Washington Post ble sist fredag innvilget tiltrede til Venezuelas president Nicolás Maduro i presidentpalasset Miraflores i Caracas, for mer enn en time. I dette første intervjuet med et vesentlig amerikansk medieorgan siden februar i fjor appellerte Maduro til den amerikanske styringseliten om å gå med på en tilnærming.
Avisa opplyste at Maduro «foreslo at en bonanza kunne være i sikte for amerikanske oljeselskaper i dette OPEC-medlemslandet, dersom president Trump ville heve sanksjonene og trykke på resettknappen for USA/Venezuela-relasjonene».
Ifølge Maduro hadde tidligere tilnærminger til Donald Trump, deriblant en telefonsamtale i 2018 med den republikanske politikeren Peter Sessions, og med Trumps personlige advokat Rudolph Giuliani som tilhører, vært begrensede. Både Trump og Maduro bekreftet i august i fjor at deres øverste embetsfunksjonærer førte samtaler, der USAs spesialutsending for Venezuela Elliott Abrams hadde tilbudt Maduro amnesti dersom han frasa seg makten.
«Dersom det er respekt mellom regjeringer, uansett hvor stort USA er, og dersom det er en dialog, en utveksling av sannferdig informasjon, så vær trygg på at vi kan opprette en ny type relasjoner,» sa Maduro til Washington Post. Han innrammet samtalene som en anledning for en «vinn-vinn situasjon», med tanke på «relasjoner om 5, 10 år, og for resten av det 21. århundre».
Dette markerer Maduros mest direkte appell til Det hvite hus og amerikanske foretaksinteresser siden hans 2018-gjenvalg som Washington ikke anerkjente, der de kort etter innledet operasjonen for regimeendring anført av parlamentsmedlemmet Juan Guaidó.
Maduros appeller demonstrerer hans regjerings borgerlige karakter, der den forsvarer venezuelanske kapitalisters besittelser og interesser, med virksomheter som i siste instans er avhengige av tilgang til amerikanske og europeiske markeder og kreditter.
I et fåfengt forsøk på å proklamere sin uavhengighet nedtonte Maduro deretter betydningen av sanksjonene, og sa til Post: «Skal jeg fortelle dere sannheten? Jeg bryr meg ikke det aller minste om hva Europa gjør, eller om hva USA gjør.» Dette forhindret ham imidlertid ikke fra å protestere ved å si at «Trump har hatt elendige rådgivere på Venezuela».
USA bygde på august 2017-sanksjoner mot handel med venezuelanske obligasjoner relaterte til oljeindustrien og innførte i januar 2019 drakoniske sanksjoner mot det statseide venezuelanske oljeselskapet PDVSA, før en faktisk økonomisk embargo på enhver avtale med Venezuelas regjering ble pålagt i august. Senteret for økonomisk og politisk forskning (CEPR) har tilskrevet sanksjonene titusenvis av dødsfall. FN-rapporter viser også et akselererende tempo av migrasjon i løpet av denne perioden, med mer enn 4,8 millioner venezuelanere som har forlatt landet siden 2015.
På et punkt i intervjuet henviste Maduro til 15 utenlandske partnere innen oljeproduksjon og transport, som har reddet økonomien fra totalkollaps. Ikke bare er en av disse partnerne det amerikanske petroleumselskapet Chevron, som har blitt innvilget dispensasjoner fra sanksjoner for å videreføre sitt partnerskap med PDVSA, men det amerikanske finansdepartementet har også unnlatt å sanksjonere det russiske foretaket Rosneft, det kinesiske statseide CNPC og flere indiske foretak, såfremt inntektene anvendes til nedbetaling av gjeld.
Som resultat har den venezuelanske økonomiens seks-år i fritt fall begynt å bremses. Oljeeksportene spratt i november-desember 2019 opp til nivåer ikke sett siden februar i fjor.
Samtidig har hyperinflasjonen også begynt å avta, hovedsakelig på grunn av en uformell dollarisering av økonomien åpent promotert av Maduro, som kalte det en «sikkerhetsventil». Ifølge analyseforetaket Ecoanalítica ble 53 prosent av landets transaksjoner avviklet i amerikanske dollar ved utgangen av 2019.
Denne dollariseringen, innrettet på å skape tillit for å kunne tiltrekke seg utenlandske investeringer, tilspisser klassespenningene i lnadet dramatisk. Arbeidende familier har gått for å kunne holde dollar, mens de fleste lønninger og sosialutlegg utstedes i landets verdiløse bolivares. I forrige uke gjennomførte lærere i offentlige skoler streiker og demonstrasjoner i Caracas, med krav om lønninger utbetalt i dollar. Det ble rapportert at disse aksjonene ble undertrykt av paramilitære pro-Maduro grupper.
Den opposisjonsledede fagorganisasjonen Koalisjonen av nasjonale fagforbund har forsøkt å kanalisere den tiltakende sosiale opposisjonen inn bak Guaidó, som i sin tur har ført til at Maduro har intensivert undertrykkingen. Koalisjonen har fordømt forsvinningen siden forrige onsdag av René Zapata, generalsekretær for det venezuelanske lærerforbundet og medlem av Guaidós høyreorienterte parti Folkets Vilje, og hans kone.
For øvrig kommenterte Quinn Markwith, en økonom ved Capital Economics: «Dersom dollariseringen gjøres som i Ecuador, da ville inflasjonen i Venezuela bremses. Men så lenge den sittende regjeringen er ved makten vil dette neppe være et alternativ, fordi det krever disiplin og et balansert budsjett.»
Ingen skal være i noen som helst tvil om Maduros «politiske vilje» til å holde det venezuelanske budsjettunderskuddet nede ved hjelp av nøysomhet og innstramminger. Hans administrasjon har allerede pålagt det største fallet i levestandarder i landets historie, i det som utgjør en såkalt kapitalistisk «sjokkterapi», og den har undertrykt folkelig opposisjon gjennom alvorlig undertrykking. Caracas har allerede anvendt den økonomiske krisen som påskudd for å innvilge utenlandske foretak direkte tilgang til utvinning og salg av venezuelansk olje.
Enhver «vinn-vinn situasjon» mellom amerikansk imperialisme og Venezuelas styringskretser representert av Maduro, ville være basert på videreførte angrep på, og en superutbytting av de ekstremt utarmede venezuelanske arbeiderne, og en større ransaking av landets energi- og mineralressurser.
Washington har imidlertid så langt fortsatt å eskalere presset mot Maduro-regjeringen. USAs utenriksminister Mike Pompeo møtte på mandag Guaidó under en «antiterrorismekonferanse» i Bogotá, Colombia der han lovte «ytterligere tiltak» for å få fjernet Maduro. Det amerikanske utenriksdepartementet presenterte også nylig en rapport som beskyldte russiske nettbots og den venezuelanske regjeringen for å ha utløst Sør-Amerikas nylige bølge av masseprotester.
I siste instans forflytter amerikanske imperialisme seg i retning av tiltakende lovløshet og desperasjon, som demonstrert ved drapet av den iranske generalen Qassem Suleimani, for å forsvare sitt geopolitiske hegemoni mot USAs viktigste rivaler, Russland og Kina, så vel som mot disses allierte Teheran og Caracas.
Maduro bemerket overfor Washington Post at flere militære embetsrepresentanter, deriblant forsvarsministeren Vladimir Padrino, opptrådte som tystere og hadde holdt ham orientert om det mislykkede kuppet lansert den 30. april i fjor. Guaidó oppfordret den gang, uten hell, til opprør innen militæret mot Maduro.
Maduros parti PSUV – Partido Socialista Unido de Venezuela – innsatte den 5. januar Luis Parra som Nasjonalforsamlingens president til erstatning for Guaidó, samtidig som nasjonalgarden forhindret pro-Guaidó grupperingen fra å komme seg inn i parlamentsbygningen.
Dagen etter lovet Elliott Abrams «mer amerikansk hjelp til frihetens krefter», og la til: «Vi har noen fondsmidler vi kan bruke på Nasjonalforsamlingen.» USAID indikerer på sin nettside at de har brukt $ 467 millioner på bistand til opposisjon siden 2017, deriblant en deal på $ 128 millioner oppnådd i oktober i fjor for å bistå «overgangen til demokrati».
Opposisjonsparlamentarikerne avholdt den 5. januar en parallellsesjon med gjenvalg av Guaidó, og splittet effektivt sett parlamentforsamlingen og videreførte den USA-sponsede «skyggeregjeringen» som venter å bli installert ved et kupp. Forrige onsdag holdt pro-Guaidó parlamentarikere nok en parallellsesjon i et amfiteater, da væpnede bøller angivelig angrep deres konvoi da de forsøkte å få tilgang til Nasjonalforsamlingen.
Opposisjonen har siden oppfordret til antiMaduro-demonstrasjoner og har appellert til det venezuelanske militæret, uten å ha utløst noen betydningsfull respons.
Guaidó trosset et pålagt reiseforbud og snek seg ut av Venezuela for å bli mottatt av Colombias høyreekstreme president Iván Duque med fulle presidentielle æresbevisninger. Guaidó har planlagt å reise til Davos, Sveits for å delta på World Economic Forum for å appellere til verdens oligarker, for deretter å treffe offisielle EU-embetsrepresentanter i Brüssel. Guaidó ser sin folkelige støtte svinne, men har utvilsomt planlagt nye provokasjoner.
Tvilen tiltar imidlertid innen imperialistkretser om Guaidó. Forbes responderte på den senere tids utvikling med en artikkel under tittelen «Med Guaido ute, hvem blir Washingtons ‘President’ i Venezuela nå?», der de skrev: «Washington vil enten måtte anerkjenne Maduro som Venezuelas statsleder, og anerkjenne Parra [som Nasjonalforsamlingens president], eller møysommelig holde seg til Guaido som ikke har klart å overbevise grunnplanet i det venezuelanske militæret om å hoppe overbord fra PSUV-skuta.»
En 10. januar-artikkel i London-baserte Financial Times kommenterer at Guaidó «har liten reell slagkraft», og at de nylige manøvrene fra Guaidó og Maduro «ser ut til bare å ha en begrenset innvirkning på vanlige venezuelaneres liv».
Som Maduros overtyrer til imperialismen og hans høyreorienterte politikk gjør helt klart, må Venezuelas arbeidere og ungdommer motsette seg alle av borgerskapets fraksjoner og mobilisere mot innstramminger og faren for krig, ved å orientere seg til det globale oppsvinget av klassekamp, på grunnlag av et internasjonalistisk og sosialistisk program.