I en avslørende intervensjon har tidligere utenriksminister Bob Carr oppfordret den australske regjeringen til å be Trump-administrasjonen om å droppe sin utleveringsbehandling mot den fengslede WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange, i frykt for ytterligere å erodere allmennhetens støtte for Australias militær- og etterretningsallianse med USA.

Carrs oppfordring, publisert den 4. januar som en kronikkartikkel i Nine Media (tidligere Fairfax) aviser, er uttrykt i den mest krypende av språkdrakter. Canberra er en «god alliert» av Washington understreket han, til det punkt av de sendte et krigsskip til Persiabukta og risikerer en konflikt med Iran, og er vertskap for «to kommunikasjonsbaser som sannsynligvis gjør australsk territorium til et nukleært mål ...»

«Alt fortalt så har vi rett til en beskjeden forespørsel: at i samme ånd som Barack Obama benådet Chelsea Manning, og gitt president Trumps egen innsigelse mot ‘endeløse kriger’ i ørkensanda, ville det være bedre om utleveringen av Assange i det stille ble droppet.»

For det første er Carrs uttalelse et symptom på alarmeringen innen styringsklassen om det tiltakende folkelige forlangende om Assanges frihet, både i Australia og internasjonalt. Carr er en livslang støttespiller for den amerikanske alliansen, og advarer spesielt om at behandlingen av Assange i farlig grad undergraver støtten for den. Han viser til en undersøkelse gjort av Lowy Institute, ei pro-amerikansk tankesmie, som viste at støtten for alliansen hadde «falt fra 78 prosent til 66 prosent, og at bare 25 prosent av australiere har tillit til den amerikanske presidenten. Blant australiere under 29 år var den nesten ikke-eksisterende.»

Carr ga uttrykk for sin bekymring for Washingtons nakne påstand om deres rett til å få utlevert enhver journalist, fra hvor som helst i verden. «Dersom det amerikanske budet skulle lykkes, vil denne utenomterritorielle rekkevidden bli ført til torgs en gang i 2020, når vi ser Assange i lenker, eskortert over en britisk flyplass til et CIA-fly for å flys til Virginia.»

Carr, som var utenriksminister i den siste Labor-regjeringen, fra mars 2012 til partiets nederlag i et valgskred i september 2013, sier at faren er at Assange blir gjort til en «martyr», akkurat som Daniel Ellsberg ble, som lekket Pentagon Papers i 1971. De dokumentene avslørte løgner og krigsforbrytelser begått av påfølgende amerikanske administrasjoner under Vietnamkrigen, og førte til slutt til den politiske krisen som fremtvang president Richard Nixons fratredelse.

«Hvordan bedre å så surhet om alliansen enn å kjøre et år med rettssak for britiske domstoler mot denne ikke-konforme aussie-individualisten, etterfulgt av en kamp for amerikanske domstoler, med liberale medier som definerer det som et spørsmål om frihet, og som vil omforme ham til en ny Daniel Elsberg [sic],» skrev Carr.

Til tross for utløpet av Assanges dom for angivelig å ha skippet kausjonsbestemmelser ved å ha søkt politisk asyl i Ecuador i 2012, for å unngå utlevering til Sverige og en sannsynlig overføring til USA, holdes han fengslet i Londons beryktet brutale Belmarsh Prison. Han blir holdt i isolert forvaring og bedøvet, i det leger og medisinere verden over og FNs spesialrapportør om tortur Nils Melzer har fordømt som psykologisk tortur og en trussel mot hans liv.

I likhet med Ellsberg står Assange overfor anklager i henhold til den amerikanske spionasjeloven [US Espionage Act 1917] som kan se ham innelåst for livet, om ikke plassert på death row [i påvente av henretting]. Ellsberg slapp til slutt fengsling da en føderal dommer erklærte saken avvist på grunn av Nixon-administrasjonens ulovlige avlytting av hans medisinske konsultasjoner.

Chelsea Manning, den unge amerikanske soldaten som er dømt for å ha besørget WikiLeaks med titusenvis av fordømmende datafiler som dokumenterer amerikanske krigsforbrytelser i Afghanistan og Irak i tillegg til antidemokratiske intervensjoner rundt om i verden, er også tilbake bak murene. I strid med Carrs uttalelse innvilget ikke Obamas administrasjon henne benådning, etter å ha fengslet henne i militærfengsler i syv år, men omgjorde bare straffeutmålingen mot henne. Dette lot det være åpent for at hun igjen kunne bli fengslet – nå på ubestemt tid – for å prøve å tvinge henne til å vitne mot Assange.

Carrs kronikkartikkel er desto mer ekstraordinær på grunn av den politiske reverseringen den innebærer. Som utenriksminister nektet Carr gjentatte ganger å forsvare Assange. Faktisk spilte han en sentral rolle i bistanden gitt Washington av den Greens-støttede Labor-minoritetsregjeringen til Julia Gillard i forfølgelsen av Assange.

Gillards regjering gikk først ut i det siste tiårets gjentatte avslag fra alle australske regjeringer for å utøve deres juridiske og diplomatiske fullmakter til å gripe inn på vegne av Assange, som en australsk statsborger. Gillard erklærte offentlig at WikiLeaks’ avsløringer var «illegale» og iverksatte en mislykket etterforskning for å få tiltalt Assange under Australias egne drakoniske spionasje- og offisielle hemmelighetslover.

Gillard hadde blitt installert i embetet i midten av 2010, etter å ha skjøvet ut Kevin Rudd, som resultat av et bakromskupp. Labor Party og fagforeningsledere, som senere ble identifiserte i dokumenter publisert av WikiLeaks for å være «beskyttede kilder» for den amerikanske ambassaden i Canberra, var sentralt involverte [engelsk tekst]. Rudd hadde overhode ingen innsigelser mot USA-alliansen, men han hadde imidlertid antydet at USA burde gi noe rom for Kinas fremvekst.

Carr benektet falskt, som alle hans kolleger kabinettministre, enhver kunnskap om den amerikanske storjuryen som ble nedsatt av Obama-administrasjonen for å forfølge Assange, på anklager under spionasjeloven. I stedet holdt han seg til linja til den amerikanske og britiske regjeringen om at Assange bare sto overfor utlevering til Sverige for utspørringer basert på oppblåste påstander om seksualovergrep.

«Som utenriksminister forklarte jeg at tvisten mellom Sverige og Assange var noe Canberra ikke hadde noe med [‘no standing in’],» skriver Carr, i et forsøk på å berettige Labor Partys medvirkning. «Det likte ikke hans tilhengere å få høre.»

Helt opp til at Assange ble slept ut fra sitt asyl i Ecuadors London-ambassade i april i fjor insisterte hver en australsk regjering på at den ikke hadde «noen bevis» for amerikanske forsøk på å få utlevert den australske statsborgeren. I virkelighetens verden avslørte deklassifiserte diplomatkabler, brakt til veie i henhold til Freedom of Information-lovene, at så langt tilbake som 2012 – da Carr var i embetet – hadde australske ambassadeansatte i Washington i detalj informert Gillard-regjeringen om USAs planer om å straffeforfølge Assange.

Labor Party, som forpliktet Australia til USAs «vippe mot Asia» [‘pivot to Asia’], den militære målrettingen av Kina, og som utvidet amerikansk militærtilgang på tvers av landet under Gillard, har aldri forflyttet seg fra sin fiendtlighet mot WikiLeaks.

Hva ligger da til grunn for Carrs kuvending? Den kan bare forstås i sammenheng med den utdypende bevegelsen som vokser mot amerikansk militarisme, så vel som masseopprørene som har brutt ut globalt mot den gapende sosiale ulikheten, angrepet på arbeiderklassens betingelser, foretakskorrupsjonen, autoritære regimer og miljøkatastrofer som blir produsert av det kapitalistiske profittsystemet.

Den voksende støtten for Assange er et sentralaspekt ved denne sydende misnøyen. Under opptakten til hans utleveringshøring i februar dukker det nå opp protester som krever hans frihet i mange deler av Australia. Og det er økende støtte for kampanjen lansert av WSWS for å mobilisere arbeiderklassens opposisjon globalt.

En annen indikator på bekymringen innen styringskretser kom med oppfordringen fra Mexicos president Andres Manuel Lopez Obrador fredag den 3. januar, om at Assange må løslates fra fengselet i London, for å få avsluttet hans «tortur» i varetekt (se: «Den meksikanske presidenten krever Julian Assanges frihet»).

Under offentlige stevner og folkemøter de siste 18 månedene har Socialist Equality Party (SEP) reist krav om at den australske regjeringen må gripe inn diplomatisk og juridisk for å sikre Assanges løslatelse og for å sikre hans rett til å returnere til Australia, med garanti for beskyttelse mot utlevering til USA.

Det må imidlertid ikke være noen illusjoner om det australske politiske etablissementet og institusjonsmediene. Fra Gillards regjering til den nåværende regjeringen av Liberal-National koalisjonen til Scott Morrison, er de alle direkte ansvarlige og medskyldige for at Assange er fengslet.

Derfor er alt avhengig av å henvende seg til arbeiderklassen og ungdommen, som del av kampen for å velte profittsystemet og dets pådriv for innstramminger, politiundertrykking og krig. Forsvaret av ytringsfriheten og alle grunnleggende demokratiske rettigheter er fullt og helt forbundet med kampen mot kapitalisme, det vil si kampen for sosialisme.