Helgas intense hete og sterke vinder blåste opp under brannene som siden september har omslukt stadig større deler av Australia. Den sørøstlige delen av kontinentet – inkludert distriktene Gippsland og nordøstlige deler av statene Victoria og South Coast, Southern Highlands og Snowy Mountains i staten New South Wales (NSW) – har vært de hardest rammede de siste dagene, i tillegg til øya Kangaroo Island utenfor kysten av Sør-Australia.
Rasende brannstormer tvang titusenvis av mennesker til å søke tilflukt og sikkerhet i akuttmottak eller på strendene, mens utmattede brannmannskaper fokuserte på å redde eiendommer konfrontert med uforutsigbare og volatile branner, så heftige at de genererer sine egne værtilstander. Landlige lokalsamfunn innenlands og kystbyer, best kjent som produktive landbruksarealer eller populære sommerturistdestinasjoner, har fått veiforbindelser, strømforsyning og mobil- og telefonsamband avkappet.
I NSW uttalte Shane Fitzsimmons, kommisjonær for det rurale brannvesen (RFS), på søndag kveld at det hadde vært utrettet «store skader og ødeleggelser». Han kunngjorde at minst 60 hjem var tapt, men advarte for at tap av eiendommer i løpet av helga kunne ha beløpt seg til «hundretalls». I Victoria gikk minst 110 eiendommer tapt, et tall som også forventes å høynes etter hvert som det blir gjort vurderinger i hittil utilgjengelige områder.
Antall dødsofre tilskrevet den langvarige brannsesongen 2019/2020 er for øyeblikket på 24. To menn ble drept på Kangaroo Island og en annen døde i kamp mot branner i det sørlige NSW i helga. Minst 1 600 hjem er ødelagt, sammen med hundrevis av gårdsbygninger og kjøretøy. Forsikringsforbundet Insurance Council of Australia har rapportert at medlemsinstitusjonene så langt har mottatt 5 850 bushfire-fordringer, for totalt rundt $ 375 millioner, og forventer flere tusenvis av fordringer. Tap av buskap vil sannsynligvis være veldig stort i noen av de brannherjede landbruksområdene.
Rundt syv millioner hektar bushland er nå nedbrent, mens de alvorligste sommermånedene av brannsesongen akkurat har begynt. Til sammenligning ble omtrent én million hektar nebrent i Amazonas-brannene ved midten av 2019, og rundt 765 000 hektar under skogbrannene som herjet i California i 2018, og 105 000 hektar i 2019.
Betingelsene har lettet litt ved innledningen av uka, med noe lavere temperaturer og en liten mengde nedbør i noen områder, men langt fra nok til å slukke brannene. Mot slutten av uka vil imidlertid heten og vindene tilta. Andrew Crisp, sjef for nødsituasjonsforvaltning [Emergency Mangement Commissioner] i Victoria, uttalte til journalister på søndag kort-og-godt at brannene «vil ta av igjen».
En vesentlig andel av den australske befolkningen puster nå inn farlig luft på grunn av det store volumet av røyk som teppelegger store deler av landet. Nasjonalhovedstaden Canberra ble i forrige uke rangert som den mest forurensede byen på jorda, der røyk fra branner blåste inn fra nord, sør og øst. Regjeringsdepartementer sendte på søndagkveld ut varsel til tusenvis av offentlig ansatte om ikke å innfinne seg på sine kontorer de neste 48 timene. Nasjonalkunstgalleriet og universiteter har stengt.
Brannkrisen er usett, og er det vitenskapelig forutsagte resultat av langsiktig global oppvarming. Stigningen i temperaturer og det tilhørende klimaskiftet har resultert i at sør av det australske kontinentet har opplevd varmere værforhold, redusert nedbør og hyppigere og alvorligere tørke de siste tre tiårene.
2019 er nå offisielt det varmeste året registrert i Australia, som betyr at de 10 varmeste årene registrert har vært i løpet av de 14 årene siden 2005. Lørdag var den nordvestlige Sydney-forstaden Penrith et av de varmeste stedene på jorda, med temperatur som på høyden var 48,9 grader Celsius (120 grader Fahrenheit). Den forrige rekoden i det viltvoksende arbeiderklasseområdet var 47,3 grader Celsius, i januar 2018.
Den økte konsekvensen av varme, tørke og branner sør i Australia er bare en ytterligere konsekvens av endringen som følge av global oppvarming. I det tropiske nord forbereder lokalsamfunn seg på en katastrofalt «våt sesong», som nå medfører historiske nivå av nedbør i tillegg til utsiktene til større og mer ødeleggende og intense sykloner. Flommen i North Queensland i januar/februar 2019 var den verste som er registrert.
Det er et anseelig skifte på gang for hvordan masser av mennesker ser på de politiske partiene og institusjonene som hittil har bagatellisert eller benektet realiteten av klimaendring. Påfølgende regjeringer, både de konservative og av Labor Party, har svart med likegyldighet og passivitet på de stadig strengere advarslene og ekspertappellene om opptrappede forberedelser. Forpliktet til den australske kapitalistelitens interesser har de forsøkt å forsvare foretaksprofittene som stammer fra bruken av fossilt brensel, samtidig som de har oppfylt de egoistiske kravene om skattekutt for de velstående. Det er avsatt enorme ressurser til å bygge opp militæret, mens til-og-med pretensjonen om internasjonalt samarbeid for å forhindre global oppvarming i økende grad har blitt skjøvet til side.
Den australske statsministeren Scott Morrison og hans konservative Liberal-National-koalisjonsregjering er det nåværende fokus for et gryende folkelig raseri. Så sent som i desember fortsatte Morrison og medlemmer av hans kabinett å insistere på at det ikke var grunn for «angst», siden Australia alltid har opplevd branner. Mens landet sto i brann dro Morrison på ferie til Hawaii. National Party-leder og visestatsminister Michael McCormack brennmerket de som knytter forholdene til klimaendringer som «ravende indreby-galninger».
Morrison tilbrakte helga med forsøk på redningstiltak [‘facesaving’] for å avverge kritikk mot hans regjering. På lørdag kunngjorde han den største innkallingen av militære deltidsreservister – rundt regnet 3 000 tilsammen – for å bistå brannvernmannskap. Avgjørelsen fremprovoserte et offentlig frustrasjonsutbrudd fra NSWs RFS-kommisjonær Fitzsimmons, som først fikk høre om beslutningen via mediene. Han ble tvunget til å allokere sin stab for å fastslå hvilken type militært personell som ble mobilisert, og om de engang kunne være til noen nytte.
Militærinnkallingen har dessuten bare tjent til å understreke i hvilken grad de sivile brann, helse og andre tjenestene har vært benektet nødvendig finansiering, utstyr og bemanning for å kunne svare på den typen forhold de nå står overfor. Milliarder blir brukt på forberedelser til krig på bekostning av essensielle tjenester.
I april 2019 ble Morrison-regjeringen advart i et brev sendt fra 23 tidligere topprepresentanter for brann- og andre nødetater om at den kommende brannsesongen ville være katastrofal. De ba om et nasjonalt toppmøte for å diskutere forberedelser, inkludert de presserende tiltakene for å øke antallet brannslukkingsfly som ville være operasjonelle over Australia før brannsesongen begynte.
Til tross for at det er det mest brannutsatte kontinentet har Australia ikke sin egen betydelige nasjonale, profesjonelt bemannede flåte av fly og helikoptre for vannbombing. I stedet kontraherer den føderale fellesmyndighet NAFC – National Aerial Firefighting Center – fly fra private foretak, mange fra USA, avhengig av tilgjengelighet og leiepris. NAFC har forespurt om bedre finansiering siden minst 2016, og har bare mottatt symbolske ekstraressurser.
Statstjenestene som er ansvarlige for å bekjempe branner utenfor storbyområdene består i vesentlig grad av frivillige. Som de siste dagene igjen har vist, er samfunnsbaserte brannenheter med intim kunnskap om det lokale terreng og forhold uerstattelige når brannene raser. Personell og utstyr som er tilgjengelig for organer som Rural Fire Service i NSW og Country Fire Authority (CFA) i Victoria er imidlertid utilstrekkelige.
Likegyldigheten som Morrison-regjeringen har utvist overfor bushfire-krisen og dens ofre, er ganske enkelt det skarpeste uttrykket for det politiske etablissementets holdning som helhet, inkludert Labor Party-opposisjonen. Regjeringene på delstatlig og føderalt nivå, både Labor og Liberal, er ansvarlige for mangelen på finansiering til brannvesen, mangel på katastrofeplanlegging og, sammen med regjeringsmyndigheter rundt om i verden, for klimaendringen som er en viktig faktor for å ha skapt forutsetningene for de utbredte bushfire-katastrofene.
Alle av dem forsvarer profittsystemet som setter profitter foran liv og trivsel for massene av vanlig arbeidende mennesker. Sosialisme, og den enorme økonomiske, politiske og sosiale endringen som er nødvendig på en verdensskala for å kunne håndtere klimaendring, vil bare skje som biprodukt av en internasjonal og uavhengig bevegelse av arbeiderklassen.