I helgen stemte massetransittarbeiderne i Paris for å avslutte den fristløse streiken som ble innledet den 5. desember på det meste av nettverket til RAPT – Régie autonome des transports parisiens.
Bare linjene 5, 13 og B er fortsatt i streik. Deltakelsen i streikene ved jernbanenettet til SNCF – la Société nationale des chemins de fer français – er også fallende, og mens arbeidere er fast bestemte på å videreføre en kamp mot president Emmanuel Macrons pensjonsnedskjæringer, ser det ut til at den lengste streiken i Frankrike siden generalstreiken i mai 1968 nå går mot en slutt.
RATP-arbeidere fortalte til WSWS at to hovedfaktorer bestemte beslutningen om å gå tilbake til arbeidet. For det første var det ikke noe klart perspektiv for en kamp, siden de ble isolerte av andre bransjers fagorganisasjoner (havner, raffinerier og bilfabrikker), som nektet å gjennomføre noen åpen streikeaksjon. Forøvrig var de streikende under et intenst økonomisk press etter seks ukers streikeaksjon, med det ynkelig lave nivået av streikelønn som fagforeningene innrømmet dem, og dessuten er fagorganisasjonene i ferd med å igangsette fire måneders ytterligere forhandlinger med Macron om hans pensjonskutt.
Protester og én-dag streikeaksjoner skal videreføres, men det er nå tid for å trekke politiske lærdommer fra den initielle kampen.
Hvordan kunne Macron stå i mot, med opinionen overveldende mot seg og dessuten der streiker og protester mot sosial ulikhet brer seg internasjonalt? De siste månedenes jernbanestreiker i Frankrike utviklet seg samtidig med streikeaksjoner fra titalls millioner indiske arbeidere, streiker av amerikanske bilproduksjons- og kobbergruvearbeidere, og masseprotester i Algerie, Libanon, Irak og over store deler av Latin-Amerika.
Macron kunne imidlertid stole på et tett samarbeid fra fagorganisasjonsbyråkratiene, som hadde fremforhandlet pensjonsnedskjæringene med ham. Arbeiderklassens første forsøk på å overvinne fagorganisasjonenes motstand – men i en kamp begrenset til den nasjonale scenen, og kontrollert av de samme fagorganisasjonene som de prøvde å knuse opposisjonen til – var ikke tilstrekkelig for å overvinne alle de politiske hindringene arbeiderne konfronterte.
Sylvie, en RATP-ansatt, sa: «Det er ikke med villighet at vi går tilbake til arbeidet. Vi håpet at lærerne fra de offentlige skolene skulle bli med oss, arbeidere fra raffineriene og fra storeforetakene. Men til syvende-og-sist fikk vi inntrykk av at vi var alene.» Hun la til: «Vi skulle gjerne ha streiket i seks måneder, om vi kunne. Men finansielt kunne vi ikke, ellers hadde vi gjort det.»
Hun la til at den stalinistiske CGT-fagforeningsføderasjonen – Confédération général du travail – utbetalte de RATP-streikende tilsammen € 250 000 – som utgjør € 20 [NOK 198] per streikende over perioden med seks ukers streik. Samtidig er de franske fagorganisasjonens totalbudsjett på anslagsvis € 4 milliarder [NOK 39,5 milliarder], som i overveldende grad er finansiert av staten og arbeidsgiverforbundene, som de forhandler om innstramminger med. Disse budsjettene tjener ikke til å føre klassekamp, men til å få kvalt den.
Thierry, en RATP-lokfører, sa: «Fagforeningene ønsker å sette tonen, men arbeiderne vil ha noe annet.» På spørsmål om fagorganisasjonenes rolle kritiserte han CGT og organisasjonslederen Philippe Martinez: «Vi vil ikke følge Martinez. Han sier at vi skal møtes igjen først i februar.» Thierry la til at i henhold til den juridiske definisjonen av en fagforening, som sier at den må ha som sitt «formål… definisjonen av rettighetene, så vel som de materielle og moralske interessene» til arbeidere, har de franske «fagforeningene» faktisk ikke vært organisasjoner i den forstand på mange år.
Franck, også RATP-lokfører, sa om fagforeningene: «De klarte til slutt å gjøre det vi ikke ville ha dem til å gjøre. For eksempel, under de to ferieukene over jul, da fortalte vi dem at vi ikke ville ha noen våpenhvile i kampen. Men før jul kunngjorde de at den neste nasjonalprotesten skulle være den 9. januar. Så ville vi at de skulle begynne å føre kampanje for en generalstreik, selv om vi vet at det ikke er en så enkel sak i privatsektoren. Jeg jobbet som midlertidig der. Jeg vet at dersom du streiker der, da blir du erstattet. Men vi fikk ingen støtte fra andre bransjer.»
RATP-arbeidere understreket deres vilje til å komme tilbake til kampen på et senere tidspunkt, og de sa at de vet de har opinionens overveldende støtte. Etter seks uker med streik støtter fortsatt to-tredjedeler av befolkningen transportstreiken, og en ny nasjonalprotest er kalt for den 24. januar. Det fremgår imidlertid også av uttalelsene fra de viktigste fagorganisasjonsbyråkratiene at de forsøker å få en slutt på fristløs streik, og vil tilbake til én-dagsaksjoner som er mer direkte underlagt deres kontroll.
RATP-greina av fagorganisasjonen UNSA – l'Union nationale des syndicats autonomes – meldte: «Etter 45 dager med streikeaksjon bestemte de fleste av streikemøtene fra jernbanenettet å reorientere den fristløse bevegelsen fra mandag av, for å delta i andre former for aksjon. Dette vil i siste instans tillate oss, som franske kvinner og menn, å føre denne kampen.» UNSA hevdet å uttale seg «i samsvar med viljen fra streikemøter fra jernbanenettet til å videreføre og engasjere, både kvinner og menn sammen i mobiliseringer på tvers av bransjer».
Fagorganisasjonsbyråkrater er rystet av arbeiderklassens offensiv mot Macron, og har benyttet ethvert påskudd for å få presset de streikende tilbake til arbeid. Ifølge RATP-arbeidere som deltok i streikemøter ble streikende som den 17. januar entret hovedkvarteret til pro-Macron fagorganisasjonen CFDT – la Confédération française démocratique du travail – angrepet av funksjonærer, med kritikk om «vold» og det ble etterlyst moderasjon.
I et intervju i Le Parisien fordømte Martinez disse streikende, som protesterte mot CFDTs støtte for nedskjæringene. «Slike utskeielser vil aldri være en legitim uttrykksmåte i et demokrati. Utveksling hever debatten, men vold forringer den,» sa Martinez.
«Vi er stort sett uenige med ham,» sa en RATP-arbeider. Foreløpig er det ingen bevis for at de streikende som tok seg inn på CFDT-kontorene faktisk handlet voldelig.
Anasse Kazib, en av de det angikk, benektet beskyldninger fra CFDT-sekretær Laurent Berger om at de «kom seg inn ved bruk av vold». Kazib sa til Berger at den beskyldningen «ikke overrasker meg, der den kommer fra deg, en løgnens konge. Men der bomma du: Vi filmet alt, og det var hverken verbal eller fysisk vold, selv om en av dine funksjonærer revnet en streikers jakke og en annen dyttet til en kvinnelig streiker.»
Slutten på den fristløse streikeaksjonen markerer ikke slutten på en kamp. Mange grupper av «gul vest»-protesterende og streikere er fast bestemte på å fortsette, og raseriet i arbeiderklassen mot Macron i Frankrike, og mot kapitalistsystemet internasjonalt fortsetter å vokse.
Arbeidere kan imidlertid ikke feste noen tillit til fagorganisasjonenes forsikringer overfor de streikende om at de kan gå tilbake til arbeidet i trygg forvisning om at fagorganisasjonene vil fortsette å føre en kamp. Grunnplanet påtvang fagorganisasjonene den fristløse streiken som ble innledet den 5. desember, da de fryktet totalt å tape kontrollen etter flere spontanaksjoner ved SNCF-jernbanene i fjor høst. Det å få vendt tilbake til militante aksjoner mot Macrons pensjonsnedskjæringer og få trukket bredere lag av arbeiderklassen inn i kampen vil avhenge av at arbeiderne treffer tiltak uavhengig av fagorganisasjonene.
Denne kampen har bekreftet advarslene fra Parti de l’égalité socialiste (PES), basert på arbeiderklassens historiske erfaringer med fagforeningene og -forbundene. De er knyttet til regjeringen og der de nå planlegger å forhandle om nedskjæringer med Macron – som det ikke er noe å forhandle med – har de kvalt kampen. Veien fremover for arbeiderne er å bygge deres streikemøter som aksjonskomitéer, uavhengig av fagorganisasjonene, for å trekke inn støtte fra bredere lag av arbeiderklassen, i Frankrike og internasjonalt, for en politisk kamp for å få ned Macron.