Washingtons kaldblodige drap av den iranske generalen Qassem Suleimani, som ledet styrker som nedkjempet USA-støttede Al Qaida-tilknyttet militser i Syria, og ISIS i Irak, har skaket den tyrkiske regjeringen.

Det tok Ankara 10 timer å reagere på denne illegale krigshandlingen, utført av landets tiårlange NATO-allierte, og spesifikt på president Donald Trump som Erdoğan har beskrevet som «en venn av meg». İbrahim Kalın, den tyrkiske presidentens talsperson, sa på fredag at «Tyrkia oppfordrer nok en gang alle parter om å handle med sunn fornuft, og unngå trekk som vil øke spenningen ytterligere.»

Senere samme dag erklærte det tyrkiske utenriksdepartementet sin «dype angst for de eskalerende amerikansk-iranske spenningene i regionen». Uttalelsen la til: «Tyrkia har alltid motsatt seg utenlandsk intervensjon, attentater og sekterisk konflikt i regionen.»

Denne uttalelsen kom fra en regjering som støttet USAs illegale invasjon av Irak i 2003, støttet voldelige islamistiske sekteriske kampstyrker i krigen for regimeskifte mot regjeringen til president Bashar al-Assad i Syria, og som har ført en tiårlang krig mot Tyrkias kurdiske befolkning. Ikke desto mindre gjenspeiler uttalelsen Ankaras frykt for en mulig amerikansk krig mot Iran som ville oppsluke Tyrkia, så vel som for raseriet blant arbeidere over hele Midtøsten over drapet på Suleimani.

President Erdoğans første reaksjon på drapet ble referert av Irans nyhetsbyrå IRNA, etter en telefonsamtale på lørdag mellom Erdoğan og Irans president Hassan Rouhani. Rouhani skal angivelig ha sagt: «Vi forventer at alle våre venner og naboer eksplisitt skal fordømme denne forbrytelsen,» og han la til at «dersom vi forholder oss tause overfor USA, da vil de bli dristigere og mer aggressive.» Det ble rapportert at han takket den «tyrkiske presidenten for hans medfølelse med den iranske regjeringen og med nasjonen, i den triste anledningen av tapet av den øverste iranske generalen».

Erdoğan skal angivelig ha svart: «Utenlandsk innblanding og slåssing i regionen forhindrer regionen fra å oppnå ro og stabilitet, og vi burde ikke la slike tiltak sette den regionale freden og stabiliteten i fare.»

Erdoğan ga et fjernsynsintervju på søndag kveld for å gjenta sin posisjon, der han sa: «Tyrkia er alltid imot utenlandsk innblanding, og ser på det nylige amerikanske angrepet i Bagdad med denne samme forståelsen.»

Erdoğan sa at han hadde en telefonsamtale med Trump bare timer før attentatet på Suleimani, og han la til: «Så da var saken planlagt. Vi ble sjokkerte over å høre nyhetene. Jeg rådet ham spesifikt til ikke å øke spenningene med Iran.»

Det er bemerkelsesverdig at Tyrkias islamistiske proxystyrke i Syria, Den syriske nasjonalhæren (SNA) [tidligere benevnt som Den frie syriske arméen (FSA)], en milits bestående stort sett av tidligere Al Qaida-medlemmer og andre islamistgrupper rekrutterte av CIA og Saudi-Arabia for å slåss i Syria, gratulerte Trump med attentatet på Suleimani, som de i en uttalelse på fredag svertet som en «terrorist og morder».

Spaltisten İbrahim Karagül i pro-regjeringsavisa Yeni Şafak var som et ekko av SNA på sin Twitter-konto, der han kalte Suleimani en «krigsforbryter», og la til: «Han gjorde i Syria det USA gjorde i Irak.»

Til tross for den frastøtende fryden fra Ankaras proxyer og medieangrepsbikkjer, over et drap som lett kan utløse en regional og til-og-med en global krig med kjernevåpenbestykkede makter involvert, har Ankara appellert for ro mellom USA og Iran, og har forsøkt å opprettholde sine skjøre relasjoner med begge stater.

Mens Ankara støtter SNA i sin krig for å drive YPG, den USA-støttede kurdisk-nasjonalistiske militsen kalt Folkets forsvarsenheter, fra den tyrkisk-syriske grensa, befinner Tyrkia seg fortsatt i en gebrekkelig allianse ikke bare med Moskva, men også med Teheran, som er basert på å begrense USAs makt i Syria. Like fullt stanset Tyrkia fra mai i fjor all oljehandel med Iran, til tross for at de ga yttrykk for innvendinger mot de amerikanske Iran-sanksjonene.

Attentatet på Suleimani vil bare svekke Ankaras allerede skjøre posisjon i Midtøsten og det østlige Middelhavet. Erdoğan er i en mer utsatt posisjon enn noen gang. Ingen av de vesentlige konfliktene mellom Ankara og deres vestlige allierte, som kulminerte i det Washington- og Berlin-støttede kuppforsøket mot Erdoğan i 2016, har blitt løst i løpet av de mellomliggende årene. Tvert imot er de intensiverte.

Til tross for Washingtons innvendinger har Ankara kjøpt russiske S-400 missilsystemer som er utplasserte og operasjonsklare. På grunn av dette har Washington forbudt Tyrkia fra å delta i utviklingen og utplasseringen av deres F-35 jagerfly, og har også pålagt sanksjoner mot gassrørledningen TurkStream, som går over Svartehavet fra det sørlige Russland til Tyrkia. På begynnelsen av det nye året begynte angivelig Moskva med europeiske gassleveranser gjennom den nye rørledningen.

I desember reagerte Erdoğan på Trump-administrasjonens handlinger med trusler om å stenge de to flybasene Incirlik og Kürecik, som har spilt en vesentlig rolle i amerikanske militæroperasjoner i Midtøsten. Washington lagrer atomvåpen og opprettholder kritiske radarfasiliteter ved basene.

Der USA med attentatet på Suleimani effektivt sett har iverksatt en ikke-erklært krig med Iran er det uklart hvordan Ankara ville reagere dersom Washington skulle prøve å anvende disse basene for å angripe Iran, eller i motsatt fall, om Iran skulle bombe basene i et forsøk på å forhindre ytterligere amerikanske angrep.

I det samme fjernsynsintervjuet på søndag kunngjorde Erdoğan at tyrkiske tropper blir sendt til Libya for å støtte Fayez el-Sarrajs GNA-regjering [Government of National Accord] i Tripoli. Dette etterfulgte en avstemming i det tyrkiske parlamentet forrige torsdag, som besluttet en væpnet intervensjon i Libya og innvilget Erdoğan fullmakter til å bestemme omfanget av utplasseringen. «Våre soldaters oppgave der er koordinering,» sa Erdoğan. «De skal utvikle operasjonssentralen der. Våre soldater forflyttes dit gradvis akkurat nå.» Han ga ingen presis informasjon om antallet tropper som skulle settes inn.

Tyrkia og GNA undertegnet i slutten av november avtaler som dekker militærbistand og en avgrensning av maritime landegrenser. Disse avtalene blir nå påkalt av Erdogan-regjeringen for å hevde eksklusivt krav på enorme gass- og oljeforekomster under det østlige Middelhavet. USA, Den europeiske union (EU) og en rekke stater i regionen har fordømt disse trekkene.

Sist torsdag undertegnet Israel, det gresk-kypriotiske regimet på Kypros og Hellas en rivaliserende energiavtale for det østlige Middelhavet, som er motarbeidet av Tyrkia, om en gassrørledning for å transportere naturgass fra farvann utenfor Israel og Kypros til Hellas, Italia og videre.

Tyrkia synes å være ganske isolert i sin aktive støtte til GNA, og landets militære intervensjon i Libya truer å eskalere en konflikt med vidtrekkende implikasjoner. Mens GNA av FN er anerkjent som Libyas «legitime» regjering, kontrollerer den lite territorium utenfor hovedstaden Tripoli, som nå er under beleiring.

Utplasseringen av tyrkiske tropper til Libya kan komme til å utløse en konfrontasjon med Russland, som støtter general Khalifa Haftars Libyske nasjonalhær LNA [Libyan National Army], som er tilknyttet den rivaliserende regjeringen med base i Libyas østlige havneby Tobruk. I forrige uke reagerte Haftar på Tyrkias forestående militærutplassering med å erklære: «Vi aksepterer utfordringen og erklærer jihad og melder en oppfordring om å gripe til våpen.»

I forkant av den russiske presidenten Vladimir Putins besøk til Tyrkia i dag [onsdag den 8. januar], skulle FNs sikkerhetsråd, på Russlands anmodning, holde et møte for lukkede dører sist mandag, for å diskutere situasjonen i Libya. Erdoğan har hevdet at leiesoldater fra det Kreml-tilknyttede vaktselskapet Wagner Group er på bakken og støtter Haftars styrker, hvilket Moskva har benektet.