Hundretusener av streikere, «gul vest»-protesterende og ungdommer marsjerte på fredag i protester mot president Emmanuel Macrons pensjonskutt på tvers av hele Frankrike, etter at presidenten la frem pensjonsproposisjonen for sitt statsråd som forberedelse for vedtaket i Nasjonalforsamlingen neste måned. Dette skjedde etter at jernbane- og transportarbeidere avsluttet en seks-uker-lang streik mot lovproposisjonen, som vil gi den franske staten anledning til å kutte pensjoner de kommende år og tiår.

Et overveldende flertall av arbeidere motsetter seg kuttene og motsetter seg Macron, en tidligere investeringsbankmann som har fått oppnavnet «de rikes president». En Elabe-meningsmåling fra forrige uke fant at 61 prosent var i opposisjon til pensjonskuttene, og at 82 prosent av den franske befolkningen mener de personlig er verre stilt siden Macron tiltrådte i 2017. Men det til tross har Macron likevel til hensikt å legge nedskjæringsproposisjonen frem for Nasjonalforsamlingen den 17. februar, der hans parti LFM har flertall.

Samtlige beretninger var enige om at antallet protesterende hadde tiltatt siden den forrige nasjonalprotesten den 16. januar. Likevel meldte politi og det stalinistiske fagforbundet CGT [Confédération général du travail] helt forskjellige tall for antallet demonstranter fra alle av landet, som var fra 239 000 til 1,3 millioner. Den største marsjen fant sted i Paris, og i tillegg marsjerte titusener i Marseille, Toulouse, Bordeaux, Le Havre og Lyon, og det fant sted store protester i Nice, Rouen, Nantes, Clermont-Ferrand. Det ble marsjert i mer enn 200 franske byer.

Lyons juridiske tribunal ble okkuperte hundrevis av medlemmer av Det nasjonale advokatforbundet CNB [Conceil national des barreaux], som er i streik mot kutt i deres pensjoner. Flere avfallsforbrenningsanlegg i Paris-området gikk også til streikeaksjoner, som også Eiffeltårnets personale.

Politiske spenninger tiltar fortsatt der regjeringen går for med makt å banke gjennom sine kutt, til tross for voksende folkelig harme og motstand. Det er ingenting å forhandle med Macron om, som utarbeidet sine nedskjæringer etter konsultasjoner med finansforetak som inkluderte det globale multibillionerdollar kapitalforvaltningsforetaket BlackRock, og er fast bestemt på å kanalisere hundrevis av milliarder av euro vekk fra pensjoner over til de superrike og militær-politi styrker. Den eneste veien fremover for arbeiderklassen er en kamp for å få ned Macron-regjeringen.

Den franske fagorganisasjonsbyråkratiet blokkerer imidlertid for en seriøs kamp for å få ned Macron. De har forhandlet nedskjæringene helt siden Macrons ble valgt i 2017, og kalte først jernbanestreiken i fjor høst mot dem i sine bestrebelser på å opprettholde kontrollen da spontanstreiker brøt ut ved de nasjonale franske jernbanene. De isolerte da jernbanestreikerne – blokkerte for en fristløs arbeidsnedleggelse ved franske havner, raffinerier og i bilindustrien, mens de talte for en bankerott strategi om å be Macron reforhandle nedskjæringene.

Mens de streikende allerede insisterte på at grunnplanet og ikke fagforeningene hadde iverksatt streiken, er det voksende uro og bekymring blant streikende over fagorganisasjonenes bedrageri.

Cédric, en transittarbeider i Paris, sa til WSWS: «Når vi hører på mediene ser vi at de mener det er et øyeblikk av svakhet blant oss streikere, og derfor er vi her i dag for å vise dem at det ikke stemmer. Beklageligvis, når vi har gått tilbake til arbeidet er det ikke av egen fri vilje; det er heller det at man ved slutten av måneden må ha til å sette på bordet. Det er mer den økonomiske siden som tvang oss å gå tilbake til arbeid. Men nå prøver vi å finne sammen om mer spontane aksjoner for å vise vår misnøye.»

Frédéric, en annen transittarbeider, kritiserte fagforeningene for å ha isolert jernbanearbeiderne: «Hvis vi alle sammen hadde gått ut i fristløs streik, da hadde Macron vært beseiret etter ei uke, eller sånn. Men de ikke-streikende arbeiderne måtte ha fulgt oss. Og, som dere sier, man vet ikke nøyaktig hva som skjedde i alle fagforbundenes samtaler. Derfor er ikke jeg personlig med i noen fagforening, jeg er ikke et fagforeningsmedlem.»

Flere streikere fortalte WSWS at dersom Macron banker kuttene gjennom i Nasjonalforsamlingen, ville de fortsette å streike og protestere. «Det er ikke sånn at bare fordi Macron i dag bestemmer seg for å pålegge sin såkalte lov med det mindretallet som støtter ham, at vi vil legge ned kampen. Men vi har vært i streik i 50, 51 dager, vi er finansielt utmattet. Det er det de ville, åpenbart. Men hvis vi må opprettholde kampen til slutten av året, da gjør vi det, kanskje to dager i uka.»

Betingelser oppstår nå raskt for et eksplosivt sammenstøt mellom arbeiderklassen og Macron-regjeringen, støttet av bankene og globale investorer og finansmarkeder. I en slik kamp er franske arbeideres avgjørende allierte arbeidere over hele verdens, mobilisert mot bankene. Men denne støtten fra arbeidere internasjonalt, og blant bredere lag av arbeidere i Frankrike, kan likevel ikke mobiliseres så lenge kampen er underordnet den fagorganisasjonelle tvangstrøya, og deres planer for å slutte avtaler med Macron.

Det avgjørende spørsmålet er å danne arbeideres aksjonskomitéer, bevisst uavhengig av fagorganisasjonene, for å få mobilisert bredere lag av arbeidere til en kamp for å få ned Macron og få omveltet det kapitalistiske finansaristokratiets diktat internasjonalt. Det blir stadig tydeligere at bankenes besluttsomhet for å pålegge drakoniske kutt til-tross-for overveldende folkelig opposisjon har satt Macron og hele styringsklassen på en kurs mot diktatur.

På fredag formiddag lanserte Macron en hysterisk raljering mot de som helt korrekt beskylder ham for å tråkke på demokratiske prinsipper, ved å innføre nedskjæringer som vil utarme befolkningen med en blatant forakt for folkelig masseopposisjon.

«Vårt samfunn er i dag sykt av tanken, installert gjennom oppvigling av ekstraordinært skyldige politiske argumenter om at vi ikke lenger lever i et demokrati, og at det er installert et slags diktatur,» sa Macron. Deretter advarte han imidlertid for at det franske borgerlige demokrati har blitt svært svekket, og at diktatur i Frankrike blir vurdert.

Han sa: «Så installer et diktatur» og la til: «Diktaturer rettferdiggjør hat. Diktaturer rettferdiggjør vold for å komme ut av problemer. Men i demokratier er det et grunnleggende prinsipp, som er å respektere andre, bannlyse vold og bekjempe hat.» Han beskyldte «alle de som i vårt demokrati i dag av medvirkning er tause om dette, for å undergrave demokratiet og vår Republikk, i dag og i fremtiden».

Faktisk er Macrons argumenter en diktators, som forsøker å rettferdiggjøre sitt styre. For alle hans hyklerske påkallinger av respekt og ikke-vold, har han ikke pønsket ut sine nedskjæringer med respekt, men av forakt for det overveldende flertallet av den yrkesaktive befolkningens meninger og økonomiske interesser. Han forsøker nå å få utarmert arbeidere ved å banke disse kuttene gjennom et parlament beredt med sitt gummistempel, og ved å slå ned på arbeiderklasseopposisjon.

Macron har ikke bare fått politiet til å arrester over 10 000 personer i «gul vest»-protestene, men har også dekorert politienheter involverte i drapene på Zineb Redouane og Steve Caniço, og bankingen av den eldre demonstranten Geneviève Legay. Han hadde som formål å få vist politiet at dødelig vold ikke bare tolereres, men faktisk belønnes. Dette understreket han i 2018 med en politisk skyldig oppfordring om å minnes Frankrikes fascistdiktator fra andre verdenskrig, den genocidale antisemitten Philippe Pétain, som en «stor soldat».

Forsvar av grunnleggende sosiale og demokratiske rettigheter mot Macron og de internasjonale bankene krever byggingen av uavhengige aksjonskomitéer i arbeiderklassen i Frankrike og internasjonalt, og en kamp for å få overført statsmakt til disse arbeiderklasseenhetene.