På tirsdag sa utenriksdepartementene i Berlin, London og Paris at de ville legge inn en klage mot Iran, for angivelig å ha brudt den iranske atomtraktaten fra 2015 (JCPoA). Det ville gjøre det mulig for dem deretter å oppheve traktaten, som Washington avviste i 2018, og støtte gjeninnsettingen av FN-sanksjoner – og dermed samstemme dem med den amerikanske kampanjen mot Iran, som truer med å fremprovosere fullskala krig i Midtøsten.
Utenriksdepartementenes uttalelse er en kynisk provokasjon, som forsvarer aggresjon mens den hevder å gå inn for diplomati. Uttalelsen er taus om at Washington nesten bombet Iran i juni i fjor etter at Iran skjøt ned en amerikansk drone over landets territorium, og om det illegale amerikanske dronemordet av den iranske generalen Qassem Suleimani i Bagdad den 3. januar. I stedet fordømmes Irans reaksjoner på disse amerikanske aksjonene, inkludert Irans trekk for å redusere landets forpliktelser i henholdt til atomtraktaten – den såkalte Joint Comprehensive Plan of Action (JCPoA). På denne partiske måten brennmerker uttalelsen Iran som en atomtrussel.
«Vi godtar ikke argumentet om at Iran er berettiget til å redusere overholdelsen av JCPoA,» heter det i uttalelsen, og det refereres til EU-samtaler med Iran fra november og desember. «I stedet for å reversere sin kursretning har Iran valgt å redusere ytterligere sin etterlevelse av JCPoA, og kunngjorde den 5. januar at ‘Den islamske republikken Iran, i det femte trinnet av reduseringen av sine forpliktelser, forkaster den siste hovedkomponenten av sine begrensninger i henholdt til JCPoA,’ som er ‘begrensningen av antall sentrifuger,’» la uttalelsen til.
Uttalelsen hevder uten bevis at Irans politikk har «stadig mer alvorlige og irreversible spredningskonsekvenser», med andre ord at Iran forsøker å få bygget ei atombombe. Den hevder: «Vi har derfor blitt etterlatt uten noe annet valg, gitt Irans handlinger, enn i dag å registrere våre bekymringer for at Iran ikke oppfyller sine forpliktelser under JCPoA, og til å henvise denne saken til Felleskommisjonen under Tvisteløsningsmekanismen, som utlagt i punkt 36 i JCPoA.»
Den europeiske påstanden om at Iran er på nippen til å bygge atomvåpen har ikke noe faktisk belegg. IAEA-inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået [International Atomic Energy Agency] oppholder seg fortsatt i Iran der de fører tilsyn med landets atomkraftverk. Iran har ikke avvist den nukleære Ikke-spredningstraktaten fra 1970, som landet undertegnet. Som ekko av amerikanske tiltak i forkant av den illegale amerikanske invasjonen av Irak i 2003, avviser imidlertid de europeiske maktene effektivt sett IAEA-inspeksjonene, og innordner seg med de ubelagte påstandene fra den amerikanske og den israelske regjeringen om at Iran er nært ved å bygge et atomvåpen.
Mye av de europeiske maktenes uttalelse er viet til å bagatellisere faren for krig som deres politikk utgjør. De erklærer kynisk at de «beklager» USAs avvisning av den iranske atomtraktaten. De poserer som forkjempere for fred og insisterer de på at de «oppriktig» ønsker å redde den iranske atomtraktaten der de forflytter seg for å få skrotet den.
De forsikrer: «Vi gjør dette i god tro på det overordnede formålet om å bevare JCPoA, og med det oppriktige håpet om å finne en vei fremover for å løse den fastlåste stillingen gjennom konstruktiv diplomatisk dialog, samtidig som vi opprettholder avtalen og forblir innen dens rammeverk. Med dette melder våre tre land seg ikke med på en kampanje for å iverksette maksimalt press mot Iran. Vårt håp er å bringe Iran tilbake til full overensstemmelse med landets forpliktelser under JCPoA.»
Dette er en samling løgner, direkte motsagt av deres offentlige oppfordringer til å bli kvitt den iranske atomtraktaten og støtte Trumps tiltak mot Teheran. På tirsdag formiddag, mens fellesuttalelsen fra utenriksministerne ble forberedt for publisering, stilte den britiske statsministeren Boris Johnson opp på BBC Breakfast TV der han hevdet at Europa burde skrote JCPoA og støtte trekk for å forhandle frem en «Trump-avtale» med Iran.
Der han kommenterte den iranske atomtraktaten, sa Johnson: «Dersom vi skal bli kvitt den, da må vi ha en erstatning. La oss erstatte den med Trump-avtalen.»
Johnson fortsatte: «Fra det amerikanske perspektivet er det en mangelfull avtale ... dessuten var den fremforhandlet av president Obama. La oss erstatte den med Trump-avtalen. Det er dét vi trenger å se. President Trump er en god dealmaker etter egen vurdering, også etter mange andres. La oss arbeide sammen for å få erstattet JCPoA, og få på plass Trump-avtalen i stedet.»
Trumps «dealmaking»-strategi har omfattet å true med eller utføre krigshandlinger, som vedgått myrding av iranske seniorrepresentanter og trusler om storskala luftangrep. Som sådan er det klart at undertegnerne av gårsdagens fellesuttalelse faktisk vurderer en politikk for «maksimalt press» – det vil si krig – mot Iran.
Det iranske regimet reagerte med spake insisteringer på at landet overholder JCPoA, og beskyldte Europa for manglende handel med landet etter at Washington skrotet traktaten og innførte sanksjoner mot Iran. Det iranske utenriksdepartementet uttalte: «Etter et år lyktes det ikke den europeiske siden å oppfylle deres forpliktelser, og dette fikk Iran til å redusere sine JCPoA-forpliktelser i fem intervalltrinn, truffet under atomavtalens seksjoner 26 og 36.» Uttalelsen advarte for at Europa ville møte uspesifiserte «konsekvenser» for en skroting av traktaten.
Moskva fordømte rett ut de europeiske maktenes uttalelse, og tilbakeviste i klartekst påstanden om at Europa er «i tette utvekslinger» med Russland og Kina. «Vi utelukker ikke at de tankeløse handlingene til europeerne kan føre til en ny opptrapping rundt det iranske atomforliket,» sa det russiske utenriksdepartementet i en uttalelse.
Truslene fra Washington og de europeiske maktene mot Iran utgjør en alvorlig fare for militær eskalering til en verdenskrig. En amerikansk-europeisk krig med Iran ville involvere Russland og Kina enda raskere og mer direkte enn NATO-proxykrigen som ble lansert i Syria i 2011. For bare to uker siden holdt russiske og kinesiske krigsskip fellesøvelser med iranske krigsskip i Det indiske hav, i det Teheran hevdet var et signal om at landet ikke kunne isoleres militært fra Russland og Kina, to atomvåpenbestykkede allierte.
Likevel eskalerer Washington og de europeiske maktene, tilsynelatende oppmuntret av det iranske borgerlige regimets ganske tafatte respons på det amerikanske drapet av Suleimani. Teheran lanserte angrep på amerikanske baser i Irak som bemerkelsesverdig nok ikke forårsaket noen menneskelige ofre, mens iranske myndigheter innledningsvis løy og hevdet de hadde drept 80 amerikanske soldater. De benektet også innledningsvis falskt at de ved et uhell hadde skutt ned et ukrainsk passasjerjetfly, som de tok for å være et fiendtlig krigsfly. Landet appellerte ikke til den enorme motstanden mot krig i den internasjonale arbeiderklassen.
Den statsstyrte kinesiske avisa Global Times, fra landet som nå er den viktigste kjøperen av iransk olje, refererte til Hua Liming, den tidligere kinesiske ambassadøren til Iran, som uttalte: «Iran hadde faktisk innledningsvis ei god hånd, da verden viste sympati for landet, og befolkningen var forent i antiamerikansk raseri, men de forkludret det.» Global Times skrev at Teherans respons «skadet alvorlig Den iranske revolusjonsgardens (IRGC) image og troverdighet blant folket» og avisa konkluderte: «Teheran spilte ikke situasjonen bra, og nå har den snudd mot dem selv.»
Georges Malbrunot, en spaltist for den franske høyrefløy-dagsavisa Le Figaro, konkluderte for sin del med at «Iran har blitt satt i fella av angrepet på Suleimani». Han refererte til Teherans frykt for protestene som brøt ut over deres nedskytning av den ukrainske passasjerjeten, og hevdet at Teheran frykter å bli tvunget til en totalkonfrontasjon med Amerika tidligere enn de hadde forventet: «Det amerikanske angrepet kom for tidlig for Teherans strategi, som forventet en opptrapping først neste sommer.»
Offisielle amerikanske embetsrepresentanter planlegger å intensivere krigsoperasjonene. Ved Hoover-instituttet i California sa USAs utenriksminister Mike Pompeo at drapet på Suleimani var del av en «større strategi» for å «etablere avskrekking» [‘deterrence’] også mot Russland og Kina. Dette kom etter at Trump ga opp på løgnen om at han hadde myrdet Suleimani for å ha forberedt angrep på amerikanske ambassader, der han på mandag erklærte at «det betyr egentlig ikke noe» hvorvidt Suleimani utgjorde noen trussel eller ikke.
Pompeo sa: «President Trump og de av oss i hans nasjonale sikkerhetsteam gjenoppretter nå avskrekking, virkelig avskrekking, mot Den islamske republikken Iran. Din motstander må forstå at du ikke bare har kapasitet til å påføre kostnader, men at du faktisk er villig til å gjøre det.» Med referanse til den amerikanske tilbaketrekkingen fra kontrolltraktaten om Mellomdistanse atombestykkede missiler [Intermediate Nuclear Forces Treaty] med Russland, så vel som handelskrigstrusler og amerikanske marineutplasseringer mot Kina, sa han: «Betydningen av avskrekking er ikke begrenset til Iran.»
De europeiske maktenes aggressive politikk og det iranske regimets bankerotte respons understreker at bare den uavhengig mobiliseringen av motstand mot krig i den internasjonale arbeiderklassen kan stanse et nytt utbrudd av enda dødeligere kriger.