Frankrikes president Macron lovet i nyttårstalen å pålegge innstramminger, til tross for massestreiker

I en kort, overflatisk tale på nyttårsaften lovet den franske presidenten Emmanuel Macron å innføre sine pensjonsnedskjæringer, til tross for massestreiker og en overveldende folkelig opposisjon, som han spottet som «pessimisme» og «ubevegelighet».

Emanuel Macron sitter i forgyldt stol under sin innvielse [Foto: Wikimedia]

Jernbane- og transportstreiken mot Macrons pensjons-«reform» hadde den 2. januar vedvart i 29 dager, og markerte da den lengste kontinuerlige nasjonalstreiken i Frankrike siden generalstreiken i mai 1968. Over to tredjedeler er imot pensjonsnedskjæringene, og streiker fortsetter å bryte ut som berører stadig bredere lag av den yrkesaktive befolkningen, fra lærere og elever til arbeidere innen elektrisitets- og gassforsyningen, og til stab og utøvere i opera- og ballettkompanier. Dette skjer samtidig med den globale bølga av protester og streiker det siste året, som har inkludert amerikanske bilarbeideres og læreres streiker, og massebevegelser mot nykoloniale diktaturer i Algerie, Libanon, Irak og på tvers av Latin-Amerika.

Macrons tale berettiger analysen levert av Parti de l’égalité socialiste (PES) [Sosialistisk Likhetsparti; fransk seksjon av ICFI] siden streiken brøt ut den 5. desember. Det er ingenting å forhandle med Macron om. Veien fremover er å organisere en arbeiderklassekamp uavhengig av fagforbundene og -foreningene, som forhandler med ham, og mobilisere stadig bredere lag av arbeidere for å få ned hans regjering.

Talen avslørte som løgn mediepropagandaen om at han skulle gjøre «forsoning» med den sosiale opposisjonen til prioritet for sin nyttårstale. Den franske presidenten hadde ikke gitt noen offentlig uttalelse om streiken på flere uker, hvorpå pressen spekulerte at han skulle vise seg å være åpen for kompromiss angående pensjonskuttene. Men i talen gjorde Macron det klart at han hadde til hensikt å pålegge pensjonskuttene i en direkte konfrontasjon med arbeiderklassen.

Han erklærte: «Jeg vet meget vel hvor mye beslutningene

som er fattet kan sjokkere mennesker og skape frykt og opposisjon. Men skulle vi gi opp å endre vårt land og vår hverdag? Nei, dét ville være å etterlate de som systemet allerede har etterlatt, det ville være å forråde våre barn og deres barn etter dem, som måtte betale prisen for våre svik. Dette er grunnen til at pensjonsreformen blir gjennomført til siste slutt.»

Macron sa: «Jeg vil ikke gi etter for pessimisme eller ubevegelighet,» samtidig som han fordømte uidentifiserte «løgner og manipuleringer» spredt av ikke-navngitte kritikere av hans politikk, for å oppildne til folkelig opposisjon.

Det betyr at Macron ikke vil tre tilbake fra en to-år-heving av pensjonsalderen, nedskjæringer i pensjonsplaner for offentlig sektor og beregningen av pensjonsytelser i henhold til et system med «poeng», med en monetær verdi som staten står fritt til å sette vilkårlig – det vil si å kutte – hvert år, etter hvert som en ny generasjon arbeidere går ut av arbeidslivet. Målet er å innføre et klassebasert pensjonsystem der pensjonister fra arbeiderklassen skal leve i fattigdom mens de velstående har sine private pensjonskontoer.

Macron gjorde dette klart ved den 1. januar å tildele Jean-François Cirelli, sjef for kapitalforvaltningsforetaket BlackRocks franske operasjoner, den franske stats æresbevisning med hans innmelding i la légion d’honneur [Æreslegionen]. Ifølge noen kalkyler vil BlackRock kunne høste mer enn € 70 milliarder [NOK 688 milliarder] i profitt fra private pensjonskontoer i Frankrike.

Macrons forsøk på empati i sin tale kom over som det de var: useriøse banaliteter fra en velhavende investeringsbankmann som gjemmer seg i skrekk fra arbeiderne i ei rekke tungt bevoktede tidligere kongelige palasser, fra Elysée til Versailles og til Fort Brégançon. Han begynte med en hul henvisning til de som er syke og alene under avviklingen av feriedagene, og senere forkynte han sin bekymring for «karrierene til lærere, professorer og helsepersonell». Kjennemerket for denne «bekymringen» er at han forbereder seg på å skjære ned deres pensjoner, fra 20 til 40 prosent.

I tillegg til den vanlige lovprisingen av opprørspolitiet, som brutalt har angrepet protestene til «de gule vestene» og streikeres i all vesentlig grad fredelige marsjer, forbeholdt Macron sine eneste meningsfulle kommentarer til fagforeningsbyråkratiet. Angående pensjonskuttene insisterte han: «Jeg forventer at statsminister Edouard Philippes regjering raskt vil finne et kompromiss, med de av fagforeningenes og arbeidsgivernes organisasjoner som søker et.»

Det kritiske spørsmålet arbeidere står overfor er å ta pensjonskampen ut av fagforeningenes hender. Kampen kan ikke løses ved nasjonalforhandlinger med Macron, som ikke vil oppnå noe som helst for arbeidere. Masseprotestene og streikene er del av et internasjonalt oppsving av klassekampen, med revolusjonære implikasjoner. Veien videre er å bygge aksjonskomitéer uavhengig av fagforeningene, og slåss for å få ned Macron som del av en revolusjonær internasjonal bevegelse for å overføre makt til arbeiderklassen.

Fagforeningene har diskutert og forhandlet Macrons pensjonsnedskjæringer siden han ble valgt for to år siden. Mange av dem støtter åpent de fleste av kuttene, deriblant pro-regjering fagforbundet CFDT, Det demokratiske franske arbeidsforbundet [Confédération française démocratique du travail;], som nektet å delta i de innledende streikeoppropene den 5. desember.

Rollen spilt av Philippe Martinez, lederen for det stalinistiske CGT, Generalarbeidsforbundet [Confédération générale du travail], er ikke grunnleggende annerledes. I likhet med hele CGT-byråkratiet og forbundets allierte småborgerlige partier, som Nytt antikapitalistparti (NPA) og Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI) [La France insoumise], pusher Martinez den falske linja om at arbeidere kan få overbevist Macron om å trekke tilbake nedskjæringene og forhandle om et bedre pensjonssystem. I tråd med dette responderte han på Macrons nyttårstale ved falskt å hevde at

Macron ikke forstår Frankrike.

«Vi har en president i republikken som sitter fast i ei boble, og som tror alt går bra her i dette landet. Han er selvtilfreds,» sa Martinez til BFM-TV den 1. januar, og han la til at han ville innkalle til ytterligere protester. «Våre alarmrop må bli høyere,» erklærte han.

Martinez klaget på at han «ikke hadde mottatt noen invitasjon» til de neste formelle fagforeningssamtalene med regjeringen berammet for den 7. januar, men sa han likevel ville innfinne seg. «Vi har deltatt i dem alle,» sa han.

Martinez’ fallittstrategi, designet for å forhindre at arbeidere slåss for å få ned Macron, ved å holde frem falske forhåpninger om et gunstig fremforhandlet forlik, er tuftet på et falskt premiss. Kan hende er den franske presidenten ignorant og uvitende om betingelsene arbeidere står overfor, men han er ikke selvtilfreds. Flere titalls beretninger i løpet av det siste året med «gul vest»-protester har gjort det klart at Macron, hans kone Brigitte og de fleste av hans stab lever i frykt for en revolusjonær oppstand.

Magasinet Gala refererte i en artikkel fra forrige måned, med tittelen «Brigitte er i panikk: De to Macron frykter en oppstand,» en anonym minister som klaget over skrekken som rir Macrons «hoff og ministerstaber, som alle er skrekkslagne». Ministeren la til: «Vi er styrt av frykt.»

Artikkelen rapporterte også at Brigitte Macron misliker sammenligninger mellom henne og dronning Marie-Antoinette, som døde i 1793, giljotinert under Den franske revolusjon.

Macron pålegger sine nedskjæringer fordi han, desperat etter å forsvare fransk imperialismes økonomiske konkurranseevne og dens militærinteresser på verdensbasis, er fast bestemt på å overføre hundrevis av milliarder euro over i lommene til de superrike og til de væpnede styrkene. Selv om han er livredd for konfrontasjonen han har iverksatt med arbeiderne, presser han helt bevisst på for sin fastlagte kurs. Den eneste måten å få stoppet Macrons innstrammingsagenda, som nyttårstalen hans har gjort helt klart, er en uavhengig politisk kamp fra arbeiderklassen for å få ned hans regjering.

Loading