Trump utnytter Iran-krigskrisen for å oppildne til vold mot politiske opponenter

På mandag re-tvitret Trump et foto-shoppet bilde av [House Speaker] Nancy Pelosi, demokratenes ledende representant i Representantenes hus, i hijab sammen med Senatets mindretallsleder demokraten Charles Schumer i turban, lagt over et iransk flagg, og med bildeteksten «de korrumperte Dems [demokratene] gjør sitt beste for å komme til ayatollahens unnsetning».

Pressesekretær for Det hvite hus Stephanie Grisham avleverte en forberedt uttalelse i sin opptreden på Fox News der hun forsvarte og utdypet provokasjonen. «Jeg tror presidenten gjør det klart at demokratene som papegøyer har gjentatt de iranske formuleringene og så-godt-som har valgt terroristers parti, og for de som er ute etter å drepe amerikanere,» sa hun. «Jeg tror presidenten gjorde et poeng av at demokratene ser ut til å hate ham så mye at de er villige til å være på parti med land og med lederskapet for land, som vil drepe amerikanere.»

Gitt det faktum at Trump akkurat hadde beordret drap av den iranske generalen Qassem Suleimani, ansett som den nest-høyest-rangerte embetsrepresentanten i Iran, var tweeten og den påfølgende uttalelsen intet mindre enn en oppfordring til vold mot hans politiske opponenter.

Trumps siste provokasjoner kommer midt under de bitre fraksjonskonfliktene innen statsapparatet, der Representantenes hus i går var forventet å stemme for formelt å oversende til Senatet riksrettstiltalepunktene [‘articles of impeachment’] mot Trump for en påfølgende riksrettssak. Ved siden av splittelsene innen styringsklassen er det tiltakenede klassespenninger og en bredt forankret fiendtlighet mot ulikhet og krig. Under disse betingelsene er Trump engasjert i en kampanje for å få kriminalisert den innenlandske opposisjonen mot krig, og for å angripe det nominelle opposisjonspartiet som et «radikalt venstre» og som «sosialistisk».

I en fascistisk tale han holdt i Toledo, Ohio sist torsdag, hånet Trump det konstitusjonelle kravet om at hans som president måtte få kongressgodkjenning for militærintervensjon. Han fortalte sine supportere at han ikke kunne gi Kongressen noe forhåndsvarsel om angrepet på Suleimani fordi demokratene ville ha lekket informasjonen til «fake news»-mediene for å forhindre angrepet og beskytte den iranske lederen.

Denne brennmerkingen av demokratene som forrædere går hånd-i-hånd med Trumps illegale påkalling av en nasjonal nødssituasjon for å få bygget sin grensemur mot Mexico, hans utplassering av tropper for å bistå med fengslingen av immigranter i konsentrasjonsleirer, hans snakk om «borgerkrig» som respons på impeachment-granskningen, hans gjentatte «vitser» om å forbli i presidentembetet ut over den konstitusjonelle begrensningen på to perioder, og hans bestrebelser for å få bygget en høyreekstrem base blant politi, soldater og immigrasjonsagenter.

Karakteren av demokratenes opposisjon tilrettelegger imidlertid bare for Trump. Deres svar på hans stadig mer autoritære og fascistiske uttalelser er preget av manglende handlekraft og tafatt medvirkning.

Ikke en eneste prominent demokrat, den selvbeskrevne «sosialisten» Bernie Sanders medregnet, har fordømt drapet av Suleimani som den krigsforbrytelsen og det bruddet på amerikansk og internasjonal lov det er, og demokratene har heller ikke foreslått å gjøre denne forbrytelsen eller hans mange andre angrep på demokratisk rettigheter til grunner for riksrettstiltalen.

Den såkalte «antikrig»-resolusjonen vedtatt av demokratene i Representantenes hus er en tannløs, ikke-bindende resolusjon som ikke legger noen reelle begrensninger for Trumps krigaktiverende fullmakter. Resulusjonen fordømmer Iran som en terroriststat og den fordømmer Suleimani som «hovedarkitekten» for Irans «destabiliserende aktiviteter over hele verden».

Selve impeachment-krisen er produktet av en bitter konflikt innen styringsklassen over utenrikspolitikk, der demokratene er på linje med misfornøyde deler av militær-, etterretnings- og utenrikspolitikketablissementet, som anser Trump for ikke å være tilstrekkelig aggressiv i konfrontasjonen med Russland.

Demokratene gjør deres orientering helt klar, der det sentrale kravet relatert den kommende riksrettssaken i Senatet er at republikanerne skal tillate at John Bolton, Trumps avskjedigede nasjonale sikkerhetsrådgiver, får vitne. Bolton, en notorisk krigshisser som lenge har tatt til orde for krig mot Iran og Nord-Korea, motsatte seg Trumps tilbakeholding av militærbistand til Ukraina som en innrømmelse overfor Russland.

Demokratene har sentrert deres egne fordømmelser av Trump på ny-McCarthyistiske anklager om at Trump selv er en agent for Putin, en kampanje som har blitt anvendt for å undertrykke ytringsfrihet, sensurere internett og forfølge WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange og varsleren Chelsea Manning for å ha avslørt amerikanske krigsforbrytelser. På søndag gjentok Pelosi denne absurde beskyldningen og erklærte at «alle veier fører til Putin», der hun antydet at Senatets republikanske majoritetsleder Mitch McConnell er en «medskyldig». Hvert av USAs to store borgerlige partier beskylder det andre for «forræderi».

Arbeiderklassen må ta Trumps trusler som en advarsel. Som den politiske komitéen for Socialist Equality Party (USA) erklærte i oktober i fjor:

Amerikansk demokrati har kommet til en historisk korsvei. Der det søker å få opprettholdt makten, vil Trump-presidentskapet anta en stadig mer illegal, autoritær og voldelig karakter. Det er en politisk nødvendighet å få fjernet denne administrasjonen fra makten. Men av hvem og med hvilke metoder dette målet kan oppnås er et spørsmål om liv-og-død ... Så lenge konflikten er begrenset til splittelsene innen styringsklassen, kan det ikke bli noe demokratisk eller progressivt resultat. («Nei til amerikansk fascisme! Bygg en massebevegelse for å tvinge ut Trump!»)

Både pådrivet til krig mot Iran – og forbi Iran, mot Russland og Kina – og trekkene i retning av diktatur har opphav i den amerikanske kapitalismens historiske krise og forfall. Nesten tre tiår med kontinuerlig krig i Midtøsten, ført i et forsøk på å motvirke den amerikanske kapitalismens økonomiske tilbakegang, har produsert den ene katastrofen etter den andre, og intensivert Washingtons geopolitiske kriser.

Stadig mer svimlende nivå av sosial ulikhet på hjemmebane, og en parasittisk økonomi som er fullstendig avhengig av ubegrensede forsyninger med midler fra sentralbankens pengetrykkeri, fyrer opp under en vekst av klassekamp og antikapitalismesentiment. Styringsoligarkiet personifisert av Trump, hjemsøkt av den sosialistiske revolusjonens spøkelse, vender seg til krig og diktatur for å forsvare sin makt og besittelser.

Det er arbeiderklassens voksende sosiale og politiske kamp, i USA og internasjonalt, som besørger grunnlaget for å beseire pådrivet i retning krig og som kan forsvare demokratiske rettigheter. Det kritiske spørsmålet er å gi denne voksende bevegelsen et bevisst revolusjonært, internasjonalistisk program og en strategi for å ta makten og få en slutt på kapitalismen, som er kilden til krig og diktatur.

Loading