Kl. 23:00 GMT i går, fredag den 31. januar forlot Storbritannia Den europeiske union (EU) etter 47 års medlemskap. Fratredelsen kom tre-og-et-halvt-år etter 2016-referendumet om EU-medlemskap, som resulterte i en knapp seier for å forlate unionen, med 52 prosent mot 48.

Folkeavstemmingen om Brexit ble kalt av daværende Konservativ-statsminister David Cameron for å få avsporet den euroskeptiske fraksjonen innen sitt eget Tory-parti og samtidig imøtekomme den støttebasen han fryktet ellers ville hoppe av, og over til Det britiske uavhengighetspartiet (UKIP) [UK Independence Party]. Hans kalkyle, basert på at støtte fra alle de tre viktigste parlamentariske partiene, fagorganisasjonene, bankene og finanssektoren, EU-statene og USAs president Obama ville resultere i et Remain-resultat [forbli EU-medlem], slo imidlertid ikke til, og forårsaket i stedet en Leave-seier [utmelding] til dels bevirket av gryende fiendtlighet overfor «Westminster-eliten» og «etablissementet».

Siden 2016 har det vært gjort utallige anstrengelser for enten å få utsatt Brexit, eller få reversert resultatet. Likevel er nå Brexit en realitet. Uansett hvor politisk forvirret det folkelige sentiment for Brexit var, er Brexit-promoteringen fra ledende fraksjoner av styringsklassen produkt av den enorme eskaleringen av inter-imperialistiske antagonismer produsert av kapitalistsystemets globale krise, som produserte to verdenskriger i det tjuende århundre.

Det britiske borgerskapets Remain- og Leave-fløyer hadde motstridende strategier for hvordan de skulle respondere på det ubønnhørlige pådrivet mot handelskrig mellom stormaktene. Begge fraksjoner er like reaksjonære. Remain-fraksjonen ønsket å bevare Storbritannias globale posisjon innen EUs handelsblokk og dennes enorme indre marked. Leave-kreftene anså EU som en hindring for Storbritannias forfølgelse av en global handels- og investeringspolitikk som en totalt deregulert base for finansiell spekulasjon, sentrert på en styrket allianse med USA og spesielt rettet mot Tyskland og Frankrike.

Brexit er derfor et produkt av globale økonomiske og sosiale motsetninger produsert av kapitalisme. Dette ble understreket innen måneder etter folkeavstemmingen med Donald Trumps seier i det amerikanske 2016-presidentvalget, som førte kampanje på sin egen nasjonalistiske «America First»-agenda. Trump omfavnet Brexit som et våpen for å oppmuntre til oppbrytingen av et EU han fordømte som en «konkurrent», ikke en alliert, og som et «kartell» drevet for Tysklands interesser.

Brexit har bekreftet Trotskijs insistering på umuligheten av en harmonisk forening av det europeiske kontinentet under kapitalisme. Det er det mest fremskredne uttrykket for et eskalerende sammenbrudd av EU, under trykket av tiltakende sentrifugalkrefter som intensiverer konflikter ikke bare med USA, men også mellom de europeiske statene. Dessuten fører de nasjonalistiske spenningene som har kommet til uttrykk med Brexit, og kappløpet for kontroll over globale markeder og ressurser, til et utbrudd av imperialistisk militarisme, fremfor alt rettet mot Russland og Kina, som truer med å kaste hele verden ut i krig.

Arbeiderklassen blir tvunget til å betale for handelskrig og militær gjenopprusting gjennom intensiverte innstramminger, der den britiske styringseliten og dens rivaler bestreber seg på å forbli globalt konkurransedyktige gjennom et nådeløst angrep på arbeidsplasser og lønninger, og ødeleggelsen av viktige sosialtjenester. Brexits virkelige økonomiske og sosiale agenda er eksemplisifisert av Johnson-regjeringens uttalte målsetning om å «fullføre Thatcher-revolusjonen», og omforme London til et «Singapore-ved-Themsen».

Denne klassekrigoffensiven krever et tilslag mot demokratiske rettigheter og borgerfriheter, som ser demokratisk styre vike for politi-stat metoder. Regjeringens «OperationYellowhammer», som innebærer utplassering av titusenvis av tropper og opprørspoliti i tilfelle en «no deal»-Brexit [uten handels- og tollavtale], er i realiteten planer for å kunne håndtere den sosiale konflikten som er det uunngåelige resultat av den videreførte utarmingen av arbeidsfolk. Lovgivning for å forby fullskala streiker er allerede planlagt, først gjeldende for transportsektoren og deretter på tvers av alle tjenester og næringer som anses å være «essensielle». Samtidig har regjeringen lagt til mange fredelige protestgrupper og venstreorienterte partier til sin «Forhindrings»-strategi [‘Prevent’], og har til hensikt å gjøre det samme hva angår antiterrorlovgivning.

Ansvar for de alvorlige farene som arbeiderklassen nå står overfor hviler fremfor alt på Labour-lederen Jeremy Corbyn og hans heiagjeng fra Storbritannias pseudo-venstre og stalinisttendenser.

I fire år brukte Corbyn sin folkelige støtte som en erklært motstander av innstramminger og imperialisme for å undertrykke klassekampen og enhver utfordring for britisk imperialisme. Han inntok sin plass sammen med Cameron i Remain-kampanjen, og hevdet at EU, om enn ufullkommen, kunne reformeres i arbeidernes interesse. Denne unnskyldningen var et forsøk på å kontre den utbredte opposisjonen mot EU som var konsekvens av unionens pålegging av forødende innstrammingsprogrammer mot arbeidere i Hellas, Spania, Portugal og andre land, og dens «Festning Europa»-politikk med brutale antimigrasjonstiltak som har ført til tusenvis av menneskers død på Middelhavet, og oppføringen av de facto konsentrasjonsleirer omkranset av gjerder med barberbladpiggtråd, på tvers av kontinentet. I dette spilte Corbyn den samme rollen som Syriza gjorde i regjering i Hellas, der de lovet å motsette seg EU-diktert nøysomhetspolitikk, men iverksatte verre angrep enn den foregående Nytt demokrati-regjeringen, og nå håndhever politifunksjon mot flyktningeleirer og besørger utvisninger.

Den mest reaksjonære rollen av alle ble spilt av forkjemperne for et «Left Leave» eller «Lexit» [venstreorientert utmelding], som var Sosialistisk Arbeiderparti (SWP), Sosialistpartiet (SP) og det stalinistiske Kommunistpartiet (CPB). De opponerte mot EU basert på et løfte om økonomisk nasjonalisme sentrert på påstanden at etter Brexit skulle Corbyn visstnok være i stand til å implementere en «britisk vei til sosialisme». Denne politiske retningslinja underordnet arbeiderklassen politisk til de mest reaksjonære elementene innen styringseliten, som ledet den offisielle Left Leave-kampanjen. Den fikk sitt mest nedrige uttrykk da George Galloway, den mest prominente talsmannen for Left Leave, på et podium side-om-side med UKIP-lederen Nigel Farage og forskjellige høyreorienterte Tory-er, utbasunerte: «Venstre, høyre, venstre, høyre! Fremad marsj, sammen.»

Galloway har nå opprettet sitt Britiske arbeiderparti (WPB), som «positivt omfavner Storbritannias tilbaketrekning fra EU» og krever antiimmigrasjonstiltak. Der han spår ei «patriotisk bølge» truer han med at alle på «venstresiden» som blir sett som «antinasjonale» og «antibritiske ... som ikke tåler sitt eget flagg og sin egen nasjon, og dens kultur og tradisjon og historie,» vil selv «bli historie».

Sluttresultatet av politikken til Corbyn og pseudo-venstre har vært å fostre farlige splittelser som avvæpner arbeidere som nå står overfor en bitter kamp mot hele styringseliten.

Bare Socialist Equality Party (SEP) fremmet et genuint uavhengig program for arbeiderklassen, basert på en prinsipiell kamp for sosialistisk internasjonalisme.

SEP oppfordret til en aktiv boikott av Brexit-referendumet [engelsk tekst] i opposisjon til alle forsøk på å føre arbeiderklassen inn bak den ene eller den andre av borgerskapets reaksjonære leirer. Vårt perspektiv var basert på den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen på tvers av hele Europa.

Vår uttalelse sa: «SEP er uforsonlig fiendtlig innstilt til EU. Men vår opposisjon er fra venstre, ikke fra høyre.»

Vi forklarte: «Sosialisters første vurdering er ikke bare å ivareta arbeiderklassens nåværende interesser, men også dens fremtidige. Den største politiske faren i denne situasjonen er blandingen av klassebannere, på grunnlag av tilhørighet til en angivelig ‘venstrenasjonalisme.’»

SEP «ser for seg en aktiv boikott ikke som en individuell protest, men som et middel til å innlede arbeiderklassens politiske avklaring og motvirke desorienteringen skapt av Labour- og fagorganisasjonsbyråkratiet og dets pseudo-venstre apologeter… Mot nasjonalsjåvinismen og fremmedfrykten promotert av begge sider i referendrumskampanjen må arbeiderklassen fremme et eget internasjonalistisk program for å forene arbeidernes kamper på tvers av hele Europa, til forsvar for levestandarder og demokratiske rettigheter. Arbeideres alternativ til de transnasjonale foretakenes Europa er kampen for De forente sosialistiske stater av Europa.»

Det objektive grunnlaget for å realisere dette perspektivet oppstår nå i form av et globalt utbrudd av streiker og masseprotester som omslutter millioner av mennesker – i India og Mexico, på Puerto Rico, i Ecuador, Colombia, Chile, USA, Algerie, Libanon, Irak, Iran og Sudan, Kenya og Sør-Afrika, karakterisert i Europa av De gule vestene og offentligsektorstreiker mot Macron i Frankrike.

Rupert Murdochs avis Sun understreket deres håp om at Brexit ville forhindre spredning av klassekampen over Kanalen. Det var «antatt å være Storbritannia som skulle kollapse i kaos, mens våre kontinentale naboer solte seg i stabiliteten angivelig besørget av EU-medlemskap». I stedet er det «de sivile stridighetene i Frankrike, medregnet det høye nivået av vold og raseri som nå rettes mot landets politiske etablissementet, og mot politiet som håndhever dets vilje, som står i fare for å spinne ut av kontroll».

Sun bedriver ønsketenkning. Sosiale spenninger er på bristepunktet. Angrepene planlagt mot arbeidere og ungdommen vil uunngåelig føre til et utbrudd av klassekamp i Storbritannia, som en integrert del av det World Socialist Web Site spådde ville bli «et tiår med intensiverende klassekamp og sosialistisk verdensrevolusjon».

Arbeiderklassens skjebne avhenger av dens internasjonale forening mot den felles klassefienden, under ledelse av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International]. Sammen med våre søsterpartier vil SEP (UK) sørge for det nødvendige lederskapet for de revolusjonære kampene som nå er på dagsorden, og smi en enhetlig bevegelse for sosialisme av den europeiske og verdens arbeiderklasse.