Energisamtaler mellom Russland og Hviterussland mislykkes, der Minsk forflytter seg nærmere USA og NATO

Presidentene Vladimir Putin i Russland og Alexander Lukasjenko i Hviterussland mislyktes under deres møte sist fredag i Sotsji med å finne en løsning på en måneder-lang konflikt om russiske oljeleveranser til Hviterussland.

I desember suspenderte Russland mye av oljeleveransene til Hviterussland etter at forhandlingene om priser og integreringen av Russland og Hviterussland inn i en «unionsstat» mislyktes. «Unionstaten» ble formelt opprettet i 1997, men det har blitt tatt få skritt for en faktiske realisering. Andre potensielle medlemsland i «unionsstaten» inkluderte Kasakhstan, Moldova og også Ukraina inntil det pro-vestlige kuppet i Kiev i 2014.

Kart over Hviterussland

Russland har avvist å opprettholde innvilgning av subsidierte oljeleveranser til Hviterussland, såfremt ikke Hviterussland støtter en plan for raskere økonomisk og politisk integrering. Det ville omfatte opprettelsen av overnasjonale organer og en felles valuta. Den hviterussiske økonomien er sterkt avhengig av subsidier fra Russland og avgiftsfrie oljeforsendinger. Basert på den nå utgåtte kontrakten har Russland hvert år leverte 24 millioner tonn olje til Hviterussland, eller 2 millioner tonn per måned, men i januar leverte de landet bare 500 000 tonn.

I januar kunngjorde Lukasjenko at han ønsket å redusere hviterussisk avhengighet av russiske energiforsyninger, som i dag utgjør 80 prosent av landets import, ned til 40 prosent. Hviterussland prøver nå å arrangere for leveranser fra USA, Polen, Kasakhstan og Aserbajdsjan, så vel som fra Norge.

På møtet fredag ble Russland og Hviterussland enige om å videreføre gassleveranser i 2020 for samme pris som var gjeldende i 2019. Putin insisterte imidlertid på at Russland bare ville innvilge Hviterussland kommersielle priser for oljeleveranser, og at leveransene ville være knyttet sammen med implementering av en plan for å integrere de to landenes økonomier. På søndag ble det rapportert at Hviterussland var beredt til å betale globale markedspriser for russiske oljeleveranser.

Den nylige oppblussingen av spenninger finner sted samtidig som USA aggressivt eskalerer presset for å trekke Minsk inn i sin omløpsbane. Bare ei uke før fredagens møte mellom Putin og Lukasjenko besøkte den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo Minsk, der han hadde en mer enn to-timer-lang diskusjon med den hviterussiske presidenten. Det var det første besøket av en amerikansk utenriksminister i Hviterussland siden 1993, og etterfulgte august 2019-besøket til landet av Trumps tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton. Pompeo lovet Lukasjenko at amerikanske selskaper «står klare til å levere 100 prosent av oljen dere trenger, til konkurransedyktige priser».

Lukasjenko prøvde å utnytte de forbedrede relasjonene til USA for å få presset Russland i energiforhandlingene. Noen dager før møtet med Putin erklærte han at Russland hadde blitt rystet av Pompeos besøk, men at de måtte slutte å «gråte», og han la til: «Dersom Trump skulle komme i morgen, hva vil de [russerne] gjøre da?»

I desember fant det sted protester i Minsk, med deltakelse av noen tusen personer fra den pro-amerikanske nasjonalistiske opposisjonen, som opponerte mot en tettere integrering mellom Russland og Hviterussland.

Hviterussland er av vesentlig geostrategisk betydning for imperialistmaktene i deres krigsforberedelser mot Russland. De fleste NATO-militærøvelser i Europa finner sted ved landets grenser, som Hviterussland deler anslagsvis 1 200 kilometer av med NATO-medlemsland. Flere offisielle hviterussiske statsfunksjonærer ble også berørt av amerikanske sanksjoner mot Russland.

Hviterussland blir generelt ansett som Russlands nærmeste allierte i Øst-Europa, og begge land deler lengestående historiske og kulturelle bånd.

Lukasjenko, som har vært ved makten helt siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1994, har gjort et poeng av å støtte kuppet i Kiev i februar 2014, som ble orkestrert av tysk og amerikansk imperialisme for å stramme den politiske og militære løkka rundt Russland. Lukasjenko fordømte annekteringen av Krim som en «farlig presedens», og Hviterussland var en av de første statene til å anerkjenne det ukrainske presidentvalget i mai 2014, som brakte Petro Porosjenko til makten. Hviterussland var vertskap for forhandlingene av de såkalte Minsk-avtalene, med tysk og fransk deltakelse i 2014 og 2015.

Hviterussland og Ukraina har utviklet et stadig tettere militært og industrielt samarbeid, spesielt innen våpensektoren. Hviterussland har gitt militær og teknisk støtte til den ukrainske hæren, som driver en proxy-krig med Russland i Øst-Ukraina, med tung militærfinansiering og -støtte fra USA. Landet har også bistått europeiske selskaper med omgåelse av russiske kontrasanksjoner, ved å merke deres produkter som «laget i Hviterussland» før de videresendes til Russland.

En nøkkelrolle i tilnærmingen mellom Hviterussland og NATO spilles av Polen og Litauen. Den høyreekstreme polske regjeringen av Partiet for Lov og Rettferdighet (PiS) har jobbet for en tilnærming til Minsk siden den kom til makten i 2016. Polen og Hviterussland har ganske tette økonomiske bånd. For den polske regjeringen er etableringen av tettere bånd med Hviterussland både på økonomisk og politisk nivå en del av planen for å etablere en allianse av høyreekstreme regimer i Øst-Europa, som kan mobiliseres for en krig mot Russland. Denne såkalte Intermarium-alliansen [engelsk tekst; dyptpløyende historisk analyse som anbefales] er også godkjent og støttet av deler av det politiske etablissementet i Hviterussland, så vel som i Litauen. USAs president Donald Trump ga uttrykk for støtte til disse planene [engelsk tekst] i Warszawa i 2017.

Den litauiske regjeringen har også arbeidet systematisk med å forbedre sine relasjoner med Minsk, i tett samråd med Washington. Den litauiske utenriksministeren Linas Linkevicious besøkte Minsk like før Pompeo, for å diskutere mulige fremtidige oljeforsyninger. Litauen og Hviterussland planlegger et økonomisk forum i Klaipeda i mai, for å diskutere utdyping av deres økonomiske samarbeid, inkludert for energisektoren.

Hviterussland har også trappet opp sine bestrebelser for å utdype samarbeidet med NATO og USA på andre nivåer. I fjor høst erklærte det hviterussiske forsvarsdepartementet at det «er interessert i å opprettholde og utvikle dialog med NATO» og ba om en «regelmessig dialog mellom representanter for landets forsvarsdepartement og tilsvarende embetsfunksjonærer i alliansens militære struktur», som for tiden var «fraværende».

De siste månedene har både Lukasjenko og landets forsvarssjef Oleg Belokonjev eksplisitt foreslått at Minsk deltar i NATOs militærøvelser og trening. Felles militærøvelser er faktisk forbudt for Hviterussland som part i det Moskva-ledede CSTO – organisasjonen for kollektiv sikkerhetsavtale [Collective Security Treaty Organization] – og ethvert slikt tiltak ville de facto signalisere et brudd på relasjonene mellom Minsk og Moskva. Belokonjev fortalte lokale medier at Hviterussland ser for seg et militært samarbeid med NATO langs de linjer Serbia opprettholder, som har tette bånd til Russland, men også har bånd for militær trening med NATO.

Hviterussland har allerede begynt å utvikle bilateralt militært samarbeid med NATO-medlemmene USA, Storbritannia, Tyskland, Polen, Litauen og Latvia.

Den 30. januar var viseutenriksminister Oleg Kravtsjenko i Washington for å tale for Atlanterhavsrådet [Atlantic Council], ei tankesmie som er blant de mest aggressive i sin fremming for krigsforberedelser mot Russland. Kravtsjenko foreslo at Minsk kunne spille rollen som ei bro mellom Moskva og Vesten, spesielt i Ukraina-krisen. Han sa: «Allierte erkjenner at en for tett omfavnelse fra NATOs side kan være kontraproduktiv,» men at «Hviterussland kan spille en nyttig rolle dersom landet ikke blir for hardt presset.»

Foreign Affairs, det offisielle tidsskriftet for det amerikanske sikkerhetsrådet [National Security Council], publiserte i forrige uke en artikkel med tittelen «Vil Hviterussland være det neste Ukraina?» Den bemerket at Hviterussland er minst like viktig som Ukraina med tanke på landets geostrategiske betydning for Russland, og at Moskva ville ikke tåle at Hviterussland blir trukket for tett inn i USAs og NATOs omløpsbane, og skrev: «... skulle Hviterussland vippe vestover ville Moskva miste et potensielt militært oppmarsjområde, og risikere å se vestlig politisk og økonomisk innflytelse strekke seg over en befolkning som mange russere anser som del av deres egen nasjon. ... Moskva ville respondere på ethvert sammenbrudd av statsmyndighet i Hviterussland på omtrent samme måte som landet gjorde etter fjerningen av Ukrainas president Viktor Janukovitsj i 2014.» Artikkelen konkluderte med å oppfordre vestlige regjeringer til å støtte Lukasjenko sterkere, og skrev: «Selv om den autoritære Lukasjenko ofte har vært en plage, så har hans evne til å holde russisk innflytelse i sjakk vært en undervurdert gave for regional stabilitet.»

Loading