De voksende spenningene mellom tyrkiske og syriske militærstyrker i Syrias nordvestlige provins Idlib brøt mandag ut i blodige kamper. Titalls syriske soldater ble drept etter at tyrkiske styrker beskyldte styrker lojale med den syriske presidenten Bashar al-Assad for å ha utsatt tyrkiske stillinger for artilleribeskytning som hadde ført til seks falne tyrkiske soldater. Denne militærvolden truer nå med å eskalere til direkte konfrontasjon mellom NATO-medlemslandet Tyrkia og den Syria-allierte atomvåpenmakten Russland.

Det tyrkiske forsvarsdepartementet hevdet i en uttalelse at syrisk artilleribeskytning målrettet «våre elementer sendt som forsterkninger for å forhindre sammenstøt i Idlib, til tross for at deres posisjoner var koordinert på forhånd».

Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan uttalte, før sin avreise for et offisielt besøk til Ukraina: «Tyrkia har gjengjeldt mot dette angrepet, som landet gjorde tidligere, og gjengjeldelsen fortsetter.» Han la til: «Anslagsvis 40 stillinger har blitt målrettet i en pågående operasjon,» og han hevdet at «30 til 35 [syriske] regimetropper» ble drept av tyrkiske howitzergranater og av bomber fra F-16 kampfly. Påfølgende rapporter indikerte at 12 syriske soldater var drept og ytterligere 20 såret.

Erdoğan fortsatte: «Vi er fast bestemte på å videreføre våre operasjoner for å trygge sikkerheten for vårt land, vår nasjon og våre brødre i Idlib,» med andre ord, også sikkerheten til de gjenværende fra den Al Qaida-tilknyttede islamistiske SNA-militsen. Han truet Russland med «ikke å stå i veien for Tyrkia».

Det russiske militæret benektet imidlertid Tyrkias påstander om at Moskva ble varslet om de tyrkiske troppenes posisjoner. Ifølge RT erklærte Det russiske senter for syrisk forsoning følgende: «Enheter fra det tyrkiske militæret gjennomførte forflytninger innenfor de-eskaleringssonen i Idlib nattestid fra den 2. til den 3. februar, uten å informere den russiske siden, og kom under syriske regjeringstroppers ild, som var rettet mot terrorister vest for Saraqib.»

Minst 4 av Tyrkias 12 militære observasjonsposter i Idlib er fortsatt beleiret av det syriske regimets styrker.

Sammenstøtet kom samtidig med tiltakende spenninger mellom offisielle tyrkiske embetsrepresentanter og deres russiske og syriske kolleger, over Syrias offensiv mot Al Qaida-tilknyttede styrker i Idlib, og de Russland- og Iran-støttede syriske SAA-troppenes [Syrian Arab Army] betydelige vinninger de siste ukene. De erobret den strategiske småbyen Maaret al-Numan.

Erdoğan kritiserte i forrige uke sin «russiske partner», for første gang som det rapporteres, siden 2016-militærkuppet lansert mot ham med amerikansk og tysk støtte. Erdoğan påsto at Russland «ikke overholder» Sochi-avtalen fra 2018, overenskomsten etablert i september 2018 som definerer en fellespatruljert «demilitarisert sone» mellom syriske regjeringstropper (SAA) og de vestlig støttede «opprørerne» konsentrerte i Syrias nordvestlige provins Idlib. Han la til at forhandlingene i Astana-prosessen – mellom Russland, Iran og Tyrkia – er «døde».

På fredag truet Erdoğan også med følgende: «Vi vil ikke bare se på situasjonen i Syria. ... Vi vil ikke nøle med å gjøre hva enn det tar, inkludert bruk av militærmakt.»

Kremls talsmann Dmitrij Peskov svarte: «Russland er i full overensstemmelse med Sochi-avtalene om Idlib-sonen,» og la til: «Et stort antall terrorister er fortsatt i området.»

Lørdag lanserte Tyrkia-støttede islamistiske SNA-krigere et motangrep mot syriske regimetropper fra al-Bab, et område kontrollert av Tyrkia og opposisjonsmilitsen SNA [Syrian National Army] siden 2017. Det russiske luftvåpenet responderte med bombing av al-Bab. Ifølge Moskva har islamistiske krigere drept minst 40 syriske soldater bare den siste uka. Al-Arabiya rapporterte søndag at etter de russiske flyangrepene ble mange tyrkiske militærkjøretøy forflyttet inn i Syria fra grenseovergangen Kafrlosin.

Til tross for voksende militærstrategiske bånd mellom Ankara og Moskva, med utplasseringen av russiske S-400 luftvernmissilsystemer i Tyrkia og gassrørledningen TurkStream, begge deler fordømt av Washington, er den skjelvende alliansen mellom de to landene nå det nærmeste den har vært av å kollapse siden november 2015. Den gangen skjøt tyrkiske jetfly ned et russisk bombefly langs Syria-Tyrkia grensa og brakte Russland og Tyrkia, og potensielt hele NATO-alliansen, til randen av krig.

Samtidig som offisielle amerikanske topprepresentanter fordømmer syriske og russiske styrker som kriger i den syriske provinsen Idlib, ser det ut til at Tyrkias regjeringen gjør sine forflytninger tilbake mot en tettere innordning til Washington. Trump tvitret i slutten av desember om Idlib, der han sa at «Russland, Syria og Iran dreper, eller er på tur til å drepe, tusener av uskyldige sivile i provinsen Idlib. Ikke gjør det! Tyrkia jobber hardt for å få stoppet dette blodbadet.»

Utenriksminister Mike Pompeo uttalte seg på tilsvarende måte i forrige uke: «USA overvåker situasjonen i det nordvestlige Syria med alvorlig bekymring, der det rapporteres at de samlede styrkene fra Russland, det iranske regimet, Hizballah og Assad-regimet gjennomfører et storskala angrep mot folket i Idlib og de vestlige Aleppo-provinsene.»

Samtidig besøkte den 30. januar US Air Force-general Tod Wolters, øverste befalshavende for US European Command og NATOs Supreme Allied Commander Europe, Ankara for samtaler som fokuserte på Syria. Han møtte både Tyrkias forsvarsminister og den tyrkiske generalstabssjefen.

Den alvorlige krigsfaren i Syria er det direkte resultat av den nesten ti-år-lange proxykrigen for regimeskifte som imperialistmaktene har ført i Syria siden 2011, støttet av Erdoğan-regjeringen. NATO-krigen i Libya i 2011 og den påfølgende bevæpningen av islamistiske militser mot Assad-regimet var imperialistmaktenes svar på arbeiderklassens revolusjonære opprør som styrtet imperialiststøttede diktatorer i Egypt og Tunisia. Deres mål var å undergrave russisk og iransk innflytelse over hele regionen, og å bruke Syria som base for operasjoner.

Kampene mellom tyrkiske og syriske tropper er det blodige resultat av imperialistmaktenes gjentatte manøvre og strategiske skifter, i løpet av dette tiåret med krig.

Innledningsvis pøste imperialistmaktene, anført av Washington, oljesjeikdømmene fra Persiabukta og Tyrkia, titusener av al-Qaida-tilknyttede islamister inn i Syria, først og fremst via Tyrkia – en prosess koordinert av CIA som skapte Den islamske staten Irak og Syria (ISIS), Washingtons egne Frankenstein-monster. I 2014, etter at ISIS invaderte Irak fra Syria og truet Washingtons irakiske marionettstat, lanserte NATO-maktene en fornyet intervensjon i Irak og Syria, i en såkalt «krig mot ISIS».

Med deres islamistiske allierte i Syria splittet og beseiret gjorde imperialistmaktene den kurdisk-nasjonalistiske YPG-militsen [Folkets beskyttelsesenheter] til deres viktigste proxystyrke i Syria. Ankara anså imidlertid YPG, med deres tilknyttning til PKK [Kurdistans Arbeiderparti] som Ankara har ført en blodig antiopprørskrig mot sørøst i Tyrkia de siste 35 årene, som en grunnleggende trussel mot Tyrkias territoriale integritet. Erdoğan forflyttet seg nærmere Moskva i sin motstand mot YPG, og det førte til det USA- og Tyskland-støttede kuppforsøket han ble utsatt for i juli 2016, og til gjentatte tyrkiske intervensjoner mot de kurdiske styrkene i det nordlige Syria.

I fjor snudde Washington ryggen til sine kurdiske proxystyrker i det nordlige Syria, hvorpå både tyrkiske og syriske regimestyrker invaderte området. Som World Socialist Web Site advarte [engelsk tekst] for den gangen: «Der den syriske hæren støttet av Iran marsjerer nordover for å møte tyrkiske invasjonsstyrker og deres Al Qaida-tilknyttede syriske ‘opprørs’-allierte (SNA), er Midtøsten og verden på randen av fullskala krig. ... Tyrkia har kastet seg ut i malstrømmen produsert av tre tiår med imperialistkrig i Midtøsten.»

Mens Moskva fremforhandlet en ustabil våpenhvile mellom tyrkiske og syriske regjeringsstyrker for regionen i fjor, er denne våpenhvilen nå på randen av sammenbrudd – og spesielt med spenningene som tilspisser seg mellom Tyrkia og Russland i Libya, der de støtter hver sin rivaliserende side i borgerkrigen utløst av NATO-krigen i 2011.

Fremfor alt eskalerer Washington fortsatt spenningene i Syria, samtidig som de truer Iran med en regiondekkende krig. USA opprettholder sin okkupasjon av olje- og gassfeltene i Syrias nordøstlige provins Deir Ezzor, med deres YPG-proxyer og har oppildnet spenninger på tvers av hele regionen med sitt dronemord i Bagdad den 3. januar av den iranske generalen Qassem Suleimani. Denne politiske utviklingen, som er del av en storstilt forberedelse til «stormakt»-konflikt med Russland og Kina, på tvers av hele Midøsten, bringer verden til randen av fullskala krig mellom atomvåpenmakter.