Det todelte programmet Welcome to HMP Belmarsh, først sendt på ITV den 13. og 20. januar, markerte første gang TV-kameraer var tillatt inn i høysikkerhetsfengselet.

I en tid da Belmarsh er under fornyet granskning som «Storbritannias Guantanamo», og holder verdens mest profilere politiske fange Julian Assange, var ITV-programmet ment å tjene som et PR-stykke. Likevel klarte programmet å formidle mer enn var tiltenkt om de forferdelige betingelsene i fengselet.

Programmet ble presentert av skuespilleren Ross Kemp, som har produsert flere dokumentarer om gjenger, bevæpnet politi og det britiske militære utplassert i Afghanistan, og det spilte på hans «hardman»-image. Han er en prominent Labour-supporter, men var tidligere gift med medieoligarken Rupert Murdochs betrodde stedfortreder Rebekah Brooks.

Etter at den todelte serien var kringkastet ble Kemp gjentatte ganger spurt på sosialmedier om Julian Assange. Tilsynelatende hadde han ikke bedt om å få intervjue Assange, men WikiLeaks-grunnleggeren – utsatt for en nådeløs og uopphørlig kampanje av offentlig mobbing fra verdens presse – nektet å ta del, uten tvil i frykt for en forvrengning [stitch-up]. Ikke-desto-mindre var Assange underteksten for alt som ble vist og diskutert.

Belmarsh ble bygget i 1991 som Storbritannias første «supermax» fengsel. Det var spesielt beregnet for fanger ansett som en «trussel mot nasjonal sikkerhet». Londons første nye mannsfengsel på ett århundre ble designet med spesifikke bestemmelser for å holde terrorister, inkludert en bombesikker tunnel til det nærliggende rettslokalet Woolwich Crown Court.

Programmet nevnte flere ganger det høye antallet fanger av Kategori A som blir holdt der, og de hyppige voldelige konfrontasjonene mellom innsatte. Kategori A, den høyeste sikkerhetskategorien, er for fanger «hvis flukt ville være svært farlig for den offentlige eller nasjonale sikkerheten».

Innenfor den generelle utforming inkluderer Belmarsh en dedikert Høysikkerhetsenhet – High Security Unit (HSU) – beskrevet som et «fengsel inne i et fengsel». Denne HSU har huset fanger som er ansett som den største risikoen, deriblant KGB-operatører, al Qaida-medlemmer og ledere av internasjonale narkotikabander [‘drug lords’], og involverte i organisert kriminalitet og hvitvasking av penger (en av dem blir intervjuet). Fengelet har også blitt brukt til å huse voldelige antiislamske og fascistiske gangstere, deriblant drapsmannen Darren Osborne fra Finsbury Park-moskéen.

Aiden James, tiltalt for å ha deltatt i en kurdisk antiISIS-milits, blir også holdt i Belmarsh, sammen med menn som er dømt for å kriget for ISIS. En slik nærhet, med den tette konsentrasjonen av rivaliserende gjengmedlemmer i fengselets begrendede romligheter, gjør Belmarsh til et intenst voldelig og farlig sted.

Voktere viste Kemp lister over de daglige konfliktene, som viste den vurderte voldstrusselen mellom fanger. En fange forklarte risikoen de innsatte står overfor hver dag ved å ta et skritt ut av cella. Han sa at på grunn av den høye sikkerhetsstatusen «skulle du tro at Belmarsh ville være et av de fengslene du ville være trygg i ... Så langt derifra.»

I løpet av de siste 12 månedene har tre fanger avgått ved døden inne i Belmarsh. Den 2. januar ble varetektsfangen Liridon Saliuka funnet død i cella og hans slektninger utfordret de offisielle påstandene om at han døde av «selvpåførte» skader (et faktum ikke referert til av Kemp).

I 2009 bemerket sjefinspektøren for britiske fengsler den «ekstremt høye» mengden makt som ble anvendt mot fanger, med innsatte som rapporterte om skremsler, trusler og overgrep fra personalets side. Inspektørens 2018-rapport bemerket at mange av de anbefalte «forbedringene» ikke hadde blitt implementert, og at noen «resultater hadde vært slettere enn forrige gang».

HSU har sin egen dedikerte segregeringsenhet, beskrevet av HSU-guvernøren som «verdens ende». Kemp bemerket at denne cella ikke inneholdt noen seng, og ikke hadde tilgang til vann.

Fengselets muligheter og planlagte formål reiser det åpenbare spørsmålet om hvorfor det blir anvendt til å varetektsfengsle Assange, en journalist som ikke er dømt for noen forbrytelse og som utelukkende er i forvaring relatert til en utleveringsbegjæring fra den amerikanske regjeringen innrettet på å få brakt til taushet hans prisbelønte journalistikk, som avslører krigsforbrytelser og andre ulovlige aktiviteter av regjeringer i USA, Storbritannia og Australia.

Kanskje for å avlede fra dette spørsmålet fremstilte programmet Belmarsh gjentatte ganger som utstyrt til å ta enhver og alle slags slags fanger. Sammen med høysikkerhetsfanger huser Belmarsh også en generell fengselsbefolkning. Charlie Pope og hans brødre er eksempelvis alle gjentatte lovbrytere, fra det nærliggende Woolwich, og har alle vært i Belmarsh ved flere anledninger. De beskriver fengselet som «vårt lokale».

Dette fokuset på den generelle fengselsbefolkningen kan ha vært innrettet på å normalisere Belmarsh for tilskueren, men det tjente samtidig til å avsløre en større sosial krise. De forskjellige blad Pope vokste opp i et familiemiljø preget av narkotika og småkriminalitet. Charlie blir vist der han tegner seg for et oppstartsprogram for forretningsdrift i håp om å bryte lovbruddsyklusen. Det tar bare én av brødrene som endrer sitt liv for at de alle skal gjøre det, sier de.

Programmet Charlie Pope melder seg på er knusende kynisk, og grunnleggeren erklærer at «folk i fengsel er naturlige gründere». Pope fjernes fra programmet etter at han involveres i et slagsmål.

Programmet følger også en «gjengskole» som samler medlemmer av rivaliserende gjenger i et forsøk på å få dem til å dele deres felles anliggender. Dette ble ikke vist i noen detalj, kanskje fordi gjengmedlemmene var så rett på sak angående kriminalitet som alternativ til fattigdom: «Jeg vil ikke være blakk.»

Nesten en tredjedel av de som forlater fengselet har ingen steder å gå til, og ender opp hjemløse, med noen som gjentar lovbrudd for å ha et sted å sove. Det kommenteres i forbifarten at bolig og sysselsetting er de beste alternativene for å få folk ut av fengslene og for å holde dem utenfor, men programmet viste bare en brannslokkingsøvelse.

Mentalhelseanliggender forverres i britiske fengsler, mens det eskalerer en narkotikakrise rundt det syntetiske cannabinoidet Spice. Som en understreking av de forferdelige forholdene beskriver en Pope-bror Spice, som gjør brukerne katatoniske [engelsk tekst] som «det verste stoffet», men det «beste» i fengselet.

Kemps dokumentar var opptatt av å vise Belmarsh med et menneskelig ansikt, med voktere som uttrykte deres bekymringer for noen fanger. Fokus ble særlig satt på at staben samhandlet sympatisk med Claire Darbyshire, fengselets eneste innsatte transperson, som var sendt til et mannsfengsel fordi hun var pre-operativ. Darbyshire kvalte sin far, som led av multippel sklerose (MS), i det hun hevdet var både et nådedrap og en selvmordsavtale hun ikke hadde klart å følge opp.

På tilsvarende måte ble det vist at voktere er følsomme overfor den 20 år gamle Liam Waters. Han ble overført til Belmarsh etter opptøyer i hans lokale fengsel, og blir tvunget til ikle seg en egen kledning med ei fluktliste. Han ser redd og liten ut, i sin for-store fengselskledning og sine store flipflops, og han forteller Kemp at han visste at Belmarsh var «et av de farligste stedene».

Bemerkelsesverdig promoterte Kemps program kraftig fengselets helsefløy. Belmarsh har det største helsetjenestetilbudet av hvilket som helst britisk fengsel, der Kemp beskriver fengselslegen Rachel Daly som hans «helt». Daly snakker om fengselets helsevesen som en duplisering av «NHS» [National Health Service] – en påstand som motsies av dokumentarens presentasjon.

Med psykiske helseproblemer i spinnende økning ble Daly og hennes stab fremvist der de fører sisteskanseforvar for fangehelse. Da Aiden James, som lider av PTSD etter sine opplevelser i Syria, begynte å selvskade seg igjen, ble det vist hvordan Daly bestrebet seg for å finne ham ei seng i helseenheten.

Til tross for at han ikke ble nevnt hang det lydløst over programmet – de uavhengige medisinske fagprofesjonelles bekymringer om Assanges forverrede helsetilstand og hans effektivt sett isolerte innesperring i helsefløyen. Assange er nå overflyttet til en annen del av fengselet etter protester fra hans juridiske team, kampanjegrupper, og aller mest påfallende, fra hans medfanger.

Mens Kemps program var taust om disse sakene inneholdt det flere intervjuer med den fascistiske plakatgutten Tommy Robinson, som ble fengslet i Belmarsh for forakt for retten etter å ha forsøkt å kollapse en alvorlig voldtektssak.

Mye av programmet hadde en eim av gratispublisitet for Robinsons selvfremmende påstander om å være en politisk martyr.

Hans overføring til Belmarsh ble fremstilt som en utfordring for fengselsguvernøren Rob Davis, som hadde tvunget ham til en delikat balansegang for å opprettholde fred blant de innsatte og samtidig sikre Robinsons sikkerhet. Programmet viser de vennlige relasjonene mellom guvernør Davis og Robinson, som tilbrakte sin korte tid i Belmarsh i en relativt luksuriøs enkeltsuite og ble løslatt ni uker før den idømte soningen var over.

I en av de eneste nevnelsene om Assange i hele programmet vises postsekker til Robinson sammen med en mindre ansamling som er adressert til Assange. Det klare formålet er å antyde at Assange, i motsetning til Robinson, har liten offentlig støtte.

Kemp forteller sine tilskuere, tilsynelatende uten ironi, at Belmarsh «så langt» har holdt Robinson fri for publisitet.

Davis blir vist på besøk hos en smilende Robinson i hans celle etter pressemeldinger om at han hadde blitt angrepet i fengselsdusjen av en eldre pensjonist. Faktisk speiler Kemps intervjuer med Robinson mediemetningen av hvert eneste av Robinsons trekk.

Robinson presenteres som en patetisk figur, som gråter over sin desperate situasjon i «isolat» – og han ber Kemp om å berette: «Det er ikke ensom innesperring, som om det var et kjøleskap. Det er ikke en boks med ingenting i den. Du har et TV. Du har en vannkoker.»

Til tross for hans uttalte motvilje mot å gi fascistbølla en plattform følte Kemp at han «måtte» spørre Robinson om protesten som ble kalt for av hans supportere utenfor fengselet. Robinson gjorde det klart at dette var nok en antimuslimsk provokasjon, og sa han kanskje ville oppfordre de der ute til å kringkaste videoer av profeten Muhammed.

Inne i et kontrollrom ser fengselsbetjenter på bilder av protesten på utsiden via flere CCTV-skjermer, og zoomer inn for å identifisere enkeltpersoner som er av interesse. Davis sier til Kemp: «Enhver demonstrasjon utenfor fengselet setter mitt personal i fare.» Utvilsomt vil denne spesielle scenen bli sett på med interesse av alle – ikke minst de «gul vest»-protesterende fra Frankrike – som har deltatt på de siste stevnene til støtte for Assange utenfor fengselet.