Regjeringen til Brasils fascistiske president Jair Bolsonaro var en av de første til å forsvare Washingtons krigsforbrytelse, der den pushet løgnen utbasunert av Donald Trump om at attentatet på den iranske generalen Qassem Suleimani var rettet mot å bekjempe terrorisme. Bare én dag etter angrepet utstedte Itamaraty – det brasilianske utenriksdepartementet – et notat som sa at «den brasilianske regjeringen uttrykker sin støtte for kampen mot terrorismens svøpe.»
I et intervju på et fjernsynskrigkastet nyhetsprogram, med den reaksjonære programverten José Luiz Datena som har promotert seg som en potensiell kandidat for borgermesterembetet i São Paulo, bekreftet Bolsonaro personlig denne posisjonen. Han hevdet, angående Suleimani som var ansett å være den nest-viktigste størrelsen i Irans regjeringen, at «hans tidligere liv var stort sett fokusert på terrorisme». Bolsonaro holdt Suleimani personlig ansvarlig for angrepet mot Det jødiske samfunnssenteret AMIA i Buenos Aires, Argentina i 1994, til tross for mangelen av ethvert bevis for iransk involvering.
Bolsonaro gikk så langt som til å legge ut en video på Twitter der han fordømte relasjonen etablert av Arbeiderparti-regjeringen (PT) til president Luiz Inacio Lula da Silva med den daværende presidenten i Iran Mahmoud Ahmadinejad. Bolsonaro anklaget falskt Lula for å ha forsvart produksjon av iranske atomvåpen, og beskyldte ham for å promotere internasjonal terrorisme.
Den brasilianske presidentens sønn, kongressrepresentant Eduardo Bolsonaro, tok på seg oppgaven å hylle Trumps militarisme på sosialmedieplattformer. Eduardo delte der Trumps aggressive kampanjetale hvor han skrøyt av å ha «henrettet» Suleimani og fordømt demokratene, der Eduardo tilføyde sin kommentar: «Trump er bare alt for mye! Det verste er at det hele stemmer!»
Antiterroristpropagandaen, i tillegg til rettferdiggjøringen av Bolsonaros støtte til Washington, tjener til å fremme Bolsonaros fascistiske regjerings innenlandske kontrarevolusjonære agenda. Itamaraty-uttalelsen erklærte: «Terrorisme kan ikke betraktes som et problem bare begrenset til Midtøsten og utviklede land, og Brasil kan ikke forholde seg likegyldig til denne trusselen, som til-og-med påvirker Sør-Amerika.»
Betydningen av denne advarselen tydeliggjøres av både presidentens og Brasils borgerlige partiers felles bestrebelser for å fremstille enhver form for sosial protest som «terrorisme». En artikkel publisert sist fredag i den vesentlige brasilianske dagsavisa Folha de São Paulo rapporterte at Kongressen har til vurdering et rekordantall – minst 70 – lovforslag som sikter på å kriminalisere sosiale protester.
Blant prosjektene er det forslag som omhandler: kriminaliseringen av tiltak for å sperre gater, forbud av bruk av ansiktsmasker, tillatelse til overvåking av personer uten rettslig autorisering, og antakelsen om at bevismateriale fremskaffet av fordekte politioffiserer er innhentet i god tro. Blant de største farene er bestrebelsene på å få utvidet omfanget av Terrorismeloven, vedtatt i 2016 under PT-regjeringen til president Dilma Rousseff, til å omfatte ethvert «forsøk på å undergrave den konstitusjonelle orden og forårsake demokratisk ustabilitet» og «invadering av eiendom for å presse regjeringen».
Disse forslagene er direkte ekko av uttalelser Bolsonaro har kommet med, som har berettiget innenlands bruk av militærstyrker basert på muligheten for at den brasilianske arbeiderklassen skal ta del i samme typen «terroristprotester» som nylig brakte millioner ut i gatene i Chile. Både president Bolsonaros sønn Eduardo, og hans høyrehånd i regjeringen, økonomiminister Paulo Guedes, har talt for nødvendigheten av en ny AI-5 – den repressive lovgivningen som besørget ubegrensede fullmakter til det tidligere militærdiktaturet – for å bane vei for attentat, tortur, fengsling og eksilering av hundretusener.
Mens det er en generell konsensus innen det brasilianske borgerskapet om nødvendigheten av å bevæpne seg mot faren for en oppstand fra arbeiderklassen, er den samme styringsklassen ridd av skarpe splittelser over utenrikspolitikken. Bolsonaros innordning med USAs militæraggresjon i Suleimani-episoden har tjent til å belyse disse konfliktene ytterligere. Ulike deler av borgerskapet har kritisert hans ubetingede støtte for Washington, også elementer innen regjeringen selv. Arbeiderpartiet (PT), som har til hensikt å gjenoppta sin posisjon som anfører av den brasilianske staten, har ivrig forsøkt å utnytte disse splittelsene for å få samlet støtte fra reaksjonære borgerlige politiske krefter, ved å fremme seg som en forkjemper for en sjåvinistisk politikk.
Sentralt for PTs kritikk av Bolsonaros offentlige hylling av den amerikanske krigsforbrytelsen var at denne politikken gikk på tvers av de nasjonale interessene og gjorde den brasilianske presidenten til det PT har beskrevet som en «amerikansk spyttslikker». Dette sentimentet deles tydeligvis av elementer fra den militære øverstekommandoen, og det fikk sitt tynt tilslørte uttrykk i uttalelser fra Bolsonaros visepresident, den pensjonerte armégeneralen Hamilton Mourão. I et intervju som ble berømmet av Brazil247 – et medietalerør for PT – forsvarte Mourão nødvendigheten av en «suveren og uavhengig utenrikspolitikk». Der han parafraserte en doktrine gjort berømt av slike som Henry Kissinger og Winston Churchill, erklærte han: «I internasjonale relasjoner, er det ingen evige vennskap eller evigvarende fiender, bare våre egne interesser.»
Lula inntok en veldig lik posisjon. I et intervju med Diário do Centro do Mundo erklærte han at Brasils svar på Washingtons kriminelle angrep burde være «ikke å blande seg inn i det». Lula forsvarte Brasils diplomatiske tradisjon for «nøytralitet», og gikk så langt som til å rose tradisjonen opprettet av militærdiktatoren general Ernesto Geisel, som ledet regimet som var blant de første i verden som i 1975 anerkjente Angolas uavhengighet, samtidig som det videreførte drap og tortur av venstreorienterte motstandere. Denne fostringen av illusjoner om det USA-støttede militærdiktaturets angivelige geostrategiske uavhengighet er like falsk og bedragersk som den er reaksjonær, og det representerer et gjennomskuelig forsøk på å innynde seg med de brasilianske generalene som har støttet Bolsonaro.
Lula beskyldte Bolsonaros innordning med Washington på hans angivelige mangel på nødvendige utenrikspolitiske ferdigheter. «Brasil kan være både Irans partner og USAs partner,» konkluderte han, og gjorde seg til talsmann for en feig «nøytralitet» konfrontert med USAs krigspådriv i Midtøsten.
PTs kritikk av Bolsonaros posisjon er ment å appellere, ikke bare til militæret men også til agribusiness-sektoren, som er en av de mektigste – og mest reaksjonære – kapitalistinteressene i landet. Iran er en av de største importørene av brasilianske landbruksprodukter, med transaksjoner som til sammen summerer seg til mer enn $ 2 milliarder årlig. Denne sektorens interesser har blitt vedvarende forsvart av Paulo Pimenta, lederen for PT-grupperingen i den brasilianske Kongressen. Siden begynnelsen av 2019 har Pimenta fordømt Bolsonaros tilpasning av den brasilianske utenrikspolitikken til Washington, som en trussel for agribusiness’ profitter. «Vi må beskytte ruralistas (grunneierne) fra regjeringen Jair Bolsonaro,» sa han. Dette var også utgangspunktet for hans nylige artikkel med tittelen «11 grunner til at Brasil sier nei til Trumps krig mot Iran». Der foreslo Pimenta alternativer for at Washington skulle kunne oppnå sine rovgriske målsetninger, «som inkluderer dialog og andre tiltak, eksempelvis økonomiske sanksjoner».
PTs promotering av «stor-Brasil»-sjåvinisme kan ikke skjule det faktum at den uferdige handelskrigen mellom USA og Kina er en uunngåelig utfordring for brasiliansk kapitalisme. Washington utøver et tiltakende press på Brasil for å akseptere gjeninnføringen av en historisk amerikansk dominans, som har blitt rystet av kinesisk kapitals inntreden de siste tiårene. Fra 2003 til 2009 steg handelen mellom Brasil og Kina fra $ 6,7 milliarder til $ 36 milliarder [fra NOK 59 til 319 milliarder], og gikk for første gang forbi handelsvolumet med USA. I det påfølgende tiåret fortsatte handelsrelasjonene å ekspandere og nådde i 2018 rekordnivået $ 99 milliarder [NOK 878 milliarder] – opp mot det dobbelte av handelsvolumet mellom Brasil og USA, som er på anslagsvis $ 58 milliarder [NOK 514 milliarder]. Kina står for 26 prosent av brasilianske eksporter, sammenlignet med at knapt mer enn 12 prosent går til USA.
Til tross for at han søker en ideologisk tilpasning til Donald Trump på sentrale spørsmål om utenrikspolitikk, ble Bolsonaro i løpet av sitt første år i embetet tvunget til å trekke seg tilbake fra den aggressive posisjonen han inntok mot kinesisk kapital under 2018-valgkampen. Slagordet han førte som kandidat, «kineserne handler ikke i Brasil. De kjøper opp Brasil», ble erstattet av direkte appeller til president Xi Jinping om å kjøpe i det minst en del av brasiliansk olje under den siste Petrobras-auksjonen. Bolsonaro hadde et personlig møte med presidenten for Huawei – det kinesiske selskapet som er skarpest målrettet av angrep fra USA – og som regnes som den sannsynlige vinneren av konsesjonen for å implementere 5G-nettverket i Brasil.
Uansett hvilken «uavhengighet» Bolsonaro måtte oppnå vil den imidlertid være like temporær som våpenhvilen i USAs handelskrig med Kina. For litt mer enn en måned siden truet Trump igjen med å skattlegge brasilianske stål- og aluminiumsindustrier, som eksporterer mer enn henholdsvis 30 og 40 prosent av totalproduksjonen til USA. Da visepresidenten general Mourão holdt en tale til et publikum av industrialister i delstaten São Paulo, tilkjente han direkte Trumps intimidering av tilhørerne til Brasils handelsrelasjoner med Kina.
PTs angivelige «venstreorientering» står eksponert som en farse. Bortsett fra den reaksjonære karakteren av partiets appell til borgerlige nasjonalinteresser, er også forslaget om at Brasil skal gå for en «uavhengig» kursorientering relatert internasjonal politikk bankerott. Det Lula mener med «uavhengighet» er i virkeligheten et mer aktivt engasjement med Kina, som igjen ville fremprovosere et fordoblet amerikansk press, og i siste instans til-og-med faren for militærkonflikt.
Den brasilianske økonomien, som befinner seg i en langtrukken krise som snart har vart et tiår, og er ute av stand til å heve seg fra sitt laveste nivå, står overfor mer voldsomme sjokk forårsaket av de fundamentale motsetningene i landets globale økonomiske og politiske posisjon. Dette er en uløselig konflikt for det brasilianske borgerskapet der det konfronterer en tiltakende styringskrise og faren for den samme typen masseomveltning som har brutt ut fra Chile til Ecuador, Bolivia og Colombia.
Denne situasjonen reiser med stadig større presserende nødvendighet at den brasilianske arbeiderklassen mobiliserer sin uavhengige politiske kraft i opposisjon til kapitaliststaten og alle de borgerlige partiene, også i opposisjon mot PT og partiets pseudo-venstre satellitter. Bare kampen for et sosialistisk og internasjonalistisk program tilbyr en progressiv vei ut av kapitalistkrisen og tvillingstruslene om verdenskrig og diktatur.