Verden holdt pusten den 3. januar, etter at en amerikansk drone myrdet den iranske generalen Qassem Suleimani som var på besøk i Irak i offisielt diplomatisk oppdrag. Faren for en regionomfattende konflikt, som raskt kan eskalere til en global konfrontasjon, var overhengende stor. Ledende medier og politiske størrelser snakket om et «1914-øyeblikk», og trakk paralleller til skuddene i Sarajevo som utløste utbruddet av første verdenskrig.
Men enhver som forventet at de europeiske maktene skulle protestere mot USAs kriminelle handling og motsette seg krigsforberedelsene, skulle raskt får oppleve en brå oppvåkning.
Den britiske statsministeren Boris Johnson hastet til med å erklære at «vi beklager ikke Suleimanis død», mens Berlin og Paris understreket at også de hadde plassert Suleimani på sine «terroristlister». I den grad de appellerte til «avtrapping» av spenningene var disse formaningene utelukkende rettet mot offeret Iran. Ikke en eneste ledende europeisk politiker fordømte det brutale drapet, som ble personlig beordret av den amerikanske presidenten, og som representerte et grovt brudd på folkeretten og forverret de allerede skarpe spenningene i internasjonale relasjoner.
Kontrasten med 2003 er åpenbar. For sytten år siden fordømte Paris og Berlin den illegale amerikanske invasjonen av Irak. Frankrikes president Jacques Chirac uttalte dengang: «Enhver som kaster fra seg FNs legitimitet og plasserer maktbruk over rettsprinisippet, begår en alvorlig risiko.» Tysklands kansler Gerhard Schröder kom med tilsvarende uttalelser.
Chiracs og Schröders opposisjon var på ingen måte prinsipiell. Berlin tillot USA fortsatt å anvende deres militærbaser i Tyskland, og gjorde det klart at Tyskland ville støtte militærintervensjon i Irak dersom Bagdad ikke bøyde seg for Washingtons diplomatiske mobbing. Ikke desto mindre oppmuntret deres uttalelser den globale antikrigprotesten, som millioner av mennesker deltok i.
Hvorfor er det slik at det i dag, etter at krigene i Irak, Libya og Syria har vist seg så katastrofale, ikke er noen sammenlignbar offisiell protest å høre, selv om USA så langt fra å suspendere krigsforberedelsene, bare intensiverer dem?
Det har ingenting å gjøre med noen forbedring av de transatlantiske relasjonene. De har siden 2003 forverret seg dramatisk. Knapt ei uke går uten at Trump eller utenriksminister Mike Pompeo angriper eller fornærmer sine hittil europeiske allierte.
Senest i forrige måned innførte den amerikanske Kongressen sanksjoner for å få stoppet leggingen av Nord Stream 2-gassrørledningen, som skal knytte Russland direkte til Tyskland, i det som utgjorde en direkte fornærmelse og utfordring av en alliert. Og Washingtons ensidige oppheving av av atomavtalen fra Iran, som var opptakten til den nåværende krigsprovokasjonen, fant sted i møte med eksplisitt opposisjon fra Tyskland, Frankrike og Storbritannia.
Til tross for dette har de europeiske maktene meldt seg med på USAs krigsforberedelser. Enhver kritikk var forbeholdt rent taktiske spørsmål. I likhet med de amerikanske demokratene og deler av militæret, anklaget de Trump for å ha opptrådt alene, forhastet og uten en gjennomtenkt strategi, og at han derved truer amerikanske interesser i Midtøsten.
Men de stilte aldri spørsmål ved imperialistmaktenes «rett» til å intervenere militært i Midtøsten for å underordne regionen deres vilje og forfølge deres egne interesser. Konsepter som «nasjonenes selvbestemmelsesrett», anvendt i flere tiår først av Folkeforbundet og siden De forente nasjoner (FN) som demokratisk kamuflasje, har i all vesentlig grad forsvunnet fra det politiske leksikon. De blir bare trukket frem når det er behov for dem, for å støtte separatiststyrker mot en rivaliserende makt, som Kina eller Russland.
Tre tiår etter oppløsingen av Sovjetunionen har det ikke oppstått noen ny epoke av demokrati, som Den internasjonale komitéen [av den fjerde internasjonale (ICFI)] forlengst forutsa. Snarere har kapitalistisk anarki og det foreldede nasjon-stat-systemet ført til en forverret interimperialistisk rivalisering og en skjerping av klassespenninger, som styringselitene både i Europa og Amerika responderer på med en dreining i retning av fascisme og krig.
De europeiske maktene er i dag langt dypere impliserte i imperialistforbrytelser enn de var i 2003. Både Tyskland og Frankrike opprettholder sine troppekontingenter i Irak, på vegne av deres egne imperialistinteresser. Libya-krigen i 2011, som styrtet Muammar Gaddafis regime og kastet landet ut i et mareritt av en borgerkrig mellom konkurrerende militser, ble i vesentlig grad initiert av Frankrike. Frankrike og Tyskland spilte i kulissene også viktige roller helt fra begynnelsen av Syria-krigen, blant annet ved å støtte islamistiske militser. Og i den raskt eskalerende konflikten i Mali søker de å få styrket europeiske imperialisters tilstedeværelse i Afrika.
De er imidlertid enda ikke i stand til å oppnå sitt lenge proklamerte mål om å etablere Europa som en verdensmakt, med en felles hær og en felles utenrikspolitikk i stand til å stå opp mot Washington. Til tross for enorme økninger av militærutgiftene utgjør de europeiske NATO-medlemmenes samlede militærbudsjetter anslagsvis $ 300 milliarder, mindre enn halvparten av USAs utlegg. De europeiske maktene er også dypt splittet seg i mellom. De ønsker å opptre uavhengig av Washington, men de ser ikke noe umiddelbart alternativ annet å oppnå en innordning med USA, inntil de har hatt nok tid til å gjenoppruste.
Spesialiserte utenrikspolitiske tidsskrifter er fulle av klager over at «Europas forsvar praktisk talt er avhengig av USA». «USA og Kina ser i tiltakende grad sine relasjoner med europeerne gjennom prismet av deres store maktrivlisering, og de legger bevisst press på enkeltstater for å tvinge dem til å ... velge side,» blir det bemerket i et bidrag fra Det tyske rådet for utenriksrelasjoner (DGAP), med tittelen «Europa forsvares fortsatt fra Washington».
«Dersom europeerne ønsker å unngå å være lekesaken til rivaliserende stormakter, må de bedre utnytte sin makt i fremtiden, forsvare sine interesser mer robust og gjøre seg mindre sårbare for angrep,» konkluderer DGAP. Den europeiske union (EU) må «lære å forstå seg selv som en geopolitisk maktfaktor».
Dette krever en militarisering av samfunnet og en økning av forsvarsutgiftene langt utover det nåværende offisielt proklamerte målet på to prosent av BNP. Denne finansieringen vil kreve brutale angrep på arbeiderklassen. Dette avslører den andre, mer grunnleggende årsaken til de europeiske maktenes støtte til det amerikanske krigspådrivet. De frykter at en massemobilisering mot krig kan forene seg med den økende arbeiderklassekampen mot sosial ulikhet, og true kapitaliststyre.
Arbeidere syder av raseri på tvers av hele Europa. I Frankrike har dette kommet til uttrykk med utbruddet av Gul Vest-bevegelsen og de massive streikene mot Macrons pensjonsreform, som etter fem uker fortsatt trekker hundretusener ut på gatene.
Mens pseudo-venstre, post-stalinister og Grønne krefter i 2003 var i stand til å dominere og opprettholde kontroll over antikrigbevegelsen, er de siden dengang bredt diskrediterte og har forflyttet seg over til pro-krig leiren. Ingen av etablissementspartiene, hvorvidt de beskriver seg som venstre eller høyre, har engang uttalt noen verbal opposisjon mot krigspådrivet.
Tilbakefall til barbari og krig kan bare forhindres av den internasjonale arbeiderklassens uavhengige sosialistbevegelse, som forener kampen mot krig med kampen mot dens kilde: det profittbaserte kapitalistsystemet. De objektive betingelsene for utviklingen av denne massebevegelsen er allerede modnet. Målet for Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) og dens seksjoner, Socialist Equality Partiene, er å lede denne bevegelsen og gi den et politisk perspektiv.