Fredag kveld forlot Storbritannia Den europeiske union (EU), med noen små feiringer, der den største var på Parlament Square i London der Nigel Farage talte, lederen for Brexit Party.
På Glasgows George Square var Alistair McConnachie vert for stevnet kalt «Great British Brexit Celebration Meet-up». Han var medlem av Farages tidligere redskap UK Independence Party (UKIP) og eksempel på de ekstremt høyreorienterte kreftene som samlet seg rundt Brexit. McConnachie er en Holocaust-benekter som tidligere ble finansiert av den protestantiske Oransjeorden.
En time før den offisielle fratredelsen kl. 23:00 publiserte Konservativ-statsminister Boris Johnson en video på tre-og-et-halvt minutt der han proklamerte daggry for en «ny æra» og «potensielt et øyeblikk av virkelig nasjonal fornyelse og endring».
Det å forlate EU betydde at «vi har tatt tilbake redskapene for selvstyre. Nå er det på tide å anvende disse redskapene for å slippe løs det fulle potensialet i dette strålende landet, og for å forbedre livene til alle i hvert et hjørne av Storbritannia.»
Virkeligheten kunne ikke vært mer annerledes. Johnson er på en kollisjonskurs med Europa, som truer med å ende i regelrett handelskrig og økonomisk brudd. Han har innrettet sin regjering med USA og Washintons tiltakende militaristiske agenda. I stedet for å være forpliktet for en æra av velstand er hans regjering forpliktet til et angrep på arbeiderklassens levestandarder, som vil føre til et utbrudd av klassekampen.
Et mål for den reaksjonære karakteren til regjeringens politiske agenda er at det første eksemplet Johnson ga for å «ta tilbake kontrollen» og «få Brexit unnagjort» var «kontroll av immigrasjon». Senere listet han opp «våre væpnede styrker» som av «dette landets utrolige eiendeler ...»
Johnson har satt frist for å oppnå en handelsavtale mellom Storbritannia og EU til den 31. desember. Innen timer etter videoen som erklærte en fremtid for «vennlig samarbeid mellom EU og et energisk Storbritannia», rapporterte mediene at London i forhandlinger som starter i mars, ville insistere på at det ikke skulle være «flere innrømmelser», i en «ny offensiv» mot Brüssel.
Det ville ikke være noen «høytravende innordning» med EU om arbeidslivslovgivning og handelsregler. Utenriksminister Dominic Raab sa i sin uttalelse til Sky News at «saken om innordning er ikke engang i forhandlingsrommet». Han la til at et slikt arrangement ville «fjerne poenget med Brexit».
Farage ønsket Johnsons tilnærming velkommen, da det var i Storbritannias «nasjonale interesse» å være «en konkurrent på deres [EUs] dørterskel».
Johnson skulle i går holde en tale i London til næringslivsledere og diplomater, for å beskrive Storbritannias stilling, og Financial Times meldt på forhånd at han «var forventet å si ... at Storbritannia ikke ville innrette seg etter noen EU-regler, eller tillate Europa-domstolen (ECJ) [European Court of Justice] å føre tilsyn med handelsrelasjoner med Storbritannia».
EU er heller ikke i humør for kompromiss, med EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen som erklærte at de håpet å oppnå en avtale basert på den «best mulige relasjonen til Storbritannia», før hun advarte: «Men det vil aldri bli så bra som medlemskap. Vår erfaring har lært oss at styrke ikke ligger i en fantastisk isolering [‘splendid isolation’], men i vår unike union og samling. Det er klart Europa vil forsvare sine interesser på en besluttsom måte.»
Storbritannia ville ikke være i stand til å velge på øverste hylle i de kommende forhandlingene, fordi: «Bare de som erkjenner regler for det indre markedet, kan ha fordel av det felles markedet.»
I et ytterligere gjengjeldende trekk sa Donalt Tusk, tidligere president i Europarådet, at EU ville vise «empati» dersom Skottland ble uavhengig av Storbritannia, og søkte om å bli opptatt som medlem.
Det ville bety oppbrudd av Storbritannia og en konstitusjonell krise av en massiv målestokk. Den skotske førsteministeren Nicola Sturgeon sa, da Storbritannia forlot EU, at skulle Skottland bli uavhengig ville landet søke om fullt EU-medlemskap. I forrige uke fant en meningsmåling et smalt flertall for å forlate Storbritannia, for første gang siden referendumet i 2014 (da resultatet var 55 prosent for å forbli i Storbritannia, og 45 for å forlate). Dette var i vesentlig grad takket være at det regjerende Skotske nasjonalpartiet (SNP) under Brexit-referendumet i 2016 sikret et flertall i Skottland for partiets posisjon om å forbli i EU.
Johnsons forberedelser for handelskrig med EU ledsages av hans regjerings forpliktelse til opptrappet militarisme. I ukene forut for Brexit lovet han ubendig støtte til Trump og hans krigstrusler mot Iran. Krigsskip fra Storbritannias Royal Navy ble sendt til Hormuz-stredet for å eskortere og beskytte oljetankere, og planer ble iverksatt av No. 10 Downing Street for å klargjøre utplassering av kampfly, droner og annet militærmateriell.
Handelskrigen og militæroffensiven vil bli betalt av arbeiderklassen.
Verdt å merke seg var den delen av Johnsons video på Brexit-kvelden der han refererte til «å skape frihavner» [engelsk tekst], som essensielle for Storbritannias «gjenerobrede suverenitet». Frihavner, bedre kjent som Frihandelssoner [Free Trade Zones] eller Spesielle økonomiske soner [Special Economic Zones], lar foretak dra nytte av nullskattnivå og superutbytting av arbeiderklassen.
Johnson planlegger i utgangspunktet opprettelsen av rundt 10 frihavner. Behovet for slike ble diskutert i Parlamentet så sent som i oktober 2018, der Tory-MP Simon Clarke erklærte at de «må kunne tilby lavere skattenivå og mindre tyngende regler enn det som finnes utenfor, redusere tolldokumentasjon, tilby sikre omkretsområder og derfor lavere forsikringskostnadene, og de må unngå merverdiavgift (VAT) [Value Added Tax]».
Thatcher-regjeringens tidligere forsøk på å få etablert frihavner i Storbritannia på 1980-tallet, mislyktes «hovedsakelig på grunn av de regulatoriske begrensningene som EU påla dem».
I en avslørende uttalelse om hvordan Toryer ser for seg at Storbritannia skal fungere som et attraktivt sted for globale investeringer – på bekostning av EU – erklærte Clarke om de eksisterende frihavnene innen EU selv: «Oppsummert, så skal vi ikke ha som mål å etablere den type tamme frihavner som man finner rundt på det europeiske kontinentet. I stedet bør vi strebe etter å bygge superladede frhavner som de som finnes i Kina, USA og Midtøsten.»
I et desperat forsøk på å få dempet det tiltakende raseriet, som ga seg uttrykk i arbeidslivsaksjoner og avstemminger for streik i forskjellige viktige sektorer, hevdet Toryene under Johnsons forgjenger Theresa May at de skulle avslutte innstrammingene, etter at arbeidere hadde besørget «oppofrelser» i et tiår. Johnson gjentok dette løftet gjennom hele valgkampen før generalvalget i desember.
Denne retorikken og all slikt tøys om at Toryer ble «arbeiderklassens parti» varte ikke engang til Brexit-dagen.
I forrige uke ble alle kabinettministrene bedt om å identifisere kutt på minst 5 prosent i deres Whitehall-departementers budsjetter. Financial Times rapporterte at «et brev undertegnet i fellesskap av statsministeren og finansminister Sajid Javid forteller ministre at budsjettene forblir ekstremt stramme, selv etter et tiår med innstramminger i offentlige tjenester.»
Departementene ble instruert om «å navngi 10 prosjekter som kan skrotes under kommende høsts omfattende utgiftsgjennomgang ledet av finansdepartementet».
Ministre ville bli pålagt «å gå gjennom hver ei linje i departementsbudsjettene og vurdere pengeverdien ...» og måtte presentere «radikale alternativer» for å få kuttet utgifter.
Besparelsene ville «frigjøre penger til å investere i våre prioriteringer».
Johnson-regjeringens sentrale prioriteringer er flere utdelinger til de superrike og heving av militærutleggene. I september i fjor kunngjorde Johnson en første etter-inflasjon heving av forsvarsutgiftene, på over £ 2,2 milliarder [NOK 26,63 milliarder].
De europeiske maktene, anført av Tyskland og Frankrike, vil svare på utfordringen fra Storbritannia, og fremfor alt fra USA, ved å trappe opp deres eget militaristiske opprustningsprogram og deres egne innstramningstiltak mot arbeiderklassen.
Forfatteren anbefaler også:
[1. februar 2020]