Samtidig med et globalt oppsving av politiske protester og streiker stenger regjeringer over hele verden ned internett, i desperate bestrebelser på å snu ei flodbølge av folkelig opposisjon.

Ifølge foreløpige data fra Access Now er sannsyligheten stor for at året 2019 så flere bevisste nedstengninger av Internett enn noe annet tidligere år. Mer enn én-fjerdedel av verdens land har stengt ned internett i løpet av de siste fire årene.

Minst tjueni land utførte bevisste nedstengninger av internett i 2019, deriblant India, Sri Lanka, Russland, Sudan, Indonesia og Irak.

Siden 2011-opprøret i Tunisia, som ble kalt en «WikiLeaks-revolusjon» etter organisasjonen som publiserte informasjon om landets styringsklasses korrupsjon, har regjeringer i økende grad sett på internett som en trussel, brukt av masser av mennesker til å organisere streiker, protester og demonstrasjoner. I de senere måneder har arbeidere og unge mennesker brukt sosialmedier for å organisere massedemonstrasjoner i Chile, Libanon, Iran, Irak, Ecuador, Honduras, Haiti, Egypt og Algerie.

I forrige uke stengte politimyndighetene i India av tilgangen til internett for deler av New Delhi, som svar på ei bølge av folkelige protester mot Modi-regjeringens vedtak av statsborgerskapsloven CAA – Citizenship Amendment Act; Borgerskaps Endringstilleggsloven – som har hindu-overherredømme som siktemål.

Modi-regjeringen har respondert på demonstrasjonene, som har mobilisert brede deler av befolkningen på tvers av etniske og sekteriske skillelinjer, med et tilslag som har kostet flere titalls personer livet, og med påleggingen av det som effektiv sett er krigsjustis i store deler av landet.

India har det inneværende året stengt ned internett mer enn 104 ganger, opp fra seks ganger i 2014. Det mest notoriske av disse tiltakene er den vedvarende internettnedstengningen i Jammu og Kashmir, som nå har vart i 135 dager, den lengste noensinne i noe land som er kalt et «demokrati».

Den vedvarende internettnedstengningen i Kashmir-dalen berører nå over syv millioner mennesker, og gjør de mest rutinemessige aspekter av menneskers liv – fra å kommunisere med fjern familie til det å søke arbeid – så godt som umulig.

Kashmir-nedstengningen var rettet mot å få stagget motstanden mot den ulovlige opphevingen av Indias eneste muslimske flertallsstats semi-autonome status. Dette konstitusjonelle kuppet har blitt håndhevet med utplasseringen av titusenvis av ekstra sikkerhetsstyrker og med internering av tusener uten tiltale.

Access Now påpeker i sin siste årsrapport at myndigheter rutinemessig lyver om sine motiver for å gjennomføre internettnedstengning. «Når regjeringer stenger ned internett med henvisning til ‘offentlig sikkerhet’, er det ofte åpenbart for observatører at myndighetene i realiteten kan frykte protester og derfor kutter tilgangen til internett for å begrense folks muligheter til å organisere og uttrykke seg, enten de er på nettet eller ikke.»

Rapporten legger til at «når myndigheter referer til ‘falske nyheter’, rykter eller hatefulle ytringer» søker de faktisk oftest å få begrenset protester og få kontrollert valg. «Der de bruker disse truslene som syndebukker, synes det som at regjeringer utnytter nedstengninger for å forme det politiske narrativet og for å kontrollere flyten av informasjon.»

Mens direkte internettnedstengninger fortsatt har vært sjeldne i de vesentlige kapitalistmaktene, har mange av de samme falske argumentene – som å beskytte «offentlig sikkerhet» og for undertrykking av «falske nyheter» – blitt anvendt til å etablere et apparat for massesensur utført av vesentlige selskaper som handler på vegne av statlige etterretningsagenturer.

I 2017 kunngjorde Google en serie endringer i deres søkealgoritme, internt kalt «Project Owl», som drastisk reduserte søketrafikken til venstreorienterte, antikrig og progressive nettsteder, under dekke av å bekjempe «falske nyheter».

En undersøkelse utført av Wall Street Journal i år bekreftet påstandene fra World Socialist Web Site om at Google opererte med interne svartelister over nettsteder som foretaket forsøkte å forhindre brukere fra å få tilgang til via deres søkeresultater. Facebook og Twitter fulgte opp Googles tiltak, og fjernet venstreorientert politiske brukerkontoer og nettsider med millioner av følgere, under påskudd om at de var «ikke-autentiske».

Trump-administrasjonens føderale regulerende kommunikasjonsetat FCC [Federal Communication Commission] har gått foran med uthulingen av nettnøytralitet, som gir privatforetak juridisk dekning for å kunne sensurere og tukle med politisk ytring etter eget forgodtbefinnende.

I fjor vedtok Tyskland den såkalte NetzDG-loven, som truer med å bøtlegge internettselskaper som ikke fjerner «illegalt innhold», i det Human Rights Watch beskrev som «å gjøre privatforetak til overivrige sensorer».

Den spanske regjeringen presser nå gjennom en lov som tillater staten å stenge ned digital kommunikasjon, internettinfrastruktur og apper, uten noen domstols kjennelse. Loven etterfølger et tilsvarende tiltak vedtatt i Frankrike i fjor, og staver ut massive bøter for å spre «enhver påstand eller antydning av et faktum uten å tilby verifiserbar informasjon».

Bestrebelsene på å få begrenset spredningen av kritiske politiske synspunkter rekker til-og-med ut og forbi selv disse drakoniske sensurtiltakene.

Den britiske regjeringen har, på forlangender av Trump-administrasjonen og med full støtte fra Det demokratiske partiet, arrestert og isolert WikiLeaks-utgiveren Julian Assange, under betingelser som FNs menneskerettighetsekspert Nils Melzer har kalt å anse som tortur.

USA har også fengslet varsleren Chelsea Manning uten noen tiltale. Begge disse modige individene blir forfulgt for ikke annet enn å ha fortalt sannheten om den amerikanske regjeringens kriminelle ugjerninger.

Alle disse tiltakene representerer de hevngjerrige handlingene fra enormt upopulære kapitalistregjeringer, som føler seg beleiret av det globale oppsvinget av politisk opposisjon. Inneværende år har denne latente opposisjonen brutt ut i en serie av massedemonstrasjoner, som den amerikanske tankesmia CSIS – Center for Strategic & International Studies – kalte en «Epoke av lederløs revolusjon».

CSIS-analytiker Samuel Brannen skrev: «Denne oppvåkningen har blitt forsterket av den digitale informasjonsalderen, der mer enn halvparten av planeten – 4 milliarder mennesker – nå er koblet til internett. Alene Facebook teller 2,4 milliarder aktive brukere. Og blant de mest populære temaene for brukerne er politikk…. Og måtene folk kan koble seg sammen lokalt og globalt, og trekke sammenligninger og inspirasjon fra hendelser andre steder, er uovertruffen. Muligheten for enkeltpersoner til å kunne koble seg til, inspirere og koordinere millioner på gatene, er uten presedens.»

Kapitalistregjeringer over hele verden ser denne kommunikasjonsrevolusjonen, som har umåtelige lovnader for det menneskelige samfunn, som en eksistensiell trussel. En nylig undersøkelse observerte: «Det er nå et geopolitisk operativt premiss at internettets onder potensielt sett har større konsekvenser enn dets fordeler.»

Mens klikkene av korrupte kapitalistoligarker som dominerer samfunn over hele verden, fra Washington til New Delhi og til Madrid, rygger tilbake i frykt for samfunnets tiltakende sammenkobling, er ytringsfriheten, inkludert internettkommunikasjon, essensiell for arbeidere og unge som søker å få uttrykt sine misbehag og vil organisere seg politisk.

Der arbeidere og unge mennesker nå trer inn i sosial kamp over hele verden må de ta opp forsvaret av ytringsfriheten, og friheten for politiske fanger som Assange og Manning, som er uadskillelig fra kampen for å forsvare deres egne sosiale rettigheter, og kampen for å avskaffe ulikhet og styrte kapitalistsystemet.