraina får for sin del mer enn tre milliarder dollar i russiske transittavgifter, for gasstransporten som opprettholdes av landets egen energigigant Naftogaz.

Tidlig i november avviste Russland enhver antydning om en langsiktig transittavtale. De tilbød stedet Naftogaz en forlengelse på bare ett år av den gjeldende avtalen, og krevde at alle juridiske krav mot Gazprom, som i dag beløper seg på tilsammen $ 22 milliarder, måtte henlegges. USAs sanksjoner mot Nord Stream 2-rørledingen er inkludert i den massive NDAA-loven [National Defense Authirization Act] om autoriseringen av nasjonalforsvar for budsjettåret 2020, som forleden ble vedtatt av Representantenes hus og Senatet, pålydende $ 738 milliarder [NOK 6,6 billioner], og som kan forårsake en midlertidig utsettelse av sluttføringen av Nord Stream 2. De amerikanske sanksjonene er ikke bare rettet mot Russland, men også mot de tyske og europeiske selskapene som er involverte i prosjektet.

Sanksjonene tvinger Russland til å falle tilbake på en gasstransittavtale med Ukraina, i det minste mellombels.

Som en eksponering av de fellesdelte imperialistinteressene som ligger til grunn for begge de vesentlige amerikanske politiske partiene, fikk lovgivningen rettet mot rørledningens sluttføring tverrpartistøtte, der demokratenes senator Jeanne Shaheen hevdet at vedtaket «sender en umiskjennelig, tverrpartimelding fra den amerikanske Kongressen til Vladimir Putin om at USA ikke vil sitte rolig å se på at Kreml forsøker ytterligere å få spredt sin ondsinnede innflytelse.»

NDAA-loven inkluderer også ytterligere $ 300 millioner i forsvarsutlegg til støtte for Ukraina. Paris-samtalene, som ble avholdt under Normandie-formatet som omfatter Tyskland og Frankrike sammen med Russland og Ukraina – men helt spesielt ikke USA – ble fremmet som et middel for å løse ikke bare gasskrisen, men også få en slutt på den mer enn seks-år-lange borgerkrigen i det østlige Ukraina. Krigen har krevd 14 000 menneskeliv, fordrevet 1,4 millioner og etterlatt 3,5 millioner personer med behov for humanitær bistand.

Mens samtalene både i amerikanske og ukrainske foretaksmedier ble opphøyet til å ha vært en «seier», eller i det minste «uavgjort» for den ukrainske presidenten Volodomyr Zelenskij, klarte de faktisk ikke å løse noen av konfliktens sammenflettede anliggender.

Zelenskij, som ble valgt i april etter løfter om å få avsluttet den bredt foraktede krigen, holdt seg i all vesentlig grad til diktatene fra landets ytre høyre, som forlangte at de separatistkontrollerte regionene Luhansk og Donetsk ikke skulle innvilges noen spesiell føderal status, og at lokalvalg der ikke skulle avholdes før alle okkuperte territorier og grenser er tilbake under ukrainske styrkers kontroll.

Dager før Paris-toppmøtet satte høyreekstremister opp sine telt foran presidentkontorene i Kiev, og forberedte seg på å storme regjeringsbygningene dersom noen av deres «røde streker» ble krysset av Zelenskij i forhandlingene med Russland. Etter samtalenes sluttføring, som i all vesentlig grad ikke endret noe som helst, pakket de sammen sine telt og høyresidens styrker innrømmet at Zelenskyij hadde adlydt deres krav, samtidig som de truende hevdet at «vår krig fortsetter».

Landets ytrehøyre har vært støttet av USA i årevis, og har spilt en essensiell rolle for både det USA-EU-støttede kuppet i februar 2014 og for den påfølgende borgerkrigen i det østlige Ukraina. Ukraina har mottatt $ 5 milliarder fra USA siden 2014, og får fortsatt 90 prosent av sin utenlandske militærhjelp fra Washington. En betydelig del av disse midlene har gått til støtte for høyreekstreme krefter som Azov-bataljonen, og til partiet Pravi Sektor [Høyresektor]. USA uttrykte også eksplisitt motstand mot enhver oppmykning av Berlins og Paris’ posisjon mot Russland, i forkant av Paris-toppmøtet.

Det ytre høyre og USA ble videre klart presentert av den prominente inkluderingen i samtalene av Ukrainas innenriksminister Arsen Avakov, som kontrollerer landets interne politistyrker og som opprettholder velkjente bånd til Ukrainas mest beryktede fascistmilits – Azov-bataljonen. Avakov har også bånd til de fraksjoner av den amerikanske styringsklassen og staten som søker å få riksrettstiltalt Trump på grunnlag av en pro-krig og antidemokratisk basis, over hans forsøk på å presse den ukrainske presidenten Zelenskij. Avakov ble positivt kommentert av Marie Yovanovitch, USAs ambassadør til Ukraina, under hennes vitnesbyrd for Kongressens impeachment-høringer.

Selv om innenriksminister Avakov teoretisk sett skulle ha lite med utenrikspolitikken å gjøre ble han fotografert i Zelenskijs delegasjon til toppmøtesamtalene, og han ga intervjuer til kjente ukrainske nyhetskilder, der han diskuterte detaljer fra samtalene og hans inntrykk av samtalenes forløp.

Etter toppmøtesamtalene har Avakov påtatt seg en mye mer offentlig rolle i den ukrainske politikken. I forrige uke dukket han opp på den ukrainske fjernsynsstasjonen 1 + 1. Der uttalte Avakov at han forutså at politistyrker under hans kommando kunne utplasseres til de separatistkontrollerte regionene, og at lokalmilitser måtte avvikles før det kunne avholdes noe lokalvalg.

Slike tiltak ville i all vesentlig grad utgjøre etableringen av krigsrett i Donetsk og Luhansk, med Avakov som sjef, og det vil helt klart aldri kunne aksepteres av separatiststyrkene som har slåss mot det ekstreme høyreorienterte USA-installerte Kiev-regimet i mer enn seks år.

Siden Paris-samtalene har Zelenskij på tilsvarende måte krevd at Minsk-avtalene, som ble undertegnet i september 2014, må endres til å stipulere at Ukraina først må få kontroll over sin grense [mot Russland], og over separatistregionene, før noe lokalvalg eller noen slags føderalisering kan finne sted.

Både Tysklands forbundskansler Angela Merkel og den russiske presidenten Vladimir Putin støttet under Paris-samtalene implementeringen av Minsk-avtalene, slik de står. Dette plasserte dem i direkte opposisjon til både Zelenskij og til Ukrainas høyreekstreme krefter, som dirigerer landets utenrikspolitikk med Washingtons velsignelser.

Russiske representanter responderte på Ukrainas krav om å endre [Minsk] avtalen før det neste planlagte Normandy Format-toppmøtet, planlagt for mars 2020, ved å uttale at Zelenskij i Paris ganske enkelt hadde «gjentatt» de «uakseptable» ideene fra foregående president Petro Poroshenko.

Denne uka uttalte Russlands pressetalsmann Dmitrij Peskov at enhver endring av Minsk-avtalen angående lokalvalg må diskuteres med de selvoppnevnte Folkerepublikkene Luhansk og Donetsk direkte, og ikke med Russland.