Det målrettede attentatet på generalmajor Qassem Soleiman, øverstkommanderende for Den islamske revolusjonsgardens (IRGC) Quds-styrker, på Bagdads internasjonale flyplass tidlig fredag morgen har skarpt intensivert den tilspissede konflikten mellom USA og Iran, og setter utbrudd av en katastrofal ny krig i Midtøsten på en hårfin utløser.

Irakiske og libanesiske medier, så vel som offisielle representanter for Iraks militsbevegelse, rapporterte at et amerikansk missilangrep drepte Soleimani etter at han hadde gått ut av et fly som hadde brakt ham til Irak, fra enten Syria eller Libanon. Angrepet drepte også Abu Mahdi al-Muhandis, som var nestkommanderende for De folkelige mobiliseringsstyrkene (PMF), den mektige koalisjonen av irakiske sjiamilitser.

Pentagon meldte en uttalelse som erklærte at de tok ansvar for drapet: «Det amerikanske militæret har tatt avgjørende defensive tiltak for å beskytte amerikansk personell i utlandet, ved å drepe Qassem Soleimani, sjefen for Den iranske revolusjongardens Quds-styrker, en USA-designert utenlandsk terroristorganisasjon.»

Irans Revolusjonsgardister bekreftet på sin side drapet, og fortalte iranske medier at «Den beærede øverste kommandanten for islam, Soleimani, ble martyr i angrep av amerikanske helikoptre.»

Soleimani har vært en vesentlig størrelse innen det iranske militæret siden krigen mellom Iran og Irak fra 1980 til 1988. Som sjef for Quds-styrken spilte han en sentral rolle i å beseire de USA-støttede Al Qaida-tilknyttede militsene som ble sluppet løs av Washington og landets allierte mot regjeringen til president Bashar al-Assad i Syria, og han hjalp deretter med å lede irakiske militsstyrker i nedkjempingen av Den islamske staten Irak og Syria (ISIS). Mens han var nevnt som en mulig kandidat for det iranske presidentskapet, avviste han enhver intensjon om embetsvervet, og insisterte på at han ville tjene sitt land som en soldat.

Han var godt kjent av amerikanske embetsrepresentanter og militærbefal, som hadde engasjert seg i bak-kanal-kommunikasjonen med den iranske generalen siden Teherans kollaborering med Washington under USAs 2001-invasjon av Afghanistan.

Attentatet kom samtidig som Pentagon utplasserte ytterligere 750 amerikanske fallskjermjegere til Midtøsten, mens ytterligere 4 000 har blitt satt i høy beredskap for utplassering til regionen.

Utplasseringen følger denne ukas storming av den amerikanske ambassaden i Bagdad av irakiske demonstranter, en handling av folkelig raseri over USAs militarisme, som Washington beskyldte Iran for.

Forsvarsminister Mark Esper hevdet på torsdag at det var «indikasjoner der ute» om at Iran planlegger «ytterligere angrep» på amerikanske styrker eller interesser i regionen, og at Washington var villig til å «treffe forhåndstiltak», dersom de fikk noen «ord om angrep, eller noen som helst slags indikasjon».

«Spillet har endret seg,» sa Esper. «Tror jeg at de kan komme til å gjøre noe? Ja, og de vil sannsynligvis måtte angre det.»

Dermed har amerikansk imperialisme tiltatt seg «retten» til å iverksette ikke bare attentater, men også ødeleggende militærangrep på Iran, basert på påstanden om at de handler for å «forhindre» ryktede eller oppfunnede trusler fra enhver entitet i Midtøsten som Washington anser å være en iransk «proxy» [‘stedfortreder’]. Denne kategorien strekker seg fra irakiske sjiamilitser til den politiske masse- og militsbevegelse Hizbollah i Libanon, og til Hamas, det islamistiske partiet som styrer det israelsk-okkuperte territoriet Gaza.

På tirsdag kom den amerikanske ambassaden i Bagdad under beleiring av tusener av demonstranter som var i harnisk over det amerikanske luftangrepet den 29. desember mot den irakiske shia-militsen Kata’ib Hizbullahs baser, både i Irak og Syria. Bombingen, som ble utført av amerikanske F-15E-kampfly, drepte 25 av militsens medlemmer og såret minst 55 andre.

Trump-administrasjonen hevdet at flyangrepene var som gjengjeldelse for et missilangrep på Iraks K-1 militærbase utenfor Kirkuk, der en sivil amerikansk kontraktør ble drept. Mens Washington beskyldte Kata’ib Hizbullah for angrepet, har de ikke presentert noe bevis for militsens ansvar.

De protesterende, deriblant mange militsmedlemmer og supportere, hadde marsjert mot ambassaden, som ligger i Bagdads sterkt befestede Green Zone [grønne sone], etter begravelsesseremonier for de drepte militskrigerne, som hadde ført tusener ut på gatene i den irakiske hovedstaden.

De klatret over muren rundt den amerikanske ambassaden og beleiret den og kastet Molotov-cocktails og steiner. Ambassadekomplekset, det største amerikanske diplomatanlegget i verden, strekker seg over 104 dekar ved Tigris-elva og huset på høydepunktet i 2012 et amerikansk personell på 16 000, reelt sett en videreføring av den amerikanske okkupasjonen som formelt ble avsluttet i 2011.

De protesterende klarte å storme hovedinngangen til komplekset og satte ei vaktbu og to mottaksrom i brann. Fotografier Associated Press utga på onsdag viste det forkullede interiøret av disse områdene av ambassaden, med knuste møbler og vinduer, og røyk som ulmet fra ruinene.

Veggene på ambassadeforlegningen sto igjen dekket av graffiti, som inkluderte slagord som «USAs ambassade stengt etter folkets ordre» og «Død over Amerika og Israel».

Amerikanske marinesoldater som bemanner ambassadens interiør skjøt kontinuerlige runder med tåregass, stungranater og varselsskudd, i forsøk på å spre de protesterende. Apache-angrepshelikoptre sirklet over og skjøt mot folkemengden, i det som ble beskrevet som en «maktdemonstrasjon».

Mens flyangrepene den 29. desember var ment som en demonstrasjon av amerikansk makt og et slag mot Kata’ib Hizbullah-militsen, har den folkelige responsen som ble uttrykt ved beleiringen av ambassaden avslørt den enorme krisen for Washingtons politikk i Irak, og over hele regionen.

Folkemengdene av protesterende var i stand til å ta seg frem til og inn i ambassaden, bare fordi de amerikansk-elitetrente irakiske antiterrortroppene som var utplassert for å beskytte Green Zone, som også huser regjeringsbygninger, andre ambassader og det irakiske oligarkiets villaer, ikke ydte noen motstand i det hele tatt.

Begivenheten avslører videre den dominerende rollen sjiamilitser spiller i den irakiske regjeringen og dens sikkerhetsstyrker – hvorav mange oppsto i kampen mot amerikanske tropper etter den kriminelle amerikanske invasjonen i Irak i 2003 – nå organiserte under paraplyen av De folkelige mobiliseringsstyrkene (PMF). Dette hadde allerede blitt klart i 2014, da Den islamske staten Irak og Syria (ISIS) var i stand til å overrenne omtrent en tredjedel av Irak, etter at de USA-trente sikkerhetsstyrkene kollapset, og hovedopposisjonen mot ISIS ble mønstret av styrkene som skulle bli organiseret inn i PMF.

Det som gjorde Trump-administrasjonen rasende var at blant de tilstedeværende under ambassadeprotesten var Faleh al-Fayyadh, den nominelle sjefen for PMF, som også fungerer som landets nasjonale sikkerhetsrådgiver, og Hadi al-Amiri, den tidligere transportministeren og lederen for Badr Brigadene, en av de største militsene innen PMF, og andre ledende medlemmer av parlamentariske fraksjoner forbundet med sjiamilitsene.

Mens den amerikanske ambassadøren hadde møtt disse figurene de siste månedene, fyrte den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo av en sint tweet, inkludert et fotografi av fire av dem, der han merket dem som «terrorister».

Alle Iraks viktigste regjeringsledere, inkludert presidenten, statsministeren og lederen av parlamentet, har fordømt de amerikanske flyangrepene som brudd på irakisk suverenitet. Den irakiske statsministeren Abdul Mahdi, som leder en ivaretakerregjering etter å ha trukket seg konfrontert med masseprotestene mot arbeidsledighet, sosial ulikhet og regjeringskorrupsjon som har feid over landet siden oktober i fjor, beskrev angrepene som et «uakseptabelt ondskapsfullt angrep» mot en milits som regnes som del av Iraks væpnede styrker, og han advarte om de «farlige konsekvensene». Han beskrev at han ble varslet av USAs forsvarsminister Esper om de forestående bombeangrepene kort tid før de ble lansert og hadde tryglet ham, uten hell, om å avlyse dem.

Landets president Barham Salih, som også fordømte de amerikanske angrepene, beskrev en lignende samtale med en amerikansk diplomat.

Mens Trump fyrte av en tweet på onsdag og takket Abdul Mahdi og Salih for deres «raske respons» på Washingtons krav om at de måtte besørge ambassadens sikkerhet, meldte den USA-trente irakiske antiterrorismestyrken som har som ansvar og oppdrag å beskytte Green Zone, en skarp uttalelse til mediene der de nektet for at de hadde mottatt noen ordre om å beskytte «enhver entitet».

De protesterende forlot Green Zone og sang: «Ja, vi brente dem!» etter å ha blitt fortalt av militslederne at de hadde oppnådd sitt formål, og at det ville bli fremmet lovgivning i det irakiske parlamentet med krav om utvisning av alle amerikanske tropper fra landet.

Selv om lignende forslag har blitt introdusert tidligere uten hell, kan den nåværende krisen godt ha lagt grunnlaget for godkjenningen av et slikt tiltak. Ledere for en rekke blokker i det irakiske parlamentet har signalisert deres støtte for å få avsluttet den amerikanske militære tilstedeværelsen.

I følge Pentagons tall befinner det seg rundt 5 000 uniformert amerikansk personell utplassert i Irak, sammen med et ukjent antall – utvilsomt større enn dette antallet – av sivile militære kontraktører. Deres tilstedeværelse i landet var berettiget av begrunnelsen «krigen mot ISIS», der USA spilte en massivt ødeleggende rolle, og reduserte Mosul, Iraks tidligere nest-største by, sammen med en rekke andre urbane sentre i Anbar-provinsen, til ruiner og drepe titusener.

Med ISIS smadret tillot Trump seg tidlig i fjor å si at etter å ha «brukt en formue på å bygge denne utrolige basen» i Irak, burde Washington beholde den for å «holde utkikk» med Iran. Kommentaren hentet en rask irettesettelse fra den irakiske presidenten, som uttalte at Iraks grunnlov «ikke tillater vårt territorium ... å bli brukt mot våre naboer», og at Bagdad ikke ønsket å være «del av noen akse».

Dersom det irakiske parlamentet skulle stemme for lovgivning som bestemmer en slutt på den amerikanske militære tilstedeværelsen i Irak er det på ingen måte klart at Washington ville trekke sine tropper tilbake. En videreføring av den amerikanske okkupasjonen, som ble initiert av en uprovosert og kriminell invasjon, ville initiere en ny fase i den utstrakte mangeårige krigen som har ødelagt det irakiske samfunnet.

Mens Washington poserer som offer for missilangrep og en ambassadeinvasjon, er konfliktene og spenningene som fortsetter å ri Midtøsten produkt av flere tiår med amerikansk militæraggresjon og ødeleggende økonomiske sanksjoner mot Irak, Iran og Syria, som har krevd godt over en million liv.

Dette kulminert i fjor med Trump-administrasjonens skroting av 2015-atomtraktaten mellom Teheran og de vesentlige verdensmaktene, etterfulgt av igangsettingen av en «maksimalt press»-kampanje som har som formål å redusere iransk oljeeksport til null, for å sulte den iranske befolkningen til å akseptere regimeendring og installasjonen av en amerikansk marionettregjering.

Tankeløsheten og kriminalitet som kjennetegner Washingtons handlinger mot Iran er ikke tegn på styrke, men snarere et uttrykk for de dypgående sosiale spenningene, den økonomiske ustabiliteten og politiske krisen som rir amerikansk kapitalisme, som det styrende finansoligarkiet søker å få avledet utad i en eksplosjon av militærvold.

En krig mot Iran ville overskygge den forferdelige blodsutgytelsen fra Irak-krigen, som ble lansert i 2003, og ville trekke inn hele regionen og alle stormaktene, inkludert den amerikanske imperialismens såkalte «stormakt»-rivaler Russland og Kina, og med det stille menneskeheten ansikt-til-ansikt med faren for en nukleær tredje verdenskrig.