24 timer etter at han ble valgt til ministerpresident i Thüringen med stemmene fra AfD, CDU og FDP, kunngjorde FDP-politikeren Thomas Kemmerich at han trakk seg. Han kunngjorde torsdag ettermiddag på en pressekonferanse at hans parlamentsgruppe hadde bestemt seg for å «fremme forslag om oppløsing av Thüringens Landtag [delstatsparlamentet]». Skulle det vise seg ikke å være det nødvendig to-tredjedels-flertallet for dette forslaget, ville han reise et mistillitsvotum.

Dersom delstatens Landtag-forsamling blir oppløst må nyvalg finne sted innen 70 dager. Inntil et gyldig valgresultat kunne foreligge ville Kemmerich teoretisk sett forbli i posten som ministerpresident. Skulle han fremsetter et mistillitsvotum og tape avstemmingen kan Landtag-forsamlingen velge en ny ministerpresident innen tre uker. Bodo Ramelow fra Venstrepartiet (Die Linke), som var forrige sittende ministerpresident, ville i så fall på nytt tiltre embetet. Dersom ingen kandidat får flertall, vil det også avholdes nye valg innen 70 dager.

Allerede tidlig neste morgenen hadde Kemmerich i ARDs programpost Morgenmagasinet utelukket nye valg og sin avtreden. Men så ble presset for stort. Gitt det enorme raseriet i befolkningen vendte den ene etter den andre ledende politikeren seg vekk fra Kemmerich.

CDU-partileder Annegret Kramp-Karrenbauer [tysk forsvarsminister] truet sine CDU-partikolleger i Thüringen med konsekvenser skulle de samarbeide med Kemmerich. Hun sa at det ville være et brudd på partilinja, som utelukker ethvert samarbeid med AfD, «med de medfølgende konsekvenser».

Kansler Angela Merkel meldte seg også, fra Sør-Afrika hvor hun befinner seg, og krevde at valget måtte omgjøres. Under ingen omstendigheter skal CDU bli en del av en Bundesland-regjering under Kemmerich. Hans valg hadde brutt med den grunnleggende formeningen om at «ingen flertall skulle vinnes ved hjelp av AfD».

FDP-partileder Christian Lindner, som hadde vært inneforstått med Thüringen-FDPs planer fra starten av og innledningsvis ønsket Kemmerichs valg velkomment, reiste torsdag til Erfurt for å overtale ham til å si fra seg embetet.

SPD kalte sammen partiets koalisjonskomitéen på lørdag, som er opprettet for å avgjøre konflikter innen den føderale regjeringen. «Det var et kaldt, hardt spill som gikk for seg i Thüringen,» sa SPD-generalsekretær Lars Klingbeil til Spiegel Online. Både CDU-styreleder Kramp-Karrenbauer og FDP-styreleder Lindner hadde kjent til de forskjellige scenarioene. Så langt hadde det vært konsensus for «ikke noe samarbeid med nazister». Det er det nå reist spørsmål ved.

Det ville imidlertid være en illusjon å tro at med dette skulle samarbeidet med AfD være avsluttet. Samarbeidet med Thüringen-partiet til fascisten Bernd Höcke var en prøveballong, der – som sosialdemokraten Klingbeil helt korrekt bemerket – partispissene var forhåndsorienterte. De ønsket å finne ut hvor langt de kunne gå, og holdt seg forsiktigvis i bakgrunnen. Det dreide seg om å gjøre første det første bruddet på kollaboreringsforbudet med AfD, som ved neste anledning kunne utdypes.

På begynnelsen av 1930-tallet hadde det heller ikke manglet på de borgerlige partienes løfter om aldri å samarbeide med nazistene. Men det forhindret dem ikke fra å bringe nazistene inn i regjeringsposisjon (først i 1930 i Thüringen), og stemme for utnevning av Hitler til kansler i 1933, for deretter gi sin enstemmige tilslutning til fullmaktsloven, som juridisk sementerte hans diktatur.

I mellomtiden er klart at det finnes sterke krefter innen CDU og FDP som allerede nå tar til orde for et tett samarbeid med AfD. Burkard Dregger, CDUs parlamentariske gruppeleder Berlins delstatsforsamling, kalte valget av Kemmerich et demokratisk vedtak som ikke burde kritiseres. Bernhard Vogel, tidligere CDU-ministerpresident i Thüringen, anbefalte sitt parti å delta i Kemmerichs regionregjering. Og CDU-medlem Hans-Georg Maaßen, den tidligere sjefen for den hemmelige innenriksetterretningen BfV – Bundesamt für Verfassungsschutz; forbundskontoret for beskyttelse av grunnloven – beskrev valget som en «enorm suksess». «Det viktigste er at sosialistene er vekk,» sa han.

Sosialdemokratene i SPD og pseudo-sosialistene i Venstrepartiet [Die Linke], som mest høylytt raser over hendelsene i Thuringia, er intet unntak. I SPDs rekker befant det seg, og befinner det seg fortsatt slike som besørger AfD med stikkord, som Thilo Sarrazin og Heinz Buschkowsky. I den føderale [GroKo] koalisjonsregjeringen gjennomfører SPD flyktningpolitikken til AfD. Det er ingenting i programmet deres som i utgangspunktet ville stå i veien for et samarbeid med Gaulands og Höckes parti. Partiets generalsekretær Klingbeil har allerede kunngjort at SPD vil sette den sterke staten, «en stat som er handlekraftig», i sentrum for deres fremtidige valgkamper.

Venstrepartiet og Bodo Ramelow, dere førstekandidat i Thuringia, har forflyttet seg så langt politisk til høyre at Joachim Gauck, den notoriske antikommunisten og tidligere Bundespresidenten, personlig har talt for et samarbeid mellom CDU og Venstrepartiet i Thüringen.

Til og med noen borgerlige kommentarer er helt på det rene med at det har funnet sted en ugjenkallelig forflytning til høyre for den borgerlige politikken i Thuringia.

«Det Thüringen opplevde den 5. februar 2020 er ikke bare et vendepunkt i historien til dette lille, i utgangspunktet ikke så viktige Bundesland,» skriver Die Zeit. «Det er en prosess som vil ha voldsomme innvirkninger på mange ting i Forbundsrepublikken de kommende måneder og år: Det var demningen som brast.»

Augsburger Allgemeine snakker også om et «dambrudd». Kemmerichs valg var bare mulig «fordi det lokale CDU stilte seg indirekte på side med Höcke – han som 75 år etter Auschwitz-frigjøringen anser Berlins Holocaust-minnesmerke som et ‘skammens monument.’»

Financial Times i London kommenterte: «Tysklands politiske etterkrigskonsensus, om misaktelse av høyreekstreme partier, ble på onsdag revet i filler... Med valget av Thomas Kemmerich har AfD for første gang blitt en slik kingmaker [avgjørende politisk innflytelse] i tysk politikk.»

Og det polske presseorganet Rzeczpospolita mente: «De tyske elitenes sorte scenario har blitt en realitet.» Valget i Thüringen er «et politisk jordskjelv som ikke bare burde forurolige Berlin, men også Warszawa».

Det som driver de etablerte partiene til AfDs side er den dype polariseringen av samfunnet, klassekampens intensivering og tilbakevendingen til militarisme. Det borgerlige styre og kapitalismen kan ikke lenger forenes med demokrati. Fascismens fare kan bare stoppes av den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen på grunnlag av et sosialistisk program.