På søndag publiserte New York Times, basert på kilder på høyt nivå innen den amerikanske regjeringen, en detaljert beretning om Trump-administrasjonens beslutning om å myrde den iranske generalen Qassem Suleimani den 3. januar 2020.

Times-rapporten gjør det klart at drapet på Suleimani så langt fra var et øyeblikksinnfall fra Trumps side, men at det hadde bred støtte innen regjeringens utøvende grein og etterretningsorganene, som hadde planlagt denne forbrytelsen over de siste 18 månedene. Beretningen impliserer den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton, utenriksminister Mike Pompeo og CIA-direktør Gina Haspel, i tale for og planlegging av drapet.

Times-rapporten presenterer et bilde av en kriminell stat, der de mest flagrante brudd på loven blir behandlet rutinemessig. Det er et vitnesbyrd om i hvilken grad amerikansk utenrikspolitikk har blitt kriminell, etter nesten to tiår med «krigen mot terror».

Artikkelen gjør det klart at Trump-administrasjonens motiver for å myrde Suleimani ikke hadde noe å gjøre med en angivelig «nært forestående» fare, som det har blitt hevdet av offisielle representanter for Det hvite hus. Snarere ønsket USA å hevne seg på Suleimani for ei rekke amerikanske politiske tilbakeslag, som den amerikanske staten holdt ham ansvarlig for.

Times skriver:

Innen utgangen av 2019 kunne general Suleimani bryske seg med ei rekke iranske bragder: [Syrias president] Mr. Assad, en mangeårig iransk alliert, satt trygt ved makten i Syrias hovedstad Damaskus, og var seirende i en blodig, multifront, årelang borgerkrig, og Quds-styrkene hadde en permanent tilstedeværelse ved Israels grense. Ei rekke militser general Suleimani hadde bidratt til å få etablert mottok lønn fra den irakiske regjeringen og kunne hevde makt innen Iraks politiske system.

Times fortsetter: «Embetsrepresentanter sa det de siste 18 månedene hadde vært diskusjoner om hvorvidt de skulle målrette general Suleimani.»

Avisa hevder:

John R. Bolton, daværende nasjonal sikkerhetsrådgiver for presidenten, forespurte militæret og etterretningsorganene om å fremlegge nye alternativer for å avskrekke iransk aggresjon, innen spenningene med Iran nådde en topp i mai med angrep på fire oljetankere. Blant alternativene som ble presentert for Mr. Bolton var å drepe general Suleimani og andre ledere av Revolusjonsgarden. Fra det tidspunktet ble tiltak for å spore general Suleimanis reiser mer intense.

Innen september var USAs sentralkommando og felleskommandoen for spesialoperasjon brakt inn i prosessen, for å planlegge en mulig operasjon.

Bare dager før han ble drept møtte Suleimani hizbollah-lederen Hassan Nasrallah i Libanon. Nasrallah advarte ham, ifølge Times, om «at de amerikanske nyhetsmediene fokuserte på ham og publiserte hans fotografi». Avisa siterer Nasrallah, som skal ha sagt: «Dette var mediemessige og politiske forberedelser for hans attentat.»

CIA-direktør Gina Haspel talte for drapet i dagene frem mot angrepet, ifølge Times, og argumenterte for at «konsekvensene av ikke å angripe general Suleimani var farligere enn å avvente». Under George W. Bush presiderte Haspel over en av CIAs hemmelige tortur-lokaliseringer, såkalte «black sites», og ble implisert i ødeleggelsen av CIA-opptak av innsatte som ble utsatt for vanntorturmetoden som er benevnt waterboarding.

Blant de mest avslørende delene av rapporten er følgende setning: «Han [Trump] fortalte noen medarbeidere at han ønsket å opprettholde støtten fra republikanske hauker i Senatet, for den kommende riksrettssaken [‘impeachment trial’].» Med andre ord, såfremt Times’ beretning er sannferdig, spilte innenrikspolitiske kalkyler en betydelig rolle i denne forbrytelsen.

Attentat bryter med USAs Konstitusjon og amerikansk lov, så vel som internasjonal lov [folkeretten]. Rettsstatsprinsippet nedfelt i Bill of Rights sier helt spesifikt: «Ingen person skal ... fratas liv, frihet eller besittelse, uten behørig lovprosess.»

I 1975 avslørte en senatskomité ledet av Frank Church fra Idaho CIAs attentatplaner mot ei rekke utenlandske statsledere, som dermed tvang president Gerald Ford til å undertegne loven Executive Order 11905, som erklærer: «Ingen i ansettelse av USAs regjering skal delta i, eller konspirere for å involvere seg i, politisk attentat.»

Suleimani var en høy regjeringsrepresentant for en suveren stat. Som general var han jevnbyrdig kollega med amerikanske militærledere, i kampen mot ISIS. Han ble myrdet i Irak, et tredjeland, mens han opptrådte i en offisiell kapasitet for å møte den irakiske statsministeren. Dette var en krigsforbrytelse, og en krigshandling.

Bush-administrasjonen anvendte de enda ikke forklarte angrepene den 11. september 2001 for å få utført et fullskala angrep på demokratiske rettigheter og på folkeretten. Det skapte et system med massiv innenlandsovervåkning uten rettskjennelse (i strid med USAs Konstutusjons fjerde endringstillegg – the Fourth Amendment) og med tortur av tusenvis av mennesker (i strid med det åttende endringstillegget – the Eight Amendment).

USA invaderte illegalt Irak i en trossing av FN, der FNs generalsekretær Kofi Annan erklærte: «Fra vårt synspunkt, og basert på FNs charter, var det illegalt.»

Obama-administrasjonen utvidet Bush-administrasjonens forbrytelser. Den gjennomførte mer enn 500 droneangrep over hele Midtøsten og Nord-Afrika, med dødsofre som tellet tusener eller titusener. I et ritual kjent som «Terror-tirsdager» skulle Obama personlig komme til å velge ut individene som skulle sprenges i biter av droneutløste missiler.

Obama gikk til det ekstraordinære skritt å utøve attentat mot den amerikansk statsborgeren Anwar al-Awlaki, etterfulgt to uker senere av attentatet mot hans sønn, en 16 år gammel amerikansk statsborger. På det tidspunkt hevdet Obamas justisdepartement retten til å drepe amerikanske borgere, også innenfor USAs grenser.

Med hvert et drap har innsatsen blitt høynet, der statsdrap spiller en større og større rolle i USAs politiske liv.

Den dagsaktuelle formen for «målrettede drap» ble først politisk utformet og praktisk anvendt av Israel. Som den israelske journalisten Ronen Bergman formulerte det: «Siden andre verdenskrig har Israel anvendt attentater og målrettede drap mer enn noe annet land i Vesten.»

Under palestinernes andre Intifada, ved begynnelsen av 2000-tallet, sendte den israelske regjeringen rutinemessig ut attentatsskvadroner, eller krigshelikoptere, for å myrde palestinske aktivister og politiske figurer.

En FN-faktagranskningskommisjon konkluderte med at drapene var «alvorlige brudd på Den fjerde Genève-konvensjonens Artikkel 147, og på internasjonal humanitær lov». Den gangen distanserte USA og deres europeiske allierte seg fra den israelske drapspolitikken.

Mens «noen embetsrepresentanter fra Bush-administrasjonen har kritisert attentatsskvadronene», har Joe Biden, «demokratenes fremste utenrikspolitiske talsperson, utvetydig forsvart den israelske anvendelsen av disse utenomrettslige attentatene», bemerket Rådet for politikk i Midtøsten [Middle East Policy Council].

Nå har praksisen som er anvendt av Israel – en pariastat i perspektiv av folkeretten – blitt adoptert av verdens ledende «vestlige demokratier» som deres egen. Foruten USA opererer både Frankrike og Storbritannia med deres egne «drapslister».

Det må bemerkes at til tross for Bernie Sanders’, Elizabeth Warrens og andres kritikk av hensiktsmessigheten av å drepe Suleimani, har ingen republikanere eller demokrater offentlig kalt drapet en forbrytelse, eller krevd at Trump skal riksrettstiltales eller strafferettslig forfølges for dette alvorlige bruddet på Den amerikanske konstitusjonen.

Ingen skal tro at den åpne anvendelsen av utenomrettslig statsdrap vil forbli begrenset til regioner utenfor USAs grenser. Før-eller-senere vil USA hevde en «overhengende fare» for å kunne myrde en av landets egne borgere innenfor egne grenser.

Under trykket fra endeløse, katastrofale kriger som har mislyktes i å reversere nedgangen for amerikansk imperialismes globale stilling, forverret av økonomisk ustabilitet, skyhøy sosial ulikhet og tiltakende klassekamp, ser styringsklassen i dreiningen til åpen kriminalitet sitt eneste virkemiddel for å sikre sine sosiale og økonomiske interesser. Det den frykter mest av alt er veksten av folkelig masseopposisjon, som den akter å responere på med vold.

Drapet av Qassem Suleimani har nok en gang vist at det ikke er noen fraksjon av hverken Det demokratiske eller Det republikanske partiet som forsvarer demokratiske rettigheter. Forsvaret av de mest grunnleggende rettighetene nedfelt i Konstitusjonen, og bekjempelsen av styringsklassens pådriv for krig og diktatur, krever arbeiderklassens massemobilisering i opposisjon mot kapitalistsystemet som Trump-administrasjonen legemliggjør.