Det demokratiske partiets toppfunksjonærer og mediene innordnet med partiet fører en koordinert offensiv mot valgkampanjen til Vermont-senator Bernie Sanders.

I et ekstraordinært intervju publisert på tirsdag fordømte Hillary Clinton, Det demokratiske partiets 2016-presidentkandidat, Sanders og nektet å forplikte seg til å støtte Sanders dersom han skulle vinne partiets nominering til presidentkandidat for høstens valg.

Clinton ble intervjuet om en kommende dokumentarfilm, med planlagt å premiere på Sundance-festivalen og som vises på Hulu fra den 6. mars. «Han var i Kongressen i mange år. Han hadde én senator som støttet ham,» sier Clinton. «Ingen liker ham, ingen vil jobbe med ham, han fikk ingenting gjort. Han var en karrierepolitiker. Det hele er bare tullball, og jeg føler meg så ille over at folk ble sugd inn i det.»

På spørsmål om denne karakteristikken fremdeles holdt vann, sa Clinton til Hollywood Reporter at det gjorde den. På spørsmål om hun ville støtte Sanders dersom han vant den demokratiske nomineringen i år avsto Clinton fra å bekrefte det, og la til: «Dit vil jeg ikke gå enda. Vi er fremdeles inne i en veldig utfordrende primærvalgsesong.»

Hun fortsatte med å fordømme Sanders og hans mest sentrale rådgivere – som inkluderer hans kone Jane, den tidligere senatoren fra staten Ohio Nina Turner, og andre kvinner – som en uopprettelig sexistiske. Hun sa: «Det er hele lederskapsteamet hans. Det er hans prominente støttespillere. Det er hans Bernie Bros på nettet, og deres uopphørlige angrep på mange av hans konkurrenter, spesielt på kvinnene,» og la til at Sanders «ser virkelig ut til å støtte det, i høy grad».

Med denne ondsinnede personlige svertingen påminner Clinton allmennheten hvorfor hun ble så hatet i 2016. Som legemliggjøringen av Det demokratiske partiets korrumperte etablissement oppnådde hun å tape presidentvalget for Donald Trump.

Hennes nekting av å ville bekrefte at hun ville støtte Sanders er bemerkelsesverdig. Faktisk antyder Clinton at hun kunne velge side for Trump, mot den nominerte kandidaten fra sitt eget parti.

Clintons uttalelse er kulmineringen av ei uke med politiske provokasjoner og personangrep. Offensiven ble igangsatt med den politiske stinkbomba lansert av senator Elizabeth Warren med hjelp av CNN, der hun hevdet at Sanders under et privat møte i 2018 – med bare de to senatorene som tilstedeværende, og uten medhjelpere – hadde fortalt henne at ei kvinne ikke kunne vinne 2020-presidentskapet.

Sanders har gjentatte ganger benektet denne påstanden og har påpekt dens absurditet, siden Hillary Clinton faktisk fikk flest valgstemmer i 2016-valget. Under oppløpet til primærvalgkampanjen den gangen hadde han et møte med Warren der han tilbød seg å støtte henne i hennes eventuelle utfordring av Clinton for Det demokratiske partiets nominering. Sanders stilte selv for valget først da Warren fortalte ham at hun for sin egen del ikke ville.

New York Times-spaltisten Paul Krugman, gjennom lang tid et medietalerør for Det demokratiske partiets etablissement, besørget på tirsdag sitt eget bidrag ved å fordømme Sanders-kampanjen for angivelig å lyve om tidligere visepresident Bidens støtte for nedskjæringer av Social Security – det føderale amerikanske pensjons- og trygdesystemet.

Krugman tar en mindre kampanjehendelse – der en Sanders-assistent postet et ute-av-sammenheng videoklipp av Biden – som om dét var en politisk forbrytelse, og beskrev det som «ille ... nesten Trumpsk». Han la til: «Det siste vi trenger er nok en president som demoniserer og lyver om alle som er uenige med ham, og som ikke kan innrømme at han noen gang har tatt feil.» Faktisk brakte Biden en gang på banen temaet om å kutte levekostnadsøkninger i kalkuleringen av Social Security.

Disse fordømmelsene sammenfaller med New York Times-redaksjonens tungt publiserte fellespåtegning for senatorene Warren og Amy Klobuchar, i en uttalelse publisert i avisas papirutgave på mandag.

Selv om den redaksjonelle lederartikkelen ikke sto med overskriften «Hvem som helst andre enn Sanders», var dét den essensielle meldingen i lederen. Times’ innsats for å bygge opp under Warren mot Sanders anses som særlig presserende av partietablissementet, gitt Sanders’ vekst i meningsmålingene både i Iowa og New Hampshire, de to første statene der avstemmingen finner sted i begynnelsen av februar. Avisa fremmer også Klobuchar med større entusiasme enn den tidligere visepresidenten Joe Biden, eller den tidligere South Bend-byråden Pete Buttigieg, og hun hevdes å være kandidaten for det Times betegner som partiets «realistiske» fløy, i feltet av demokratenes presidentkandidater.

Fellespåtegningen av to kvinnelige kandidater, én for hver «fil» av nomineringsløpet (med redaksjonens formulering: en «radikal» og en «realist»), tjener til Times’ uopphørlige kampanje for å injisere etnisitet og hudfarge, og i dette tilfellet også kjønn, inn i amerikansk politikk, samtidig som avisa bagatelliserer klasse og økonomisk ulikhet. Følgelig konkluderer lederartikkelen med påbudet: «Måtte den beste kvinne vinne».

Hva er det Clinton, Krugman og Times-redaktørene frykter? Det demokratiske partiet har to prinsipielle støttepilarer: finanskapitalen og CIA. Begge disse støttepilarene står i opposisjon til en Sanders-nominering. De ønsker ikke å føre en valgkampanje med appeller til motstand mot sosial ulikhet eller krig. Sanders har kommet tilbake til sistnevnte tema i kjølvannet av Trumps attentat mot den iranske generalen Suleimani.

Den ondsinnede tonen i Clintons erklæring er avslørende. Dersom Sanders skulle bli frontrunner og favoritt for nomineringen, ville partiets etablissement og mediene bestrebe seg på å få ødelagt hans primærvalgkampanje. Skulle Sanders vinne nomineringen ville de prøve å beseire ham, ved enten åpenlyst å støtte Trump eller ved å stille opp en tredjeparts «uavhengig» kandidat, som milliardæren Michael Bloomberg som allerede har trådt inn i Det demokratiske partiets konkurranse med det formål å få blokkert for Sanders. Dersom Sanders til tross for en slik innsats skulle vinne generalvalget ville de forsøke å få sabotert hans administrasjon, og blokkere ethvert forsøk på å få vedtatt og brakt Sanders-støttet lovgivning gjennom i Kongressen.

Det dette viser er Sanders’ egen bankerotte og essensielt reaksjonære rolle.

I 2016, da kampanjen til den selvbenevnte «sosialisten» tiltrakk seg støtte fra millioner, og rystet det politiske etablissementet, og til-og-med senatoren selv, avviklet Sanders pliktoppfyllende sitt bud for nomineringen til tross for åpenbar juksing utført av Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC), som det ble brakt lagt for dagen av dokumenter publisert av WikiLeaks og Julian Assange. Senatoren, som vant seg bred støtte ved å påklage «milliardærklassens» innflytelse, gjorde umiddelbar kuvending og støttet og førte kampanje for den valgte Wall Street-kandidaten Hillary Clinton.

For inneværende år, der Clinton ikke vil love å støtte Sanders, har Sanders allerede forpliktet seg til å støtte den kandidaten som måtte vinne den demokratiske nomineringen. Dette er under forhold der millioner av arbeidere og ungdommer allerede har demonstrert gjennom streikeaksjoner og protester i gatene at de er beredt til å gå langt ut over de politiske grensene angitte av Det demokratiske parti, verdens nest-eldste kapitalistparti.

Sanders fremstiller partiet, en ubendig forsvarer av Wall Street og amerikansk imperialisme, som et potensielt politisk redskap for «revolusjon» mot foretakseliten. I denne eksersisen av massebedrag har han bistand fra en rekke pseudo-venstre typer, fra representanten i Huset Alexandria Ocasio-Cortez og DSA-grupperingen [Democratic Socialists of America] hun er medlem av, og til journalen Jacobin og Sosialistisk alternativ [Socialist Alternative]. Alle bestreber de seg på å forhindre at den tiltakende sosiale harmen i Amerika skal slipper unna Det demokratiske partiets dødsgrep.

Sanders er ingen talsmann for den politiske radikaliseringen av arbeidere og ungdommer og den økende motstanden mot kapitalismen. Snarere har hans rolle alltid vært å få begrenset og kontrollert denne opposisjonen innenfor rammene av kapitalistpolitikken. Hans «politiske revolusjon» har kokt ned til et forsøk på å overbevise hans supportere om å støtte Det demokratiske partiet.

For disse tjenestene blir Sanders nå sparket i tennene, og det demonstrerer hvor fåfengt det faktisk er, det han hevder er mulig.

For å forsvare arbeidsplasser, levestandarder og demokratiske rettigheter, og motsette seg den tiltakende faren for imperialistkrig, må arbeidere og unge bryte ut av Det demokratiske partiets tvangstrøye. Det kan ikke tas ett eneste skritt fremover i kampen mot kapitalisme og imperialisme uten å få etablert arbeiderklassens politiske uavhengighet fra alle de foretakskontrollerte partiene. Dette er perspektivet som blir kjempet for av Socialist Equality Party (SEP) i 2020.

Forfatteren anbefaler også:

Obama spearheads campaign against Sanders’ nomination as Democratic presidential candidate
[2. desember 2019]

Nei til amerikansk fascisme! Bygg en massebevegelse for å tvinge ut Trump!

[15. oktober 2019]