Kreml oppnevner nytt regjeringskabinett

Av Andrea Peters
29 January 2020

President Vladimir Putin installerte i forrige uke et nytt regjeringskabinett til å tjenestegjøre under den nylig utnevnte statsministeren Mikhail Mishustin, med énstemmig støtte fra de 432 Duma-representantene, det føderale russiske parlamentet. I en mulig videre omstokking var det sist helg pressemeldinger om at Vladislav Surkov, den ledende arkitekten for Kremls Ukraina-politikk, har trukket seg og vil bli erstattet av en figur som er kjent for å støtte megling av en avtale med Kiev. Endringene i regjeringssammensetning kommer samtidig som Kreml presser videre på for konstitusjonelle reformer, som etter en kort høring for flere dager siden ble enstemmig godkjent av Dumaen.

I kabinettomstokkingen forble ministrene med de aller øverste porteføljene på sine poster, der Sergei Lavrov, Sergei Shoigu, Anton Siluanov og Alexander Novak fortsetter henholdsvis som utenriks-, forsvars-, finans- og energiminister. Omstokkingen var konsentrert om innenriks-porteføljene, og ministerne for kultur, utdanning, helse, økonomisk utvikling, sport, justis og nødssituasjoner ble alle erstattet. Pressekommentarene, som er høyst sprikende om konsekvensene av disse endringene, beskriver de nye statsrådene generelt som unge karriereteknokrater. Det nye regjeringskabinettet ser ut til å være innrettet på å bekrefte Moskvas overordnede geopolitiske og makroøkonomiske politiske retningslinjer, samtid som det forsøkes å adressere folkelig misnøye over landets innenlandske tilstand, ved å fjerne figurer assosierte med upopulære sosiale tiltak.

Erstatningen av tidligere statsminister Dmitrij Medvedevs regjering kommer samtidig med at Russland står overfor en kombinasjon av utenlandske og interne kriser. Internasjonalt er Moskva under et nådeløst uopphørlig press fra USA, der antiRussland-politikk er et sentralt karaktertrekk for amerikansk utenrikspolitikk, og den drivende kraften i bestrebelsene for å få fjernet president Donald Trump fra embetet. Det nylige amerikanske attentatet på den iranske generalen Qassem Suleimani, en av de øverste militærlederne i et land Russland er alliert med i krigen i Syria, understreket USA-Russland-relasjonenes anstrengte karakter, og Moskvas sårbarhet på verdensscenen.

Innenlands konfronterer Kreml en befolkning som er misfornøyd med fallende husstandsinntekter, stigende forbrukerpriser, fattigdomslønninger, angrep på pensjoner og kutt i finansieringen av helsetjenester, utdanningsvesenet og andre grunnleggende tjenester. Til tross for regjeringens evne til å opprettholde sin finansposisjon konfrontert med amerikanske sanksjoner, stagnerer Russlands økonomi, med vekstrater som siden 2017 kun har ligget rundt én-til-to prosent. Per midten av 2019 trådte ytterligere en halv million personer inn i rekkene av de offisielt fattige, sammenlignet med året før. Protester mot sosiale betingelser har jevnlig brudd ut de siste årene. Samtidig fortsetter en pro-vestlig liberal opposisjon, konsentrert i Moskva og andre større byer, sine oppfordringer til en slutt på Putin-regjeringen.

De konstitusjonelle endringene som også tilsiktes fra Kremls side, har fremprovosert en utbredt kritikk fra denne opposisjonen og har blitt bredt fordømt i vestlig presse som en «grep etter makt» fra Putins side, som det er planlagt forlater sitt presidentverv i 2024. Til tross for denne høylytte kritikken er det lite som er klart hva angår de underliggende formål og sannsynlige konsekvenser av de foreslåtte reformene, der kommentatorer ikke kan si definitivt hvordan den russiske regjeringens funksjon vil bli påvirket, eller hvordan Putin skulle anvende endringene for å sikre sin stilling etter å ha trådt ut av presidentvervet.

De konstitusjonelle reformene inkluderer etablering av en begrensning til to perioder for presidentembetet, uavhengig av om disse periodene er direkte påfølgende, en økt rolle for Dumaen i prosessen med utnevning av statsminister og regjeringskabinett, en elevering av Sikkerhetsrådets innflytelsen i presidentadministrasjonen, ytterligere føderal kontroll over regionale regjeringsanliggender, begrensninger for statsborgerskaps- og bostedskrav for de som innehar offisielle statsembeter, hevdingen av russisk lovs fortrinn fremfor folkeretten, regelmessig indeksering av pensjoner til inflasjonen, og etableringen av ei minstelønn som ikke er lavere enn den offisielle fattigdomsgrensa.

De konstitusjonelle reformene, som Kreml søker å få implementert raskt, vil i midten av april bli lagt frem for et referendum. Denne avstemmingen ser imidlertid ut til i vesentlig grad å være rådgivende, siden det ikke er noe juridiske betingelser om å avholde av en bindende folkeavstemning om endringer av landets konstitusjon. Tiltakene relatert pensjoner og minstelønn som er inkludert i reformpakka kan se ut til å være innrettet på å sikre en betydelig valgdeltagelse i referendumet. Dette er imidlertid tiltak som er å betrakte som vinduspynt, og som vil ha liten reell innvirkning på levekårene i landet. Opposisjonen kaller for en «nei»-stemme, mot det den beskriver som et «konstitusjonelt kupp».