På onsdag kunngjorde statsminister Dmitrij Medvedjev at regjeringen trakk med umiddelbar virkning, bare timer etter at Putin hadde avsluttet sin årlige tale om nasjonens tilstand til Dumaen [den føderale nasjonalforsamlingen]. Putin har nominert Mikhail Mishustin, en nesten ukjent størrelse, til å etterfølge Medvedjev som statsminister, og har bedt det nåværende regjeringskabinettet om å forbli aktivt inntil han i løpet av neste uke har valgt deres etterfølgere. Nomineringen av Mishustin skulle bekreftes av Dumaen på torsdag.
Den uventede fratredelsen av hele den russiske regjeringen kom samtidig med svimlende sosiale spenninger og de eskalerende krigsspenningene mellom USA og Iran, som truer med å trekke inn hele Sør-Kaukasus regionen og Russland selv. Spesielt den globale gjenoppblussingen av klassekamp sender sjokkbølger gjennom oligarkiet, som har engasjert seg i enorme angrep på arbeiderklassen de siste årene, samtidig som de har beriket seg enormt.
Putins tale om nasjonens tilstand, forut for kunngjøringen om at regjeringen trakk seg, var dominert av desperate forsøk på å love botemidler mot en sosial krise som Kreml og oligarkiet bærer det direkte ansvaret for.
Putin beskrev inntektsheving som regjeringens øverste prioritet, og lovet en serie tiltak med mer statsstøtte til fattige familier, spesielt for å tilrettelegge for en reversering av den langvarige nedgangen av den russiske befolkningens størrelse. Han foreslo en månedlig utbetaling til familier med flere barn på 5 500 rubler [NOK 794] per barn i alderen fra 3 til 7. Han krevde også at skoler fra den 1. september 2020 skal tilby kostnadsfri mat til barn fra første til fjerde klassetrinn.
Han erklærte videre at lønningene for leger, lærere og statsansatte måtte utbetales basert på hans 2012-dekret. De siste årene har det vært en rekke protester fra lærere, leger og paramedisinere, og mange av dem får lønninger som plasserer dem under det offisielle fattigdomsnivået, som er på skarve NOK 1 330 per måned. Putin tok også opp den akutte medisinmangelen [engelsk tekst] for livstruende sykdommer som kreft, og for andre sykdommer som schizofreni, som rammet utallige tusener i fjor og som førte til millioners vrede. Han lovet at staten ville overta betalingen for flere typer medisiner og ba regjeringen organisere importen av kritiske medisiner som ikke er registrert i Russland.
Putin foreslo også en rekke endringer av Konstitusjonen. Disse inkluderer en formell, liten økning av Dumaens fullmakter, som at den innvilges å godkjenne presidentens nominering av statsministeren, og en økt rolle for Statsrådet, som Putin i dag leder. De foreslåtte endringene vurderes å være utformet for å sikre at Putin, som har spilt en ledende rolle i russisk politikk gjennom to tiår, kan fortsette å spille en ledende rolle også utover slutten av hans siste presidentperiode som utløper i 2024.
Putin understreket at Russland måtte forbli en «presidentiell republikk» med de viktigste militære og politiske fullmakter effektivt tillagt presidentembetet. Han foreslo å endre betingelsene for å kandidere for presidentembetet, fra det eksisterende kravet om minimum 10 års permanent opphold i Russland til et krav om 25 år. Dette trekket var tydelig ment å undergrave det juridiske grunnlaget for medlemmer av den liberale opposisjonen, der mange har levd i lengre perioder i Vesten eller fremdeles er bosatt der. Putin tok også til orde for å forby enhver form for utenlandsk statsborgerskap, ikke bare for presidentkandidater, men for alle som stiller til valg for, eller innehar offisiell regjeringsrepresentasjon på føderalt eller regionalt nivå. Putin, som nå avtjener sin fjerde presidentperiode, foreslo også å begrense periodene en president kan tjene til to.
Han kunngjorde et nasjonalreferendum om disse foreslåtte konstitusjonelle endringene, der medierapporter har antydet at et lovfremlegg kan bli fremmet før sommeren 2020.
Underliggende for den skarpe politiske krisen innen det russiske oligarkiet er voksende klassespenninger og den eskalerende krigskrisen i Midtøsten.
Omrokeringen av regjeringen er ikke minst innrettet på å avlede sosial massemisnøye over vidtrekkende innstrammingstiltak, samtidig som man bestreber seg på at den grunnleggende kursen videreføres.
I 2018-2019 tvang Medvedjev-regjeringen gjennom en pensjonsreform som hevet pensjonsalderen mot 90 prosent av befolkningens opposisjon, med full støtte fra Putin. I det mest dramatiske angrepet på arbeiderklassen siden 1990-tallet, ble pensjonsalderen for menn hevet fra 60 til 65 og for kvinner fra 55 til 60, innført siden 2019 (se: «Den russiske Duma banker igjennom pensjonsreform mot masseopposisjon»).
Pensjonsreformen har i overveldende grad blitt oppfattet som en åpenlys plyndringsaksjon fra staten side, og har vært en kritisk faktor for den dramatiske nedgangen av regjeringens popularitet og også for Putins egen. I følge meningsmålingsorganet VTsIOM hadde 30,9 prosent av russerne i november 2019 tillit til Putin, som var ned fra 70 prosent i 2014. Den samme meningsmålingen indikerte at bare 22,5 prosent hadde tillit til Medvedjev. Andre ledende politikere, deriblant forsvarsminister Sergei Shoigu og utenriksminister Sergei Lavrov, hadde tillit fra henholdsvis 13,1 og 11,2 prosent av befolkningen.
Angrepet på pensjoner kom på toppen av en nedgang av realinntektene, tiltakende fattigdom og ytterligere innstramminger. Realinntektene for de aller fleste russere har falt fem år på rad, og er ifølge en rapport i Nezavisimaya Gazeta nå 6,4 prosent under 2013-nivået. Prisene for de fleste matvarer har i gjennomsnitt steget med 50 til 80 prosent i perioden fra 2015 til 2019. Én av åtte russere lever nå offisielt på under NOK 1 330 i måneden. Det faktiske antallet er sannsynligvis langt høyere. Ifølge avisa Vedomosti omfatter de som ser seg selv som «ekstremt fattige» 27 prosent av personer i alderen fra 18 til 30 år, 34 prosent av de fra 31 til 40 år, og 38 prosent av alle personer over 60 år.
Den russiske regjeringen har gått til vidtrekkende innstramminger de siste årene, og har påtvunget arbeiderklassen og den lavere middelklassen byrden av landets økonomiske krise, som ble dramatisk forverret av USAs og EUs økonomiske sanksjoner i kjølvannet av Ukraina-krisen tidlig i 2014. Siden 2012 har utleggene til helsetjenester blitt redusert med 16 prosent, og til utdanning med 14 prosent. Anslagsvis 80 prosent av russiske skoler er nå innkvartert i utrygge eller dårlig vedlikeholdte bygninger, og hundrevis av sykehus har blitt nedlagt de siste årene og har etterlatt store deler av befolkningen, spesielt på landsbygda, uten umiddelbar tilgang til medisinske tjenester.
I mellomtiden har Russlands ledende oligarker, som alle har tette bånd til regjeringen og spesielt til Putin, utvidet sine formuer massivt. Ifølge Bloomberg økte Russlands rikeste mann Vladimir Potanin sin personlige formue med $ 8,5 milliarder bare i løpet av ett år. Vagit Alekperov, sjef for Lukoil, Russlands største uavhengige oljeprodusent, la til sin formue $ 6,2 milliarder, og har nå en formue på $ 22,3 milliarder. Samlet sett økte Russlands rikeste deres personlige formuer med 21 prosent, tilsvarende $ 51 milliarder.
Selv om russiske økonomer ser at økonomien stuper ut i en lavkonjunktur, med nesten nullvekst i industrisektoren det siste kvartal av 2019, og en nedgang i oljeproduksjon, var Russland i fjor det beste aksjemarkedet i verden. Selskaper registrert på Moskva-børsen økte deres utbytteutbetalinger fra 1,8 billioner rubler i 2018 [NOK 260 milliarder] til 2,7 billioner i 2019 [NOK 390 milliarder].
Putins nominering av Mikhail Mishustin til statsminister, mannen som har hatt tilsyn med Den føderale skattemyndigheten siden 2010, og har bånd til representanter for internasjonal finanskapital gjennom sin tidligere stilling som sjef for investeringsforvaltningsselskapet UGF Capital, gjør det klart at den nye regjeringen vil videreføre og eskalere de sosiale angrepene på arbeiderklassen.
I tillegg til disse tiltakende klassespenningene og utsiktene til en ytterligere utdypning av den økonomiske krisen, føler oligarkiet seg beleiret av eskaleringen av amerikansk imperialismes krigspådriv. Drapet av den iranske generalen Qassem Suleimani ved begynnelsen av året ble møtt med en bemerkelsesverdig dempet respons fra Kreml, som har hatt tette bånd til Suleimani. Det fyrte opp under pågående opphetede debatter om landets utenrikspolitiske orientering under betingelser der en åpen krig fra USAs side mot Iran truer med å trekke inn Russland direkte, og kan slå over til landets grenser i Sør-Kaukasus.