Som reaksjon på den nylige krisen i Midtøsten er Tysklands styringskretser begeistret over president Donald Trumps kriminelle metoder, samtidig som de mer aggressivt forfølger sine egne imperialistinteresser.
Etter attentatet på den iranske generalen Qassem Suleimani ble ikke ett ord hørt fra det offisielle Berlin til fordømmelse av det bevisste drapet på den høytstående representanten for en suveren stat på et tredjelands territorium, til tross for det faktum at det brøt såvel internasjonal som amerikansk lov. I den grad den tyske regjeringen oppfordret til deeskalering – som i fellesuttalelsen med den franske og britiske regjeringen – ble onus utelukkende plassert på Iran.
I mellomtiden forsvarer den servile tyske pressen åpent amerikansk utenrikspolitikks kriminelle metoder. Symptomatisk for dét er en førende kommentar publisert på mandag i Süddeutsche Zeitung, som tidligere ble ansett som relativt liberal i motsetning til konservative aviser som Frankfurter Allgemeine Zeitung og Die Welt. Hubert Wetzel, Washington-korrespondent for denne dagsavisa som utgis i München, rettferdiggjør og forsvarer eksplisitt mordet på Suleimani.
For ei uke siden var «halvparten av Amerika og hele Europa overbeviste» om at «Trump ville gjøre Midtøsten til et inferno,» hånet Wetzel. Trump hadde riktignok «gjort mange dumme og uberegnelige ting som president,» men det betydde ikke «at alt han gjør er dumt, uberegnelig og drevet av uvitenhet og egomani». Man trengte ikke å vurdere Trumps beslutning om å få Suleimani drept som korrekt. «Men man må ikke late som det ikke var noen fordel med det; og at alle som kommer til en annen konklusjon, under oppveiingen av pro og kontra, er en krigshisser.»
Etter Washingtons syn hadde angrepet på Suleimani tjent «til å gjenopprette et gammelt og faktisk veldig rasjonelt sikkerhetspolitisk prinsipp: avskrekking». Trump ønsket å gjøre det klart for Iran «hvor den røde linja går for ham: ingen flere døde amerikanere». Dette var «enkelt og klart. Og klarhet er noen ganger veldig nyttig i omgivelser hvor provokasjon og misforståelse kan utløse kriger. At Suleimani hadde vært «et legitimt militært mål» kunne «knapt benektes». Teheran vet nå «hvor Trumps grenser går, og hva det koster å krysse dem».
Süddeutsche’s argumentering påminner keiser Wilhelm IIs beryktede «Hun-tale», som oppfordret de tyske soldatene som i året 1900 dro til Kina for å undertrykke Boxer-opprøret, om å forsikre at «for 1 000 år fremover skal ingen kineser mer våge å se mistenksomt på en tysker». Det viser at tiden er forbi da Tyskland på grunn av nazistenes forbrytelser var forhindret fra å forfølge sine utenrikspolitiske interesser med hensynsløs vold.
Dette har lenge vært åpenbart. Påstanden om at forsvar av tyske interesser krever en «moralsk pris» har i mange år vært et tilbakevendende tema i den utenrikspolitiske debatten. Bundestagspresident Wolfgang Schäuble [formelt overordnet i Forbundsdagen; det føderale tyske parlamentet] erklærte eksempelvis i en tale i fjor, om «Tysklands rolle i den globaliserte verden», at «de fleste tyskeres pasifistiske holdning» var «historisk forståelig», men «vår historie kan ikke være et fikenblad. Den må ikke tjene som unnskyldning for uansvarlighet».
Parallelt med rettferdiggjøringen av attentatet mot Suleimani utvikler den tyske regjeringen febrilt sine egne politiske og militære aktiviteter for å styrke sin innflytelse i Midtøsten og Afrika.
På søndag utstedte den tyske kansleren Angela Merkel, den franske presidenten Emmanuel Macron og den britiske statsministeren Boris Johnson nok en felles uttalelse der de leverte Iran et ultimatum om å «returnere til full overholdelse av sin forpliktelse under Wien-atomavtalen» og truet med å innføre deres egne sanksjoner. For mer enn et år siden trakk USA seg ensidig ut av atomavtalen (JCPoA) og påla Iran sanksjoner, men uten at europeerne opprettholdt deres handel med landet til tross for de amerikanske sanksjonene, slik de hadde lovet.
Nå truer de tre lederne med å forsikre «at Iran aldri skal utvikle et atomvåpen». De fordømte «Irans destabiliserende rolle i regionen, inkludert Den iranske revolusjonsgarden og Al-Quds-styrkene», og erklærte at deres «engasjement for sikkerheten til våre allierte og samarbeidspartnere i regionen [dvs. USA] er urokkelig».
Sist lørdag dro Merkel til Moskva for å møte den russiske presidenten Vladimir Putin, for å få hans godkjenning for en Libya-konferanse i Berlin. Den tyske regjeringen håper å kunne styrke sin egen innflytelse i det oljerike landet, så vel som i den bredere regionen i Nord-Afrika og Sahel-sonen, der Tyskland er militært aktiv sammen med Frankrike, nå som mekler i den libyske borgerkrigen, der Italia, Frankrike, Russland, Tyrkia, Egypt, Saudi-Arabia og andre makter støtter sine forskjellige fiendtlige militser.
Mens Merkel var i Moskva besøkte Tysklands utenriksminister Heiko Maas Jordan for å forsikre at de tyske troppene stasjonert der og utplasserte i Syria og Irak, fortsatt kan forbli i regionen.
Den aggressive forfølgelsen av imperialistinteresser er ledsaget av en massiv gjenopprusting [engelsk tekst] og en økning av tysk våpeneksport. Det tyske militærbudsjettet skal heves fra 2014-nivået på € 32,4 milliarder til € 45 milliarder for det kommende året [fra NOK 320,5 til 445,14 milliarder], og vil i henhold til foreliggende planer nå € 90 milliarder [NOK 890 milliarder] innen begynnelsen av 2030-årene. Bare i fjor ble våpeneksporten fordoblet til € 8 milliarder [NOK 79 milliarder].
Alle partiene representert i Forbundsdagen støtter hovedtrekkene i denne politikken. Gjenkomsten av krig og militarisme kan bare forhindres av arbeiderklassens uavhengige internasjonal bevegelse, der den kombinerer kampen mot krig med kampen mot dens årsak, kapitalismen.