Australske bushfire-ofre snakker ut: «»Hva er det vår regjering gjør nå?»

Et rapporteringsteam fra WSWS snakket nylig med beboere i Balmoral, en landsby beliggende 100 kilometer fra Sydney, som er blant de mange lokalsamfunn som er rasert av Australias intense bushfires de siste fire månedene.

Balmoral har en befolkning på litt over 400 personer og er beliggende sørvest for Sydney, i det sørlige høylandet av New South Wales. Fra den 19. og til 21. desember ble landsbyen gjentatte ganger hjemsøkt av branner, som resulterte i ødeleggelsen av 22 hus, eller 15 prosent av alle hjem i lokalsamfunnet. Området var også utsatt for utbredte strømutkoblinger.

Brannbekjempere prøver å redde hjem utenfor brannstasjonen Balmoral Rural Fire Service Station [Foto: en lokal beboer]

Forsvaret av lokalsamfunnet var nesten utelukkende avhengig av frivillige brannbekjempere, med liten eller ingen hjelp fra delstatens eller de føderale myndighetene.

I april i fjor avviste statsminister Scott Morrison å holde et møte med tidligere brannsjefer, som insisterte på at delstatene ikke var tilstrekkelig forberedte for den kommende brannsesongen, og som advarte for at den potensielle kommende ødeleggelsen kunne overgå tidligere års.

Morrisons likegyldighet indikerer holdningen fra hele det politiske etablissementet, inkludert opposisjonen Labor Party. Påfølgende føderale og delstatlige Labor- og Liberal-National-regjeringer har nektet å finansiere brannslukningsstyrker på en tilstrekkelig måte, eller utføre tiltak for å redusere global oppvarming som kunne påvirke storforetakenes profitter. Som resultat mangler den lokale brannverntjenesten Rural Fire Service i NSW nødvendige ressurser og utstyr.

Et utbrent hus i Balmoral

Kontrasten mellom regjeringens respons og den fra vanlige mennesker kunne ikke vært krassere. Arbeidere og frivillige i Balmoral og rundt om i landet har modig forsøkt å forsvare hjem og liv for de rundt seg. Mange har tatt uker fri fra jobben, og brukt opp sine sykefravær og ferier for å bekjempe brannene. Frivillige må kjøpe sitt eget utstyr om de skal utrustes med remedier som riktig tilpassede gassmasker og bærbare radioer.

Balmoral har ingen tilknytning til den offentlige vannforsyningen og er avhengig av vanntanker og private reservoarer for vannforsyning. Brannene var så intense at landsbyen gikk tom for vann den 21. desember og vanntanker måtte hentes inn fra nærliggende bysamfunn for å bistå dem, men disse gikk også raskt tomme. Erfaringene fra Balmoral er et mikrokosmos av betingelsene som lokalsamfunn over hele landet står overfor, som resultat av dagens bushfires.

Balmorals brannsjef Brendan O’Connor

Brendan O’Connor er brannsjef i Balmoral og jobber for lokalsrådet. Han har tatt minst fire uker fri fra jobben for å bekjempe brannene og innkalte til et møte for å varsle innbyggerne om brannfaren og for å organisere folks evakuering.

O’Connor kommenterte på mangelen på betaling for de frivillige, og sa: «Det må noe nytt til. Det er tusenvis av brannbekjempere på bakken hver dag, og deres egne virksomheter lider av det. Jeg skulle egentlig dratt i bryllup til niesa mi i Queensland i april, men nå har jeg ikke ferie igjen til å kunne gjøre det. Det er vanskelig, for alle ønsker vi å gjøre det vi kan, ikke bare for vårt eget lokalsamfunn, men for det større samfunnet også.»

Han fortsatte med å si at konsekvensene av brannene «er en belastning for alle deler av nasjonen, ikke bare her i NSW, men nå tenker vi, hva er det vår regjering egentlig gjør for øyeblikket? Gjenopprettingen er vanskelig. Alt vi har kjent og hatt kjært, det meste er snudd på hodet. Rundt 90 prosent av vårt bushland har gått tapt.»

Barnekoret Sydney Children Choir

Mens WSWS-reportere snakket med innbyggerne holdt ei gruppe skoleelever fra Sydney Children’s Choir en forestilling på Balmoral brannstasjon for å samle inn penger til et av deres kormedlemmer og hans familie som hadde fått deres hus brent ned. Barna har samlet inn nesten $ 10 000 dollar for familien, som ikke var forsikret.

Beboere beskrev hvordan de har mottatt mange donasjoner med mat og vann, deriblant fra et libanesisk samfunn i Sydney som kjørte ned til Balmoral med forsyninger.

Donasjoner for brannofre lagret i Belmoral brannstasjon

Rosemary mistet også huset sitt og alt i det, den 21. desember. Hun berømmet brannbekjemperne og hun fordømte mangelen på ressurser myndighetene var ansvarlige for.

«De frivillige burde hatt de mest moderne masker og utstyr, og det har de ikke! Det er veldig frustrerende. Statsministeren sa, de frivillige ‘de vil være der’. Disse menneskene stiller for å redde sine lokalsamfunn, det er derfor de er her. Det er ingen riktig begrunnelse for at de ikke får skikkelige ressurser og absolutt ingen begrunnelse for at vi ikke betaler dem,» sa hun. «Hvor i all verden skjer det sånn, som det skjer her i Australia? Vi ser ut til å ta de frivillige for gitt?»

«De fikk til og med beskjed om å gi seg, og forlate landsbyen, men de ville ikke forlate. Til slutt ble andre brannbekjempere forhindret fra å komme inn hit, fordi risikoen var for høy. Senere den kvelden, da de endelig kom seg hit, så jeg dem snakke med Brendan, brannsjefen, og de gråt fordi de prøvde å få kommet hit, og de kunne ikke i tide. Dette er veldig traumatisk for mange mennesker.»

Med henvisning til buskterrengbrannene i Victoria i 2009 [engelsk tekst], som krevde 173 liv og ødela over 2 000 hjem, sa Rosemary: «Lærte vi noe av det som skjedde i Melbourne? Dersom de kom med anbefalinger, vel, de skulle ikke bare vært for én stat, dette er et nasjonalt anliggende.»

«Hvis delstatspremieren erklærte en unntakstilstand, hvorfor trekker hun ikke ut alt og åpner alle kranene? Vi har sett noen få dresser komme ned hit til stasjonen den siste uka, men de gikk ikke ut og snakket med noen, de bare var der for kameraene. Politikere snakker om brannplaner og vi skal alle ha dem, men jeg er ikke så sikker på at de hadde en så veldig bra brannplan her. De planla ikke for verste-scenario for denne landsbyen. De gjorde bare det aller minste.»

Rosemary og andre innbyggere ble tvunget til å søke beskyttelse i den lokale brannstasjonen. «The firie [brannmannen] som hadde fortalt meg at de ikke kunne redde huset mitt, sto der [i stasjonen] ... De førte meg over veien og jeg så huset mitt brenne ned. Og med det lille vannet de hadde igjen prøvde de å redde de to husene på hver side av meg. De [myndighetene] tok ikke engang hensyn til at landsbyen operererer med tankvann.»

Brannbekjempere i kamp med flammene i Balmoral [Foto: en lokal innbygger]

«Den mest skremmende delen var å få beskjed om å skaffe noen håndklær, væte dem og begynne å dekke kantene. Jeg sa til meg selv ‘dette er ikke bra’. Da begynte røyken å komme inn, og du så opp mot vinduene og det var bare rødt. Vi kunne høre brannen og vi følte den, og så den komme mot brannstasjonen. Jeg har aldri følt meg så klaustrofobisk i hele mitt liv.»

«Generatoren gikk ut, som ikke bare betjente lysene, men sprinkleranlegget på taket også. Jeg fikk hørt at vi måtte vannbombes. Kanskje hadde stasjonen ikke brent ned, men jeg vet ikke hvor godt vi ville ha klart oss, med røyken og varmen.»

Paul, en Balmoral-beboer, skolerektor og veteran brannbekjemper, som var frivillig i bekjempelsen av brannene i 2001 og 2013, sa: «Ingenting kan sammenlignes med det vi så. Vi ble angrepet av branner fra alle mulige retninger. De var fast bestemte på å få oss.»

«Planen min var for enhver pris å bli værende. Jeg hadde et sprinkleranlegg på huset, jeg har ei brannpumpe, og jeg hadde gjort forberedelser rundt huset. Det ville fungert hvis det var en vanlig bushfire, men forholdene vi hadde på lørdag var bare helt utrolige. Jeg gremmes av å tenke på hvor høye flammene var.»

«Ved det tidspunktet tenkte jeg at dette kan ikke forsvares, så jeg gikk over til plan B og jeg hoppet ut fra verandaen, satte på sprinkleranlegget og løp opp til Landcruiseren. Da jeg kjørte ut oppkjørselen sto begge sider av innkjøringen i brann, og innen 20 sekunder etter slo brannen gjennom fra kløfta ved siden av.»

«Når du tenker på 140 hus og to lastebiler, så er ressursene bare ikke der. Jeg så bilder av helikoptere som ventet på tur til å slippe bøttene i en demning for å fylle dem opp. Den lørdag ettermiddagen gikk vi tomme for vann. Det var bare ikke nok til å bekjempe brannene.»

Paul (51) beskrev mange innbyggeres frustrasjon over myndighetenes manglende evne til å kunne møte virkningene av buskbrannene. «Det brennbare underkrattet var nesten knehøyt, så når du får varme dager og det er brann, da kan du ikke få stoppet det. Det er bare én måte du kan bli kvitt dette underkrattet på, du må brenne det vekk, det er absolutt ikke noe annet valg for det.»

«Jeg vet at folk har prøvd å brenne det vekk i mange år, de har henvendt seg til det lokale brannvesenet, men de måtte gå lengre opp i næringskjeden, så til slutt er det byråkrati og red tape som forhindrer at noe skjer.»

«Jeg er eklet av det. Jeg har kommet så nær å ha mistet absolutt alt. Jeg har bodd i det omliggende distriktet i hele mitt liv, og de brenner alltid vekk det som må til. Hvert år har brannbekjemperne sine faste rutiner, men nå skjer det ikke lenger. Siste gang ville vært for 10 år siden i Tahmoor ...»

«Det er en hel rekke tiltak som alle kan rulles sammen til å skape katastrofale betingelser: klimaendringer, global oppvarming, alt hva de vil kalle det. Vi har vært gjennom røffe tider før, men ingenting som dette. Størrelsen på brannene er enestående. Alle ressursene strekkes til bristepunktet.»

Loading