Trump hoverer over riksrettssaken, men den folkelige opposisjonen mot hans administration vokser

8 February 2020

På torsdag hyllet president Donald Trump frifinnelsen i demokratenes pådriv for en riksrettsdom med en raljerende tirade der han kalte sine motstandere «onde», «korrupte» og «avskum».

I en 90-minutter-lang tirade kringkastet på alle de store amerikanske fjernsynskanalene kalte Trump riksrettssaken «bullshit», og tvang med det stasjonene til å be seerne om unnskyldning for å ha brutt FCCs retningslinjer for banning.

Den tidligere reality-TV-stjerna omtalte tidligere FBI-direktør James Comey som en «sleazebag» og kalte impeachment-prosessen et «slag» i en «krig». Dette kom bare timer etter at Stephanie Grisham, pressesekretær for Det Hvite hus, sa at Trumps motstandere måtte «tvinges til å betale». Trump la til at under andre omstendigheter ville hans motstandere «allerede vært fengslet forlengst».

President Donald Trump holder opp ei avis med overskriften «Trump frikjent», der han taler i Østrommet i Det hvite hus i Washington, torsdag den 6. februar 2020 [Foto: AP Photo/Evan Vucci]

Med medienes impeachment-pådriv i grus reagerte de på denne forvirrede tiraden med stum aksept.

Innen det nåværende tidspunkt burde ingen ha noen illusjoner om hva Trump representerer. Amerikansk kapitalisme har spydd opp en frontfigur som gir uttrykk for dens mest rovgriske og kriminelle karaktertrekk: dens grådighet, vold, tilbakeståenhet og ignoranse.

Trump representerer skjæringspunktet mellom to mektige impulser i det amerikanske samfunn: den parasittiske veksten av sosial ulikhet og amerikansk imperialismens vedvarende krigspådriv.

Mindre enn ti år før Trump ble valgt gjennomførte Obama-administrasjonen en redningsoperasjon med utkausjonering av bankene, som overrakte billioner av dollar til finansoligarkiet, til-og-med mens millioner av mennesker mistet sine hjem og sitt arbeid som resultat av en orgie av kriminell svindel ikke sett i USAs historie – som ingen ble straffet for.

Siden bankredningen i 2008 har aksjemarkedet blitt nesten firedoblet, og har massivt beriket de mest velstående 10 prosent av samfunnet, som eier 84 prosent av aksjene, samtidig som arbeiderklassens inntekter har stagnert eller falt.

I denne sammenhengen var Trumps impromptu raljering, der han virret målløst fra det ene tema til det neste og naturlig nok sentrerte inn på sin sentrale appell til styringklassen: Han vil gjøre dem rikere. Han erklærte:

La meg fortelle dere, at hadde ikke vi vunnet, da ville aksjemarkedet ha krasjet, og markedet gikk opp mye rett før valget fordi det så ut som om vi hadde en god sjanse til å vinne. Så gikk det enormt opp fra da vi vant valget til vi tiltrådte, som var fra den 8. november til den 20. januar, og alt det var takket være oss.

Samtidig har tiår med vedvarende krig brutalisert landet og erodert de rester av demokratisk styre som gjensto.

Etter republikanernes mislykkede impeachment-pådriv mot Bill Clinton stjal George W. Bush 2000-presidentvalget, med Høyesteretts velsignelse. Deretter anvendte han terrorangrepene den 11. september 2001 for å iverksette et frontalangrep på demokratiske rettigheter, under dekke av «krigen mot terror».

USA gikk hen til å invadere Afghanistan i 2001 og Irak i 2003, ledet en luftkrig for å styrte Libyas regjering i 2011, og underbygde samme år en ødeleggende borgerkrig i Syria i et forsøk på å få ned regjeringen. Disse krigene har drept millioner av mennesker og ødelagt hele samfunn.

Innen rammeverket av «krigen mot terror» har USA torturert tusener av mennesker – der et eksempel ble avslørt med de uhyrlige bildene fra fengselet Abu Ghraib. Landet har utført massiv spionering uten juridisk hjemmel og begått tusenvis av utenomrettslige attentater, også mot amerikanske statsborgere.

Alle disse krigene og angrepene på demokratiske rettigheter har blitt utført på grunnlag av støtte fra begge partier, som uttrykker impulsene til finansoligarkiet som dominerer det amerikanske samfunnet.

Disse tendensene er legemliggjort i personen Trump – den høyreorienterte bigotte demagogen nedkommet fra den fascistiske «America First»-stammen av amerikansk politikk som på 1930-tallet var på linje med Nazi-Tyskland.

Disse reaksjonære impulsene har blitt styrket av impeachment-fiaskoen. Demokratenes demoralisering i kjølvannet av Trumps seier ble oppsummert i den redaksjonelle lederartikkelen publisert på torsdag av New York Times. Der skrev avisa at Trumps State of the Union-tale viste at «Mr. Trump, i motsetning til Det demokratiske partiet, har et enkelt, mektig budskap.»

Avisas lederartikkel la til at «det var kanskje en menneskelig reaksjon fra House Speaker Nancy Pelosi side å rive den [State of the Union-talen] i stykker». Men, fortsatte lederen: «Det var likevel skuffende å se henne ty til den type stunt presidenten selv ville gjort, og som hun vet like så godt som noen, vil den slags gest ikke beseire presidentens argument. Så, hva vil?»

«Ikke den usammenhengende, for ikke å si kaotiske, forestillingen Det demokratiske partiet hittil har oppvist.»

Lederartikkelen klarer ikke å besvare spørsmålet den selv stiller i sin heading: «Hva vil til slutt beseire Donald Trump?» «The newspaper of record» [‘standardbæreren’ New York Times] er ganske enkelt tom for ideer.

Demokratenes strategi har endt i grus. Helt fra starten av Trumps presidentskap har demokratene anvendt palasskuppets metoder, med det primære mål å få avledet og desorientert den folkelige opposisjonen mot Trump-administrasjonen.

Igjen og igjen har Trump blitt reddet av demokratene. Graden av deres feighet og tafatthet er definert av interessene til de privilegerte sosiale sjiktene de taler for.

Demokratene har søkt en opptrapping av konflikten med Russland. Utover det har de ingen grunnleggende meningsforskjeller med Trump. Hvis de ble tvunget til å velge side, mellom Trump og en bevegelse av arbeiderklassen, ville de uforbeholdent støttet Trump.

Dette kan kanskje være det siste ordet for Times, men det vil ikke være det siste ordet for masser av arbeidere og unge mennesker i Amerika. Det er lett for Trump å intimidere en evneveik del av oligarkene som ikke har mage til å bekjempe ham. Det er noe helt annet å møte en opprørsk folkelig bevegelse.

Millioner marsjerte for å opponere mot Trump i kjølvannet av hans innsetting. Han forblir hatet, med en godkjenningsvurdering blant de laveste for noen president etter den andre verdenskrig. Hans forbrytelser mot immigrantbarn, hans rasistiske overtyrer til fascister, hans fremming av tortur og hans sadistiske militarisme har gjort hans navn til et skjellsord, et synonym for vulgaritet, kriminalitet og brutalitet.

Prosessene som skapte Trump – fremfor alt den uforlignelige veksten av sosial polarisering og økonomisk ulikhet – har også skapt det sosiale grunnlaget for fjerningen av ham. Millioner av arbeidere på tvers av hele USA lever i motgang og undertrykking, og sliter hver dag for oligarkiets berikelse, helt og holdent utelukket fra det politiske liv, men der de likevel lengter etter likhet, fred og demokrati.

Denne brede folkelige motstanden mot Trump finne sitt uttrykk, og den vil finne sitt uttrykk. Men det vil den bare gjøre i den grad den bryter med Det demokratiske partiet.

Trump kan bare fjernes ved mobiliseringen av den amerikanske arbeiderklassen, i allianse med arbeiderklassen i hele verden, der den forener alle de progressive elementene i befolkningen.

Socialist Equality Party (SEP) stiller kandidater i USAs 2020-valg. Vår kandidat til president er SEPs nasjonalsekretær Joseph Kishore. Vår kandidat til visepresident er Norissa Santa Cruz, et ledende SEP-medlem. Vi fremmer et internasjonalistisk og sosialistisk program, som kampen mot Trump og det oligarkiske kapitalistsystemet han representerer må baseres på.

For mer informasjon om SEP-valgkampanjen og for å registrere deg for å delta besøk socialism2020.org

Andre Damon