Ytrehøyrepartiet AfD som kingmaker i tysk Landestag-valg

For første gang siden slutten av Det tredje riket ble på onsdag premierministeren i en tysk Landestag-forsamling valgt med stemmene fra det høyreekstreme fascistpartiet Alternative für Deutschland (AfD). En allianse mellom de tre partiene AfD, CDU [Den kristelig-demokratiske union] og FDP [de nyliberalistiske Fri-demokratene], muliggjorde at FDP-politikeren Thomas Kemmerich kunne innta det høyeste politiske embetet som premierminister, i delstatens Thüringens Landestag, som tidligere var del av Den tyske demokratiske republikk (DDR) [Øst-Tyskland]. 22 av de 45 stemmene for premierminister kom fra AfD-representantene, den nest-største parlamentariske gruppa i Thüringens Landestag [delstatens parlament].

På grunn av enorme protester på tvers av hele landet kunngjorde Kemmerich på torsdag at han ville trekke seg. Men i skrivende stund sent torsdag hadde han nektet å faktisk tre av, og var fortsatt den første premierministeren som baserer seg på fascistenes stemmer. Det er uklart om Thüringens Landestag vil oppløses og rydde vei for et nyvalg, eller om den lovgivende forsamlingen vil stemme inn en annen premierminister. Kemmerich kan komme til å forbli i embetet i flere måneder fremover.

Mike Mohring, CDU-leder i Thüringen, berettiget innledningsvis sitt samarbeide med AfD, der han uttalte: «Vi gikk inn i valget for å få en slutt på den rød-rød-grønne delstatsregjeringen (koalisjonen av Venstrepartiet [die Linke], SPD [Det tyske sosialdemokratiske parti] og De Grønne [die Grünen]), og vi kan ikke bryte vårt eget valgkampanjeløfte.» Christian Hirte (CDU), den føderale tyske regjeringens kommissær for Øst-Tyskland, gratulerte umiddelbart Kemmerich, og tvitret: «Ditt valg som kandidat for det politiske sentrum viser nok en gang at Thüringens befolkning har stemt mot rød, rød, grønt.»

FDPs nasjonale partileder Christian Lindner gratulerte også sin «kandidat for sentrum». Hans-Georg Maaßen, den tidligere sjefen for Tysklands innenriksetterretning BfV (Bundesamt für Verfassungsschutz) [Kontoret for grunnlovens beskyttelse], og en ledende størrelse i en ultra-høyre fraksjon av CDU, beskrev valget av Kemmerich som en «enorm suksess». «Det viktigste er at sosialistene er vekk,» erklærte han.

Jörg Meuthen, nasjonal styreleder for AfD og partiets talsperson, beskrev valget i Thüringen som «den første viktige brikken i mosaikken for en fundamental politisk snuoperasjon i Tyskland». Det «sosialistiske spøkelset» var nå endelig fordrevet. Samtidig forkynte han AfDs berettigelse til å innta ministerposter i Thüringen.

Etter valget av premierminister Kemmerich hevdet både Mohring, Kemmerich og deres respektive partier at alliansen med fascistene var utilsiktet. Denne påstanden er absurd. Kemmerich kom inn i valget som kandidat først i den siste av tre avstemmingsrunder i Landestagforsamlingen, da bare et enkelt flertall var nødvendig for en valgseier. Sittende premierminister Bodo Ramelow (Venstrepartiet; die Linke) fikk flest stemmer i de to foregående avstemmingsrundene, men klarte ikke å oppnå et absolutt flertall. Han baserte seg på stemmene fra sitt eget Venstreparti, De Grønne og fra SPD, som sammen forsøkte å danne en minoritetsregjering.

Kemmerich visste han bare kunne vinne valget dersom AfD, CDU og FDP stemte for ham med så godt som enstemmig oppslutning, dvs. i et kupp det var høyst usannsynlig ville lykkes uten en forhåndsavtale. Etter å ha kunngjort resultatet godtok FDP-politikeren umiddelbart embetsvervet og holdt kort deretter sin første tale som premierminister – og bekreftet dermed sin intensjon om å regjere basert på AfD-stemmene.

Selv om Kemmerich ble tvunget til å kunngjøre at han ville trekke seg, er beslutningen fra de to partiene CDU og FDP om å danne et regjerende flertall ved hjelp av AfD et historisk vendepunkt. Det bekrefter at styringsklassen i Tyskland igjen tyr til fascistiske og autoritære metoder for å implementere sin politikk for sosial ulikhet og militarisme, i møte med bred folkelig opposisjon.

Valget har historiske paralleller. En delstatsregjering ble innsatt i Thüringen den 23. januar 1930, som for første gang inkluderte Hitlers nazi-parti. Det hadde tidligere vært en uavklart situasjon etter delstatens valg. 24 medlemmer av SPD og KPD (Det tyske kommunistpartiet) konfronterte 23 medlemmer fra forskjellige borgerlige partier, som derpå sikret seg regjeringsflertall ved hjelp av de seks nazi-representantene. Regjeringsdeltagelsen i Thüringen bidro vesentlig til å bygge opp under nazistenes videre vekst. Hitler overtok som Tysklands kansler bare tre år senere.

Valget i Thüringen har ført til en uttømming av folkelig harme mot de ansvarlige – hvilket er helt berettiget. Så snart valgresultatene ble kjent, samlet tusener seg i mange byer for å demonstrere foran hovedkvarterene til FDP og CDU. Bare i Berlin samlet rundt tusen demonstranter seg foran FDP-hovedkvarteret.

Hovedsakelig grunnet en så massiv opposisjon ble de regjerende unionsøsterpartienes styreledere Annegret Kramp-Karrenbauer og Markus Söder, for henholdsvis CDU og CSU [Den kristelig-sosiale union; o. anm.: som bare kandiderer i Bayern], tvunget til å distansere seg fra standpunktet truffet av den parlamentariske CDU-gruppa i Thüringen. Til sitt forsvar understreket Thüringens CDU-leder Mohring at han imidlertid hadde diskutert sine disposisjoner i detalj med den føderale partiledelsen.

Forargelsesuttalelsene fra Venstrepartiet, De Grønne og SPD mangler ethvert prinsipielt grunnlag. Det er deres høyreorienterte politikk med sosiale nedskjæringer og fiendtlighet overfor flyktninger som i utgangspunktet styrket AfD og deres oppslutning ved de nylige valgene. Siden AfD inntok sine plasser i den føderale Forbundsdagen (Bundestag) med 92 representanter høsten 2017, har alle de politiske partiene samarbeidet med fascistene.

Med SPDs inntreden i en «storkoalisjon» [den såkalte GroKo-regjeringen] med CDU og CSU, ga sosialdemokratene sin velsignelse for at AfD ble det offisielle opposisjonspartiet i Forbundsdagen (Bundestag). AfD er representert i alle Bundestag-komitéer og har blitt systematisk integrert i regjeringsarbeidet. AfDs nestleder Stephan Brandner, som publiserte antisemittiske tweets etter det nylige fascistangrepet på en synagoge i Halle, skyldte daværende parlamentariske SPD-gruppeleder Thomas Oppermann sin post som leder av Bundestags justiskomité, som foreslo Brandner for stillingen. Brandner ble først i november stemt ut av vervet etter en fersk serie fascistiske tirader.

Andre AfD-høyreekstremister, som den nyliberalistiske rasisten Peter Boehringer (budsjettpolitikk) og den dømte hooliganen Sebastian Munzenmeier (turisme), ble valgt til komitéledere i Forbundsdagen med de etablerte partienes stemmer.

Samarbeidet mellom alle partiene er spesielt langt fremskredent i Thüringen. Få uker før valget sa Benjamin-Immanuel Hoff (Venstrepartiet) som leder Thüringens finansdepartement, at for ei rekke anliggender hadde både regjeringspartiene og opposisjonen gjort det klart at de ønsket å finne løsninger i landets interesse. Han sa at en slik upartisk utveksling hadde vært praktisert i Thüringen under den rød-rød-grønne koalisjonen de siste årene.

Uansett de «forskjellige politiske og ideologiske skillelinjene» som partiene forfølger, er selektivt samarbeid med AfD på grunnleggende regjeringsanliggender ikke bare mulig, men nødvendig, sa Hoff. Han la kynisk til: «Jeg vil definitivt ikke vedta noen lover sammen med herr Höcke, som omtaler Holocaust-minnesmerket i Berlin som et skammens monument.» Han mente imidlertid at anliggender av kommunal finanspolitikk så visst kunne diskuteres og løses med lokale AfD-politikere.

AfD er produkt av hele det politiske etablissementets dreining til høyre. Partiet ble bevisst preparert for å gjennomføre den politikken for militarisme og sosial kontrarevolusjon som styringsklassen har satt på dagsorden. Dette bekreftes av at CDU og FDP i Thüringen er avhengige av AfD, der Björn Höcke, partiets styreleder i delstaten, ifølge en domstolforordning kan beskrives som en fascist.

Fascismens fare kan bare stoppes av en uavhengig mobilisering av arbeiderklassen, på grunnlag av et sosialistisk program, og ikke ved appeller til CDU, SPD, De Grønne, Venstrepartiet eller noe annet borgerlig parti. Dette har historien allerede bevist, og den nåværende utviklingen beviser det igjen.

Loading