På nok en «Nasjonal aksjonsdag» mot president Emmanuel Macrons bredt foraktede pensjonskutt marsjerte på onsdag hundretusener av arbeidere og ungdommer i protester over hele Frankrike. Raseriet bygges fortsatt opp mot Macron, selv etter at jernbane- og massetransittarbeidere ble tvunget til å avslutte deres seks-ukersstreik, sultefôret av fagforeningsbyråkratienes skarve streikebidrag, og gjenopptok arbeidet i forrige uke.

Demonstrasjonene var store, selv om tallene publiserte av både politiet og fagforbundene indikerte en noe mindre deltakelse enn under den forrige protestdagen den 24. januar. Ifølge fagforbundene marsjerte 35 000 demonstranter i Toulouse, 10 000 i Bordeaux og 7 000 i Le Havre. Politiet hevdet at det var 3 500 i Lyon og 4 500 i Marseille.

I Paris arresterte politiet 13 demonstranter da det kom til sammenstøt under en marsj der det ifølge fagforeningenes anslag deltok 180 000.

Samtidig med et global oppsving av arbeiderklassekamper, deriblant masseprotester i Irak, Algerie og på tvers av Latin-Amerika, streiker av lærere og koppergruvearbeidere i Amerika, og massestreiker av titalls millioner arbeidere i India, bryter det fortsetter ut streiker i Frankrike. Arbeidere ved søppelforbrenningsanlegg i Paris, operatører av fergeforbindelsene mellom Marseille og Korsika, og kloakkrensearbeidere over hele Frankrike gikk på onsdag til streikeaksjoner mot Macrons nedskjæringer.

Hovedtrekket i disse protestene er klassejuvet som skiller arbeiderne fra fagforeningsbyråkratiene og deres allierte småborgerlige partier, som Jean-Luc Mélenchons Ukuelige Frankrike (LFI). Blant arbeidere er det en bred oppfatning av at det ikke er noe å forhandle med Macron om, og at den eneste veien videre er en kamp for å få ned Macron-regjeringen.

Fagforbundene forhandler imidlertid med Macron om nedskjæringene. Samtidig som de underfinansierer streikende arbeidere og splitter og bryter opp streiker, setter de seg ned for å diskutere oppbrytingen av Frankrikes pensjonssystem med Macron.

Philippe Martinez, lederen av det stalinistiske fagforbundet CGT [Confédération générale du travail], sa på onsdag at han ville delta i den planlagte fire måneders forhandlingsrunden om kuttene, som først fikk tilslutning fra det åpent pro-Macron og pro-kutt fagforbundet CFDT [Confédération française démocratique du travail].

«Det er veldig vanskelig å vite hva som vil skje,» erklærte Martinez kynisk, der han uttalte seg om den kommende konferansen med CFDT og statsminister Edouard Philippe ved det konsultative CESE-rådet for økonomiske, sosiale og miljømessige saker [Conseil économique, social et environnemental], der fagorganisasjonene utarbeider sosialpolitiske retningslinjer med staten og diverse bransjegrupper. «Vi har nettopp blitt enige om å møte i CESE. Hva vil skje, hvem vil være der? Vi aner ikke.»

Martinez hevdet at CGT ville delta i samtalene for å «forklare hvordan man kan forbedre det nåværende systemet,» og han la til at CGT ville kreve «lønnsøkninger» og «bedre finansiering av pensjoner».

Dette er et bedrageri. Målet er å få maskert CGT-byråkratiets forræderi og koordinering med Macron. Det er ikke vanskelig å se hva som vil skje ved CESE-rådet.

Statsminister Philippe kalte for konferansen for å bryte den siste månedens streikers momentum. Basert på Macrons avvisning av ethvert trekk i retning av å skattlegge Frankrikes milliardærers obskøne formuer, vil presidentens parti LRM og fagforbundet CFDT diskutere statens budsjettunderskudd, hevde at det ikke er noen penger, og med det kreve at kuttene blir vedtatt som en sak av økonomisk nødvendighet.

Hva angår Martinez’ oppfordringer til Macron om å heve lønningene og pensjonene er de politisk absurde. Han kunne like gjerne foreslått at Macron skulle dele ut gratis champagne og kaviar til alle de streikende. Macron og Philippe vil blankt avvise slike forslag, og Martinez er seg utvilsomt helt bevisst ikke seriøst å fremme disse forslagene bak CESEs lukkede dører.

Frustrasjonen blant arbeidere over fagforeningenes og pseudo-venstres reaksjonære geberder brøt ut under onsdagens protest der arbeidere konfronterte Mélenchon. Én av de protesterende sa til ham at han måtte komme seg ut og støtte de streikende mer, og til det repliserte LFI-politikeren Eric Coquerel at Mélenchon er «overalt». Da den protesterende sa han bare ser Mélenchon «på fjernsynets talkshow», snerret Mélenchon: «Kom igjen, dra hjem til mora di», snudde seg og forlot.

Slike begivenheter understreker den kritiske betydningen av oppfordringen fra Parti de l’égalité socialiste (PES) og WSWS om at arbeidere må bygge aksjonskomitéer, som er uavhengige av fagforeningene, for å slåss for å få ned Macron. Arbeidere må advares om at fagorganisasjonene forflytter seg til å sabotere og forråde streikebevegelsen mot Macron. Arbeidere må handle bevisst for å ta kampen ut av hendene til fagorganisasjonsbyråkratiet og deres politiske allierte, og slåss for å trekke inn bredere lag av arbeidere i Frankrike og internasjonalt i kampen.

Alain, en «gul vest» og pensjonert bussjåfør som deltok på onsdagens protest i Paris, fortalte WSWS at Macrons reform «plyndrer folket», med pensjonsnedskjæringer på hundrevis av euro eller mer i måneden. Han la til: «Nå begynner de fagorganiserte arbeiderne å forstå hvordan fagforeningene fungerer. Det er ikke vakkert. De samarbeider med myndighetene og spiser fra samme trauet. Det er en katastrofe, CFDT er de verste, men CGT er ikke mye bedre.»

Alain la til at som resultat, selv om «folk i alle land reiser seg opp mot en slags ny verdensorden», burde «mange flere mennesker i Frankrike kommet ut for å protestere». Han tilføyde: «Jeg mener, da ville ikke denne regjeringen ha vart lenge.»

Salim, en RATP-arbeider (Paris’ massetransitt), fortalte WSWS at han hadde gått tilbake til arbeidet av økonomisk nødvendighet, siden hans lønn og sparekonto hadde blitt tømt. Han la til at han fulgte med på arbeidernes masseprotester i Midtøsten og rundt om i verden. «Vi må føle solidaritet med dem,» sa han, «fordi formuen som produseres av arbeiderne overalt høstes av bossene og storkapitalen».

Da protestene begynte på onsdag formiddag spredte nyhetene seg om tirsdagens voldelige sammenstøt mellom regjeringens tropper fra opprørspolitiet CRS [Compagnies républicaines de sécurité] og brannmannskaper som protesterte mot Macrons nedskjæringer. Med høye spenninger etter at en CRS-politimann under en protest i fjor høst skøyt ut en brannverners øye med ei gummikule, ankom tusenvis av brannvernere Paris iført fullt brannvernutrustning og trosset dermed ordren om ikke å stille i protester ikledd verneutstyr.

Brannvernernes gassmasker og tunge verneutrustning besørget god beskyttelse mot tåregassen, og det oppsto en løpende kamp mellom brannmannskaper og CRS-enheter i Paris, der brannvernerne prøvde å nå frem til motorringveien rundt byen, for å forpurre trafikken.

Videoer viser hvordan brannmannskaper slo tilbake det første CRS-kølleangrepet, brøyt CRS-linja og beslagla deres pleksiglass-opprørsskjold. Der de holdt seg tett opptil det tilbaketrekkende CRS-politiet for å begrense deres muligheter til å skyte med gummikuler og stungranater, sang og ropte de ut oppfordringene fra Frankrikes nasjonalsang Marseillaisen om å ta til våpen. CRS satte inn lastebilmonterte metallbarrierer for å få stanset brannmannskapenes marsj, skøyt med stungranater og vannkanon for å beskytte barrieren, og skøyt deretter illegalt ei potensielt dødelig gummikule mot hodet til en brannverner som klatret opp på vannkanonen for å vifte med et bluss.

Brannmannskaper plukket fra hverandre flere av panelene i den lastebilmonterte barrieren, brøt den opp og ropte ut til opprørspolitiet, som de kalte «forrædere av den franske nasjonen» og «nazikollaboratøer», for ikke å trosse Macrons ordre om å angripe demonstranter.

CRS-korpset ble opprettet i desember 1944, etter det nazi-kollaborerende Vichy-regimets fall under den andre verdenskrig, og var initielt det nye navnet general Charles de Gaulles regjering ga Vichys GMR-enheter [Groupe mobile de réserve] som var regimets paramilitær tropper. Ombenevningen tok sikte på å skjule det fascistiske GMRs historikk, som sloss sammen med nazistenes SS-tropper mot Resistance-enheter, den franske partisanbevegelsen. Dette førte til det berømte slagordet, først anvendt under den blodige gruvearbeiderstreiken i 1947, og deretter under den franske generalstreiken i mai 1968: «CRS-SS».

Politiprefekturet i Paris utstedte en erklæring som fordømte «utskridelsene» angivelig begått av brannmannskapene. Offisielle politirepresentanter hevdet at 160 fra CRS ble såret under tirsdagens sammenstøt med brannvernerne, deriblant noen med beinskader fra eksplosiver – muligens av politiets stungranater sparket tilbake inn i CRS-rekkene.

Nok en gang gikk fagforeningene inn for å splitte og kvele arbeiderklassens mobilisering. Etter at regjeringen kunngjorde at den skulle innvilge brannmannskapene innrømmelser, og tilbød garantier for at de ikke ville bli berørt av pensjonsnedskjæringene rettet mot resten av arbeiderklassen, kunngjorde brannvernernes fagforeninger at de ville avlyse streikene.