Der det andre tiåret av det 21. århundret nå avsluttes videreføres tiårets mest markante trekk uavbrutt – det globale finansoligarkiets plyndring av menneskeheten.

Samtidig med handelskrig og veksten av militarisme og autoritært styre på den ene siden, og et utbrudd av internasjonale streiker og arbeiderklassens protester mot sosial ulikhet på den andre, setter aksjemarkedet nye høyderekorder og verdens milliardærers formuer vokser uavbrutt.

På fredag, dagen etter at alle de tre store amerikanske aksjeindeksene satte nye rekorder, meldte Bloomberg sin slutten-av-året oversiktsstudie over verdens 500 rikeste personer. Lista, benevnt Bloomberg Billionaires Index, rapporterte at oligarkenes formuer økte samlet sett med $ 1,2 billioner [NOK 10,61 billioner], en økning på 25 prosent over 2018-nivået. Deres samlede nettoverdi utgjør nå $ 5,9 billioner [NOK 52,15 billioner].

For å sette dette tallet inn i et visst perspektiv, er det verdt å bemerke at disse 500 individene kontrollerer mer formue enn størrelsen av USAs bruttonasjonalprodukt ved utgangen av tredje kvartal 2019, som var $ 5,4 billioner [NOK 47,73 billioner].

Årets største vinninger gikk til Frankrikes Bernard Arnault, som la $ 36,5 milliarder [NOK 322,61 milliarder] til sin formue, og med det brakte den over det sjeldne nivået $ 100 milliarder og til $ 105 milliarder [NOK 928,06 milliarder]. Han slo derved spekulanten Warren Buffett, med hans $ 89,3 milliarder [NOK 789,3 milliarder], ned til en fjerdeplass. Amazon-sjef Jeff Bezos måtte gi fra seg nesten $ 9 milliarder [NOK 79,55 milliarder] i et skilsmisseoppgjør, men opprettholdt sin topp-posisjon, med en personlig nettoformue på $ 116 milliarder [NOK 1,0253 billioner]. Microsoft-grunnlegger Bill Gates la på $ 22,7 milliarder [NOK 200,64 milliarder] for året, og fastholdt sin andreplass med sine $ 113 milliarder [NOK 998,77 milliarder].

De 172 amerikanske milliardærene på Bloomberg-lista la samlet sett til $ 500 milliarder [NOK 4,42 billioner], der Facebooks Mark Zuckerberg registrerte årets største amerikanske vinning med $ 27,3 milliarder [NOK 241,3 milliarder], som plasserte ham på en femteplass i verden, med en personlig nettoformue på $ 79,3 milliarder [NOK 700,91 milliarder].

Det er vanskelig å forstå den sanne betydningen av slike stratosfæriske summer. Økonomen Branko Milanovic skrev i 2016 i boka Global Inequality [Global ulikhet]:

En milliard dollar er så langt utenfor den gjengse erfaringen for praktisk talt alle på jorda at selve mengden tallet innebærer ikke er lett å begripe ... Anta eksempelvis at du arvet enten $ 1 million eller $ 1 milliard, og at du brukte $ 1 000 [NOK 8 839] hver dag. Det ville ta deg mindre enn tre år å brenne av arven din i det første tilfellet, og mer enn 2 700 år å få blåst arven i det andre tilfellet (det vil si like lang tid som skiller oss i dag fra Homers Iliaden).

Den enorme omfordelingen av formue fra bunnen til toppen av samfunnet er resultat av en tiår-lang prosess, som ble akselerert etter Wall Street-krasjet i 2008. Det er ikke et resultat av upersonlige og ganske enkelt selvaktiverende prosesser. Snarere har kapitalistregjeringers og -partiers politikk rundt om i verden, både de som nominelt er «venstre» så vel som de høyre-benevnte, vært dedikerte til en stadig større utarming av arbeiderklassen, og til styringselitens berikelse.

I USA har den øverste én-prosenten fanget opp hele økningen av nasjonalinntekten over de siste to-tiårene, og hele økningen av nasjonalformuen siden 2008-krasjet.

Hovedmekanismen for denne overføringen av formue har vært aksjemarkedet, og politikken til den amerikanske sentralbanken Federal Reserve, og til sentralbankene internasjonalt, som har vært rettet inn mot å besørge billige penger for å få drevet opp aksjekursene. Kostnaden for denne enorme subsidieringen av finansmarkedene og oligarkene har vært betalt av arbeiderklassen, i form av sosiale nedskjæringer, masseoppsigelser, ødeleggelsen av pensjoner og helsetjenesterettigheter, og erstatningen av relativt sikre og anstendig betalte jobber med deltidsarbeid, midlertidige ansettelser og tilfeldighetene i «gig»-økonomien.

Siden Trump ble innsatt i januar 2017, med hans forpliktelser om å redusere foretaksskattene, oppheve reguleringer for big business og om dramatisk å øke militærbudsjettet, har Dow-indeksen steget med nesten 19 000 poeng. Inneværende år la Trump og finansmarkedene et enormt press på sentralbanken Federal Reserve [populært benevnt ‘the Fed’] for å få reversert dens bestrebelser for å «normalisere» styringsrenta. Fed bøyde seg og ga etter. Banken gjennomførte tre rentekutt og forsikret markedene gjentatte ganger om at de ikke hadde noen planer om å heve rentene i 2020.

Denne ekstragevinsten for investeringsbankene og hedgefondene ble støttet av demokratene ikke mindre enn av republikanerne. Faktisk har Trumps økonomiske politikk fått de facto støtte fra Det demokratiske partiet over hele linja – fra hans skattekutt for foretak og for de rike, til hans angrep på praktisk talt alle reguleringer for business. Selv midt under impeachment-prosessen – utført helt og holdent på grunnlag av «nasjonalsikkerhet» og Trumps angivelige «mykhet» overfor Russland – har demokratene stemt med store marginer for Trumps budsjett, for hans antiKina-handelspakt mellom USA-Mexico-Canada [USMCA] og for hans rekordstore Pentagon-krigsbudsjett på $ 738 milliarder [NOK 6,52296 billioner].

Dette har inkludert å gi Trump alle de pengene han ønsker for å få bygget sin grensemur og for gjennomføringen av massefengsling og forfølgelse av immigranter.

Trumps pro-business politiske retningslinjer er forlengelsen og utvidelsen av de som ble fulgt av Obama-administrasjonen. Den allokerte billioner av skattebetalernes midler for å kausjonere ut bankene og den oversvømte finansmarkedene med billige kreditter, som drev aksjekursene til værs, samtidig som den innførte 50 prosent lønnskutt for nyansatte bilarbeidere med redningsplanken den tildelte bilkonsernene General Motors og Chrysler. Obama hadde tilsyn med nedleggelsen av tusenvis av skoler og permitteringen av hundretusener av lærere, og vedtok innstramminger som uthulte sosialprogrammer.

To av de som stiller for demokratenes kandidatnominering til 2020-presidentvalget er milliardærer – Tom Steyer og Michael Bloomberg. Sistnevnte, med sin personlige nettoformue på $ 56 milliarder [NOK 494,97 milliarder], er det niende-rikeste individet i USA. Han gikk inn som oligarkenes talsmann i nomineringskappløpet, i harnisk over praten fra kandidatene Bernie Sanders og Elizabeth Warren om symbolske skatteøkninger for de superrike.

Oligarkene blir ikke skremt av Sanders og Warren – to mangeårige forsvarere av den amerikanske styringsklassen, som bestreber seg for å få maskert sin underdanighet til kapitalen med prat om å få oligarkene til å betale «sin rettferdige andel» – en eufemisme for å forsvare deres rett til å plyndre befolkningen. De er skremt av veksten av massemotstand mot kapitalismen, som finner sitt forvrengte uttrykk i støtten for de falske «progressive» i demokratenes leir.

Mellom seg har Bloomberg og Steyer allerede brukt $ 200 millioner av egne penger i et forsøk på direkte å få kjøpt valget.

Konsekvensen av den sosiale plyndringspolitikken sees i utdypingen av ondartet sosial krise i land etter land. I USA marsjerer samfunnet taktfast bakover, der det skrikende behovet for skoler, sykehus, rimelige boliger, pensjoner, gjenoppbyggingen av forfalte veier, broer, infrastruktur for transport, flomkontroll, vann og avløp, og for brannvern og -kontroll og for en modernisering av strømnettet blir møtt med den offisielle responsen: «Det er ingen penger».

Resultatet? Tre påfølgende år med synkende forventet levealder, rekorder for avhengighet og selvmordsrater, ruinerende skogbranner og flommer, strømavbrudd forårsaket av profitterende leveranseforetak for grunntjenester [‘utility companies’]. Og en klimakrise som ikke kan løses innen rammeverket av et system dominert av et pengebesatt plutokrati.

Ikke et eneste seriøst sosialt samfunnsproblem kan løses under betingelsene der styringseliten – gjennom dens bestukkede partier og politikere, bistått av dens pro-kapitalisme fagorganisasjoner og støttet opp av domstolene, politiet og bevæpnede tropper – avleder ressurser fra samfunnet til akkumuleringen av stadig mer luksuriøse yachter, herskapshus, privatøyer og personlige jetfly.

Der sosial reform er umulig, er sosial revolusjon uunngåelig. Løsningen på uføret er å finne i veksten av klassekampen. Bevegelsen av arbeidere og ungdommer over hele verden – fra massestreiker i Frankrike og til streikene av bilarbeidere og lærere i USA, protestene i Chile, Bolivia, Ecuador og Brasil, streiker og massedemonstrasjoner i Libanon, Iran, Irak og India – åpenbarer den sosiale kraftfaktoren som kan og vil få en slutt på kapitalismen.

Stikkordet må være – i opposisjon mot alle de Corbyner, Sanderser, Tsipraser og deres pseudo-venstre promotører – «Ekproprier de superrike!» Det er utgangspunktet for å få erstattet kapitalistisk privateierskap av produksjon med sosialt, samfunnsbasert eierskap og en internasjonal planlegging – det vil si, sosialistisk verdensrevolusjon.