Søndagens bølge av amerikanske flyangrep mot mål i Irak og Syria tilknyttet elementer Washington brennmerker som iranske «proxyer» [stedfortredere], har skarpt eskalert faren for en direkte militærkonfrontasjon mellom USA og Iran.
Målet for søndagens flyangrep var baser for Kata’ib Hizbullah, en irakisk sjiamilits Trump-administrasjonen beskylder for en serie rakettangrep på amerikanske militærforlegninger i Irak. De angivelige militsangrepene kulminerte sist fredag med tretti Katyusja-raketter skutt mot en amerikansk base nær den nord-irakiske byen Kirkuk, der en amerikansk privatkontraktør ble drept og fire fra det amerikanske militæret ble såret.
Både Iraks statsminister Abdel Abdul Mahdi og landets president Barham Salih fordømte USAs flyangrep, som de sa ble utført uten koordinering med Bagdad.
En uttalelse fra Abdul Mahdis kontor sa: «Statsministeren beskrev det amerikanske angrepet på de irakiske væpnede styrkene som et uakseptabelt og ondsinnet overgrep, som ville ha farlige konsekvenser.» Uttalelsen beskrev den amerikanske aksjonen som «en overtredelse av irakisk suverenitet og en farlig opptrapping, som truer Iraks og regionens sikkerhet». Abdul Mahdi rapporterte at USAs forsvarsminister Mark Esper hadde varslet ham bare en-halv-time før det amerikanske angrepet. Han sa han hadde bedt ham om å avkalle raidene og han hadde forsøkt å advare militsen, som er del av De folkelige mobiliseringsstyrkene Bagdad anser som integrerte med landets væpnede styrker.
President Salih sa på tilsvarende måte at han hadde blitt varslet kort tid før angrepene, av en amerikansk diplomat og han hadde uten hell bedt om at de ble stanset. Han beskrev angrepene som «uakseptable» og som brudd på sikkerhetsavtalene mellom USA og Irak.
Begge embetsrepresentantene står overfor umiddelbar fjerning, som resultat av de tre-måneder-lange protestene som har rystet landet, og som har etterlatt minst 460 personer døde og rundt 25 000 såret. Dette folkelige opprøret har blitt fremprovosert av betingelsene av sosial ulikhet og elendighet for massene av Iraks befolkning, som er arven etter USAs kriminelle invasjon og okkupasjon av landet, og som krevde mer enn én million menneskers liv og som reduserte det som var et de mest fremskredne samfunn i Midtøsten til ruiner. Det korrupte styringsoligarkiet brakt til makten av USA og deres sekteriske splitt-og-hersk strategi er bredt hatet, med massemotstand mot de regjerende sjiasekteriske partiene konsentrert i det overveiende sjiabefolkede sørlige Irak, en befolkning disse partiene har påstått å representere.
Det fant sted en en ytterligere opptrapping av disse protestene sist helg, etter at demonstranter som krevde arbeidsmuligheter tvang seg inn på oljefeltet i Nasiriya i Sør-Irak, der arbeidere slo seg sammen med dem for å få stengt ned nøkkelanlegget.
Iraks styringsetablissement frykter berettiget at den eskalerende amerikanske aggresjonen skal gjøre landet, som fremdeles er skaket av flere tiår av amerikanske sanksjoner, krig og okkupasjon, til et hovedslagfelt for en ny og enda mer voldelig konfrontasjon mellom amerikansk imperialisme og Iran.
Israel, som har påtatt seg ansvar for en serie flyangrep mot det de hevder er Iran-tilknyttede mål i Syria og Irak, hilste de amerikanske bombeangrepene entusiastisk velkomne, med utenriksminister Yisrael Katz som kalte dem «et vendepunkt i den regionale responsen til Iran og landets proxyer». Israels styringsetablissement, med sin kriseridde regjering som står overfor det tredje valget på mindre enn ett år og med statsminister Benjamin Netanyahu som konfronterer kriminaltiltale for korrupsjon, prøver å få avledet de internt voksende sosiale spenningene utad, i form av militærvold.
Mens Pentagon beskrev de amerikanske angrepene som «defensive presisjonsangrep» og «vellykkede», advarte forsvarsminister Esper etter sin orientering av USAs president Donald Trump på hans feriested Mar-a-Lago i Florida, for at Washington kunne ty til «ytterligere tiltak».
USA opprettholder en garnison av mer enn 5 000 amerikanske tropper i Irak. Mens amerikanske styrker i vesentlig grad ble trukket tilbake i 2011, før de ble tilbakeført etter at ISIS, Den islamske staten av Irak og Syria, i 2014 overrendte nesten en tredjedel av landet. ISIS er ei avgreining av Al Qaida, som har sin opprinnelse fra den amerikanske okkupasjonen av Irak, og ble sendt inn i Syria i krigen for regimeskifte mot regjeringen til president Bashar al-Assad.
Kata’ib Hizbullah er en av de Iran-støttede irakiske sjiamilitsene som spilte en avgjørende rolle i å få blokkert ISIS’ fremrykking mot Bagdad, etter sammenbruddet av de USA-trente irakiske regjeringsstyrkene. Militsen sendte også sine styrker inn i Syria for å nedkjempe ISIS og Al Qaidas tilknyttede militser som opererte der. Mens Washington hevder at de opprettholder tropper i Irak – akkurat som i Syria – for å sikre ISIS’ «vedvarende» nederlag, som allerede har fått sitt grep knust, er USAs reelle formål i begge landene å motvirke Irans innflytelse, og å forberede for krig mot Iran.
Ironisk nok meldte Pentagon etter bombingen i Irak en uttalelse med krav om at Iran og landets «proxystyrker» måtte avslutte «sine angrep på amerikanske styrker og på koalisjonsstyrkene, og må respektere Iraks suverenitet». Teheran har på sin side nektet ethvert ansvar for angrep på baser i Irak der amerikanske styrker er utplasserte.
Tre av søndagens amerikanske flyangrep ble utført mot mål inne i Irak, og to mot fasiliteter tilknyttet Kata’ib Hizbullah i Syria. De mest intense angrepene ble iverksatt mot baser militsen hadde opprettet på grensa, som var designet for å forhindre infiltreringen av ISIS-krigere.
I lys av Trump advarsel til den syriske regjeringen og til Russland i forrige uke om å stanse en offensiv mot Al Qaida-tilknyttede styrker i den nordvestlige syriske provinsen Idlib, kan angrepet på den Iran-støttede militsens posisjoner i Syria gjerne signalisere Washingtons skifte tilbake til en strategi for direkte støtte til Al Qaida- og ISIS-elementer, i en videreføring av regimeendringskrigen mot Assad.
De amerikanske flyangrepene er de første slike angrep på styrker i Irak som har Irans støtte, siden Obama-administrasjonen beordret tilbaketrekkingen av tropper i 2011, for ikke å si det første siden den aggressive oppbyggingen av amerikanske styrker i regionen mot Iran, som begynte i mai 2019 da USA sendte til Persiabukt-regionen ei marineangrepsgruppe ledet av et hangarskip i tillegg til ei luftangrepsgruppe anført av B-52-bombefly, som svar på en angivelig iransk «trussel».
USAs troppeoppbygging, som siden har sett ytterligere tusener av tropper utplassert til regionen, kom ett år etter at Trump-administrasjonen ensidig og illegalt opphevet 2015-atomtraktaten mellom Teheran og P5+1-landene: som omfatter FN-sikkerhetsrådsmedlemmene USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina, pluss Tyskland.
Washington lanserte deretter en «maksimalt press»-kampanje av økonomiske sanksjoner som er å forstå som en krigshandling, med det uttalte siktmål å få iransk oljeeksport ned til null, kutte av landets globale økonomiske bånd og fremprovosere en sosial og økonomisk krise som skal få brakt ned Irans regjering.
Den sosiale elendigheten påført Iran av disse tiltakene, kombinert med politikken ført av Irans borgerlig-geistlige herskere, fremprovoserte masseopprør i forrige måned, som regjeringen viste seg å være i stand til å kvele med anvendelse av betydelig styrke.
Nå synes Washington å ville legge ut på en betydelig mer aggressiv og hensynsløs kurs, som vil føre til en spiral av gjengjeldelser og motgjengjeldelser, og som truer med å antenne en brannstorm som kan oppsluke hele regionen, og forbi. Allerede i løpet av søndagkvelden var det rapporter om at et bygningskompleks som herberget amerikansk personell i nærheten av Bagdad hadde kommet under granatangrep.
De globale farene reist av USAs militæropptrapping mot Iran ble gjort klar i forrige uke da de første felles marineøvelsene utført mellom Iran, Russland og Kina fant sted i Omanbukta, langs den strategiske skipsruta der tjue prosent av verdens internasjonalt handlede olje passerer. Størstedelen av den er på vei til asiatiske markeder, der Kina er den største avtakeren. Beijing kan ikke akseptere at amerikansk imperialisme sikrer seg et knipetanggrep over Persiabukta og dens energieksport.
En militærkonfrontasjon mellom USA og Iran kunne raskt spinne ut i en global krig, som kan trekke inn alle de store atomvåpenmaktene. Der nå 2019 er bak oss gjenstår det mest presserende spørsmålet for den internasjonale arbeiderklassen, som er å få smidd en ny antikrig massebevegelse ut av de sosiale omveltningene som i det foregående året brøt ut på hvert et kontinent, og som må rettes direkte mot kapitalistsystemet, som er kilden til militarisme og krig.