Fra Cavaignac til Villiers: Klassekampen i Frankrike og historiens lærdommer

21 December 2019

Millioner av mennesker har deltatt i demonstrasjoner og streiker i offentlig sektor denne måneden, mot den franske presidenten Macrons bestrebelser for å få redusert arbeideres pensjonsytelser, som har stengt ned jernbane- og transportinfrastruktur i store deler av landet.

På mandag krevde den nylig pensjonerte sjefen for den franske generalstaben general Pierre de Villiers hardere undertrykking av den pågående landsomfattende streikebevegelsen.

Arkivfoto fra den 14. juli 2017, der den franske hærens stabssjef general Pierre de Villiers står sammen med den franske presidenten Emmanuel Macron i kommandobilen under den årlige militærparaden på Bastille-dagen ned aveny Champs Elysees i Paris [Foto: Etienne Laurent/Pool Photo via AP, Arkiv]

Disse uttalelsene må tas som en advarsel av arbeidere ikke bare i Frankrike, men internasjonalt. Med kapitalistsamfunnet revet fra hverandre av nivåer av sosial ulikhet uforenlig med demokratiske styreformer, presser fraksjoner av styringeliten på for et blodig militærdiktatur.

Macron har allerede over det siste året beordret direkte undertrykking av «gul vest»-protestene mot sosial ulikhet, av studentprotester og nå av de streikende. Protesterende har blitt møtt med pansrede kjøretøy, vannkanoner og tusenvis av opprørspoliti bevæpnet med rifler og gummikulevåpen. Mer enn 10 000 demonstranter har vært arrestert og brakt inn til avhør, over 4 400 har blitt såret, to dusin har mistet øyne av gummikuler, fem har mistet hender på grunn av politiets granater, og en tilskuer ble drept, i den største bølga av statsundertrykking i Frankrike siden nazi-okkupasjon fra 1940 til 1944 under andre verdenskrig.

General Bruno Le Ray, kommandanten for militærdistriktet Paris rapporterte i mars at han hadde autorisert soldater til å åpne ild mot protesterende, som er første gangen siden 1948 en slik ordre ble gitt i Frankrike.

Likevel insisterte de Villiers på at undertrykkingen av sosiale protester fortsatt må økes kraftig. Da Macron og statsminister Edouard Philippe forberedte seg for fortrolige møter med generalstaben og med fagforforbundsrepresentanter, for å diskutere tirsdagens millionsterke protestmarsj, uttalte de Villiers til RTL: «Vi må gjenopprette den rette balansen mellom fasthet og menneskelighet. ... Det er ikke nok fasthet i landet vårt.»

De Villiers, som nå blir vurdert som en mulig nyfascistisk presidentkandidat i 2022, understreket sin frykt for konflikten som oppstår mellom arbeiderne og staten. «Det har oppstått ei kløft mellom de som leder og de som adlyder. Dette juvet er dypt. ‘De gule vestene’ var allerede et første tegn på dette,» sa de Villiers. «Vi må gjenopprette orden; ting kan ikke fortsette på denne måten.»

Hverken de Villiers eller Macron har sagt nøyaktig hvor mange flere de ønsker å få drept, skadet og fengslet for å få knust protestene mot dype sosiale nedskjæringer som to-tredjedeler av den franske befolkningen opponerer mot. Men styringsklassen er seg åpenbart helt bevisst at den fører en voldskamp mot arbeiderklassen. For å forstå hva de Villiers forfekter må man huske hva som skjedde da de Villiers forgjengere opptrådte med mer «fasthet» mot arbeiderne.

I 1848 reiste arbeidere seg over hele Europa, i revolusjon mot monarkiene som hadde oppstått fra Frankrikes nederlag i Napoleonskrigene. I juni det året, da den kapitalistiske Republikken plutselig prøvde å å få stengt ned De nasjonale verkstedene som var satt opp for å skaffe arbeidsmuligheter for arbeidsledige, tok arbeidere i Paris til gatene for å få stoppet en politikk som ville bety fattigdom og hungersnød. Som respons ledet general Eugène Cavaignac hæren og sikkerhetsstyrkene i juni-dagenes massenedslakting, der de drepte over 3 000 arbeidere, arresterte 25 000 og dømte 11 000 til fengsel eller i landsforvisning til Algerie.

I mars 1871, da Den tredje franske republikk forsøkte å avvæpne Paris ved å stjele kanoner byen hadde kjøpt for sitt selvforsvar midt under Frankrikes krig mot Preussen, brøt det igjen ut revolusjon. Arbeiderklassens Kommune tok makten i Paris. Den franske hæren under general Patrice de MacMahon kjøpte seg først noe tid, for deretter i mai, med medvirkning fra den prøyssiske generalstaben, å invadere Paris og slakte ned de opprørske arbeiderne.

Den tredje franske republikken, ledet av den liberale historikeren Adolphe Thiers, drepte anslagsvis 20 000 arbeidere og arresterte 60 000. Den 24. mai, da den beryktede Blodige Uka med massenedslakting utspilte seg i Paris, skrøyt Thiers til Nasjonalforsamlingen: «Jeg har sluppet løs strie strømmer av blod.»

Fra disse bitre erfaringene fra den internasjonale klassekampen, som ble bearbeidet av den tidens største revolusjonære, oppsto den marxistiske teorien om staten og revolusjon som skulle lede arbeiderklassens makterobring i Russland under Oktober-revolusjonen i 1917.

Karl Marxs store medtenker Friedrich Engels skrev i 1884 at staten etablerer «en offentlig makt som ikke lenger direkte sammenfaller med befolkningen organisert som en bevæpnet styrke. Denne spesielle offentlige makten er nødvendig fordi befolkningens selvagerende bevæpnede organisering har blitt umulig siden oppdelingen i klasser ... Denne offentlige makten eksisterer i alle stater; den består ikke bare av bevæpnede menn, men også av materielle virkemidler, fengsler og tvangsinstitusjoner av alle slag ... Den vokser seg imidlertid sterkere, i proporsjonalitet med at klasseantagonismer innen staten blir mer akutte.»

Fra dette stammet nødvendigheten av at arbeiderne måtte ta statsmakt for å undertrykke styringsklassens kontrarevolusjonære vold, for gjennom sosialistisk politikk å skape sosial likhet, overvinne oppdelingen av samfunnet i klasser, som staten oppstår fra. Nesten 150 år har gått siden Paris-kommunen, og likevel belyser Engels’ analyse fremdeles de avgjørende spørsmålene som arbeidende mennesker i Frankrike og rundt om i verden står overfor i dag.

De to siste årene har sett et utbrudd av kamper, fra amerikanske bilarbeideres og læreres streiker til masseprotester mot ulikhet og diktatur i Algerie, Libanon, Irak, Chile, Bolivia, og videre. Denne globale gjenoppblussingen av klassekamp er produkt av sosiale motsetninger som har modnet over flere tiår med kapitalistisk globalisering. Perioden siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, og spesielt siden 2008-krasjet, har sett en uopphørlig overføring av formuen produsert av arbeidere over til finansaristokratiet, og inn i imperialistkriger fra Afghanistan til Syria, Libya og Mali.

Disse klasseantagonismenes intensitet er underliggende for den ekstraordinære oppbyggingen av militæret og politistyrker, på tvers av hele kloden. Macrons nedskjæringer, som ville overføre titalls milliarder euro fra pensjonister over til bankene, illustrerer hvordan nominelt demokratiske stater bare er kapitalistklassens tynt tilslørte diktaturer. For å se realiteten i den marxistiske påstanden om at staten består av organer av bevæpnede menn, selv i land med lange borgerlig-demokratiske tradisjoner som Frankrike, trenger man bare å ta en tur gjennom Paris-gatene hvilken som helst dag det er kalt for protester.

Dette ligger til grunn for middelklassens pseudo-venstre krefters fallitt, som eksempelvis Jean-Luc Mélenchons LFI-parti, Ukuelige Frankrike (La France insoumise), som forsvarer den eksisterende staten og sosiale orden. Ikke bare promoterer partiet fagforbundsbyråkratiets forsøk på å forhandle frem en reaksjonær avtale med Macron, men de dekker over planene innen statsmaskina for en militarisert undertrykking. I stedet for å advare om de Villiers har Mélenchon brukt sin tid på å promotere illusjoner om at nyfascisten Marine Le Pens tomme uttalelse om hennes støtte for streiken utgjør «fremskritt» i en «humanistisk» retning.

Den avgjørende oppgaven nå er å advare arbeiderklassen og mobilisere den politisk mot faren for statsrepresjon. Det kan ikke plasseres noen politisk tillit til fagforeningene, eller deres politiske allierte som LFI. Veien fremover er byggingen av aksjonskomitéer uavhengige av fagforeningene, for å koordinere mobiliseringen av stadig bredere lag av arbeiderklassen til kamp mot finansaristokratiet, Macron-regjeringen og faren for politi-stat-represjon og diktatur.

Alex Lantier