Russlands Duma godkjenner ny statsminister

Torsdag den 16. januar bekreftet den russiske Dumaen (det føderale parlamentet) enstemmig president Vladimir Putins nominerte statsministerkandidat Mikhail Mishustin. Mishustin ble nominert av Putin et døgn tidligere, bare timer etter at hele den russiske regjeringen trakk seg, etter presidentens tale om nasjonens tilstand. I sin årlige tale kunngjorde Putin også at han søker endringer av landets grunnlov.

I torsdagens avstemming i Dumaen stemte 383 representanter for Mishustin, med 41 som avsto fra deltakelse. Ingen stemte mot kandidaten. Som kontrast var det 56 nei-stemmer under 2018-godkjenningen av utgående statsminister Dimitri Medvedjev. Det samme gjaldt også for Vladimir Putins godkjenning for statsministerembetet i 2008. Mishustin skulle bekjentgjøre sitt nye regjeringskabinett innen i dag [tirsdag].

I et intervju med det russisk statsfjernsynet uttalte Medvedjev at han og hans regjering hadde trukket seg fordi «så enorme oppgaver ble skissert om fornyelse av det politiske systemet» at «presidenten, for å kunne få gjennomført alle disse beslutningene, måtte stå helt fritt til å kunne diskutere og gjennomføre dem, uten [å bli forstyrret av] andre faktorer.»

I sin tale til Dumaen la Mishustin vekt på at hans regjerings primære mål vil være å realisere «programmet for sosial rettferdighet» som Putin hadde fastlagt i talen om nasjonens tilstand forrige onsdag. Under forhold med svimlende sosial ulikhet kom Putin med ei rekke sosiale løfter, deriblant introduksjon av gratis varme måltider for elever på barneskolen, og en økning av antallet barnehageplasser. Disse tiltakene er vinduspynt for det som vil bli et intensivert angrep på arbeiderklassens levestandarder.

Putin og deler av det russiske oligarkiet anser Mishustin som bedre rustet enn tidligere statsminister Medvedjev til å utføre massive angrep på arbeiderklassen. Han blir også ansett som en person som kan tilrettelegge for styringsklassens slutting av rekkene. Medvedjev ble ofte i russisk og internasjonal presse beskrevet som en veiking og som «lame duck» [politiker uten handlekraft].

Næringslivsavisa Vedomosti, den russiske ekvivalenten til Wall Street Journal, berømmet Mishustin som en effektiv leder som er hevet over forskjellige «grupperinger i politikken og næringslivet» og som «fungerer godt» med de såkalte siloviki, et russisk begrep [o. anm.: bokstavelig ‘de sterke’] som omfatter statsinstanser som politiet, de hemmelig tjenestene, militæret og innenriksdepartementets paramilitære strukturer. Andre medier og ledende politikere har meldt tilsvarende ros av Mishustin, som er en figur som inntil onsdagen var tilnærmet ukjent for befolkningen generelt.

Alexei Kudrin, en av Putins nærmeste og mest vedvarende allierte gjennom mange år, støttet nomineringen av Mishustin fullt ut, og uttalte at han «forstår bedre [enn Medvedjev] situasjonen innen næringslivskretser, han kan balansere næringslivets og statens interesser». Kudrin og hans tankesmie Senter for strategiske studier forfattet effektivt sett den bredt hatede 2018-pensjonsreformen, som i 2019 hevet pensjonsalderen for menn og kvinner med fem år, og praktisk talt over natta ranet millioner for betydelige deler av deres pensjoner.

Kudrin og Mishustin har samarbeidet minst siden 1998. Fra 2008 til 2010 var Mishustin president for investeringsforetaket UFG Asset Management. Fra 2010 til 2017 ledet han Russlands føderale skatteetat, og førte tilsyn med innsatsen for å få sentralisert og digitalisert skattesystemet og få kuttet etatens antall årlige skatterevisjoner av næringsvirksomheter syvfold: fra 75 500 revisjoner i 2011 til 10 900 i 2018.

Umiddelbart etter hans bekreftelse som statsminister erklærte Mishustin at han ikke ville rulle tilbake pensjonsreformen, eller vurdere noen senkning av inntektsskatten for fattige mennesker. Realinntektene for de aller fleste russere, fremfor alt de med lav inntjening, har falt fem år på rad. Regjeringen har samtidig gjennomført dramatiske nedskjæringer av helse- og utdanningsutleggene. Prisen for matvarer har i gjennomsnitt økt 50 til 80 prosent fra 2015 til 2019. Én av åtte russere lever nå offisielt i «ekstrem fattigdom», det vil si på under $ 150 i måneden [NOK 1 335]. Samtidig økte Russlands oligarker sine personlige formuer med 21 prosent bare i 2019.

Mishustin-regjeringen og de konstitusjonelle endringene foreslått av Putin er fremfor alt oligarkiets respons på den internasjonale gjenkomsten av klassekamp, så vel som opptrappingen av det imperialistiske krigspådrivet. De representerer en eskalering av autoritært styre og et forsøk på å skape grunnlag for oligarkiets slutting av rekkene mot arbeiderklassen.

Mens den konkrete betydningen av flere av de konstitusjonelle endringene Putin foreslo forblir uklar, er noen av forslagene innrettet på bedre å få undertrykt og meglet de voksende splittelsene innen styringsklassen, og da spesielt de mellom Moskva og de regionale elitene.

Putin krevde at regionale påtalemyndigheter skal utnevnes av Føderasjonsrådet, og ikke som nå er tilfelle i samråd med regionparlamentene. «Vi kan ikke ha en slags hjemmeavlet jurisdiksjon, i den ene eller den andre regionen,» understreket Putin.

Samtidig oppfordret han til en styrking av Statsrådets rolle, som han for øyeblikket leder, og av regionguvernørene i dette rådet. Statsrådet ble opprettet i 2000 i et forsøk på å få brakt de regionale guvernørene under mye strammere kontroll fra Moskva. I sin tale til Dumaen gjentok Mishustin flere ganger at regjeringen ville legge sterk vekt på et nært samarbeid med regionene.

Siden det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991 og restaureringen av kapitalisme, har det vært betydelige separatistiske og regionalistiske tendenser innen styringsklassen og deler av den øvre middelklassen. Den russiske føderasjonen omfatter 85 regioner. Mens de rikeste oljeproduserende regionene og Moskva har et brutto nasjonalprodukt (BNP) som er nært, eller til og med høyere enn i USA, er BNP for mange andre regioner på nivå med land som Honduras.

Regionalistiske tendenser var uttalte på 1990-tallet, da håpefulle oligarker og regionale eliter sloss om kontroll over den tidligere Sovjetunionens ressurser. I 1997 var omtrent halvparten av de 44 000 lovene vedtatt av regionale myndigheter i uoverensstemmelse med føderal lov. Avkortingen av regionale eliters og myndigheters makt, og deres underordning til Moskva, har vært en prioritet for Putin siden starten av hans første presidentskap i 2000. I senere år har spenningene mellom Moskva og regionale eliter tiltatt igjen. Putin har sparket og erstattet dusinvis av regionguvernører i løpet av de tre siste årene. Med full støtte fra Washington har den liberale opposisjonen bevisst oppmuntret regionalistiske og separatistiske sentimenter blant lokale eliter og deler av den øvre middelklassen.

Andre konstitusjonelle endringer foreslått av Putin i hans nylige tale om nasjonens tilstand tar sikte på ytterligere å få pisket opp russisk nasjonalisme. De representerer et direkte angrep på arbeiderklassens demokratiske rettigheter. Kreml ønsker å forby dobbelt statsborgerskap for alle som innehar eller stiller for embetsverv på regionalt eller føderalt nivå. I tillegg søker Kreml å få hevet kravet til minimumsopphold i landet for presidentkandidater fra 10 til 25 år. Slike lover ikke bare kan og vil anvendes mot medlemmer av den høyreorienterte opposisjonen, men også mot enhver av regjeringens opponenter.

Oppmuntret av disse forslagene lanserte den høyreekstreme ortodokskristne gruppa Sorok Sorokov forrige onsdag en knapt tilslørt antisemittisk kampanje mot Ivan Urgant, en populær talkshowvert som innehar både russisk og israelsk statsborgerskap. Gruppa krever at Urgant blir fratatt sitt russiske statsborgerskap, for angivelig «å ha krenket kristne verdier» på grunn av vitser om Jesus Kristus i et show den 7. januar. De tar til orde for et generelt forbud mot dobbelt statsborgerskap.

Loading