Siden den 17. oktober 2019 pågår i Hamburg rettsaken mot 93 år gamle Bruno D., som var SS-nazivokter (Schutzstaffel) i konsentrasjonsleiren Stutthof. Påtalemyndigheten beskylder Bruno D. for å ha bidratt og medvirket til drap av minst 5 230 mennesker.
Bruno D. var del av et team av SS-voktere i konsentrasjonsleiren Stutthof, hvor han tjenestegjorde fra den 9. august 1944 til den 26. april 1945. Rettssaken i Hamburg føres for byens ungdomsdomstol på grunn av tiltaltes alder den gangen – han var bare 17 og 18 år gammel. Det anslås at anslagsvis 65 000 mennesker ble myrdet av nazistene i konsentrasjonsleiren Stutthof, som ligger ca. 40 kilometer øst for Gdansk i det nåværende Polen. [For tysklesende: Prozess gegen ehemaligen SS-Wachmann beginnt in Hamburg]
Fra begynnelsen av rettsaken har erklæringene fra medsaksøkerne, som er overlevende fra konsentrasjonsleiren Stutthof og deres pårørende, spilt en viktig rolle i å billedliggjøre de grusomme og morderiske betingelsene som hersket i leiren, og den rollen SS-leirvokterne spilte.
Judy Meisels vitneserklæring ble opplest i retten. Hun er 90 år gammel, bor i USA og var ikke lenger i stand til å reise til Tyskland. Som 13 år gammel jente ble hun fraktet til Stutthof sammen med sin mor, som ble myrdet i gasskammeret. I hennes erklæring, som ble opplest av advokaten, uttalte hun: «Stutthof var det organiserte massemord av SS, som ble muliggjort av sikkerhetsvaktene. De sørget for at ingen kunne flykte fra dette helvete.»
Den tiltalte Bruno D. uttalte i sin vitneforklaring at han hovedsakelig hadde tilbrakt sin tjenestetid i konsentrasjonsleirens vakttårn. Han hadde aldri anvendt sitt våpen. Selv om han kunne huske en rekke detaljer fra leiren, hevdet han eksempelvis at han ikke kunne huske lukta fra krematoriet der kropper hver dag ble kremert. Overlevende fra konsentrasjons- og utryddelsesleirene sier alle at denne lukta aldri så lenge man lever kan glemmes.
Bruno D. hevdet også at han ikke hadde sett noen måte å kunne unndra seg sin tjeneste i konsentrasjonsleiren. Denne påstanden hans ble motsagt av historikeren Stefan Hördler, som har fungert som ekspertvitne i flere tidligere rettssaker.
Hördler påpekte at SS-vokterne spilte en avgjørende rolle og var en forutsetning for driften av en konsentrasjonsleir. De hadde som oppgave å skjerme leiren fra utsiden, forhindre at fanger flyktet, føre dem til deres daglige tvangsarbeid, så vel som å sikre de innkommende togene og den umiddelbare utvelgelsesprosessen, som førte direkte til drap av mange av de ankommende.
Bruno D.s advokat reiste på nytt spørsmål om hvorfor rettssaken fant sted på et så sent stadium, gitt den siktedes høye alder. Hovedårsaken er at det i Vest-Tyskland (BRD) [Bundesrepublik Deutschland] etter krigen aldri fant sted noen reell politisk og juridisk opparbeiding av de utallige forbrytelsene begått av nazistene under andre verdenskrig. Mange dommere, representanter for påtalemyndighetene og statens embetsfunksjonærer videreførte ubehindret sine ledende stillinger etter krigen, i en i all vesentlig grad sømløs overgang fra nazitiden. Eksempelvis ble bare 29 av de anslagsvis 6 500 SS-medlemmene som hadde vært involvert med oppgaver i konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz og som overlevde krigen, dømt i etterkrigstidens tyske Forbundsrepublikk (BRD).
Et nytt juridisk grunnlag for rettsforfølgelse ble først innført i 2011 – 66 år etter frigjøringen av konsentrasjonsleirene, og lenge etter at de fleste av gjerningsmennene fredelig hadde utåndet i sine senger. Den nye lovgivningen fastslo at det ikke lenger var behov for å bevise én spesifikk forbrytelse for å kunne bli dømt for medvirkning til nazistenes massemord. I stedet var enhver form for involvering i den operasjonelle driften av en konsentrasjonsleir tilstrekkelig, gitt at hele formålet med leirene var å lette utryddelsen av de innsatte.
Som resultat har ei rekke tidligere leirvakter, deriblant den ukrainske sikkerhetsvokteren John Demjanjuk og SS-mannen Oskar Gröning[lenker til tyske tekster], siden 2011 blitt dømt for deres medvirkning til drap på tusener av ofre.
Betydningen av rettssakene som forsatt finner sted er først og fremst å vise at det ikke er noen utløpsdato for massebrytelser begått under nazitidens diktatur. Dette tilbyr i det minste en viss lettelse og rettferdighet til de overlevende av disse grusomhetene, og for deres familier, som i deres livsløp har måttet leve med konsekvensene av disse forferdelige opplevelsene.
I rettsprosessen mot Bruno D. har flere av medsaksøkerne som så langt har blitt hørt understreket rettssakens betydning og tidsaktualitet, gitt den nåværende gjenkomsten av ytrehøyreekstremisme og fascisme i Tyskland, Europa og på tvers av hele verden. Christoph Rückel, representant for medsaksøkerne, sa at rettssaken var «presserende nødvendig», etter en nyfascists drap av Walter Lübcke, byrådspresident i Kassel i Bundesland Hessen, og det nyligere terroristangrepet på en jødisk synagoge i byen Halle [tysk tekst]. Rückel understreker at alle handlinger fra de ytrehøyreorientertes side måtte «nådeløst» rettforfølges.
På slutten av oktober inntok 93-år-gamle Marek Dunin-Wasowicz vitneboksen i rettssaken mot Bruno D. Polskfødte Dunin-Wasowicz, som kom tilreisende fra Warszawa, var en av de politiske fangene i konsentrasjonsleiren Stutthof. Sammen med sine foreldre og sine brødre hadde han støttet den polske motstanden mot den tyske okkupasjonen.
Dunin-Wasowicz beskrev de forferdelige beitingelsene i leiren, og hvordan tusenvis av jøder høsten 1944 ble fraktet til leiren, hundset og banket av SS-menn. Mange av dem ble senere ikke sett i leiren – som betyr at de umiddelbart ble myrdet og deres kropper destruert. Han meldte at i leiren var synet av døde menneskekropper dagligdags.
Dunin-Wasowicz beskrev også forholdene i brakkene, der tre personer måtte dele ei halmseng, med køyer i tre etasjer. Sulten var gjennomgripende. Internerte fikk ei brødskive til frokost og ei øse suppe til middag. Mange mennesker som ble tvunget til arbeidsinnsats under disse betingelsene døde av sult og utmattelse. Dunin-Wasowicz var heldig nok til å overleve dødsmarsjen han ble tvunget ut på, organisert av Gestapo i januar 1945, og han klarte å rømme.
I følge spiegelonline erklærte Dunin-Wasowicz på slutten av sin vitneerklæring at det rett nok var høyst ubekvemt å møte, og at han bare opptrådte i retten fordi han følte det var hans plikt. Han hadde kommet for å hylle alle de som var fengslet sammen med ham, og som døde i Stutthof. Han understreket også at han ville gjøre alt som står i hans makt for å sikre at det han hadde opplevd aldri skulle gjentas.
«Men, når jeg ser hva som skjer i Tyskland, Polen, Frankrike og mange andre land: med nasjonalisme og rasisme på vei opp igjen – og til og med fascisme – da er jeg redd,» sa Marek Dunin-Wasowicz. «Derfor har jeg kommet. Jeg vil ikke ha noen hevn.»
Leiroverlevende Abraham Koryski kom også tilreisende til Hamburg i begynnelsen av desember, fra Israel. 92-åringen kom sammen med sin datter og to andre slektninger, for å vitne om de sadistiske grusomhetene begått av SS. Han ble sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof i august 1944 i en alder av 16 år. Koryski hadde tilbrakt flere år i gettoen i gamlebyen i Litauens hovedstad Vilnius, før hans odyssé gjennom ei rekke leirer endte i Stutthof. Fra Vilnius fraktet nasjonalsosialistene tusenvis av jøder til Ponar, hvor de var forutbestemt for masseutryddelse.
Koryski ble også tvunget til å delta i en dødsmarsj kort før krigens slutt. Fangene fikk ikke mat, drikke, varme klær eller sko. De som døde ble skjøvet ut av veien, mens resten ble tvunget videre. «Vi spiste snø,» sa Koryski. Han måtte flere ganger sette seg ned, fordi han ikke lenger holdt ut smertene. Så kom han seg likevel på beina igjen. Han ble til slutt frigjort av den sovjetiske Røde armé.
Abraham Koryski ønsket uttrykkelig å vitne i denne rettsaken. Han sa: «Det er ikke lett for meg. Jeg kommer ikke på grunn av hevn. Men samtidig: Jeg anklager; jeg vil ikke tilgi. Jeg vil at verden skal få vite hva som skjedde. Alle må få vite alt.» Han sa at dette er spesielt viktig for de kommende generasjoner. Koryski erklærte: «Min hevn er min familie, mine slektninger som er her i dette rettslokalet. De viser at jeg klarte å overleve alt av det.»
Fredag den 24. januar hørte Hamburg-domstolen ytterligere en bevegende vitneforklaring fra en overlevende fra konsentrasjonsleiren Stutthof. Den ble opplest av Gunnar Solberg, sønn av den 97-år-gamle Johan Solberg fra Norge, som selv var innlagt på sykehus og for syk til å kunne reise til Hamburg.
Johan Solberg tilhørte motstandsbevegelsen som sloss mot de tyske okkupantene i Norge. Han ble arrestert og ført til konsentrasjonsleiren Stutthof sammen med 44 menn og 18 kvinner. Han uttalte også at han fremdeles den dag i dag husker den «søte røyklukta» som hang over leiren.
Solberg ankom leirern den 10. august 1944 og møtte øyeblikkelig et skrekkens scenario: rundt 15 avmagrede kropper lå foran ei brakke, der en mann rev gulltenner ut av deres munner. Solberg beskrev også den fullstendig overbefolkningen av brakkene. De jødiske fanger ble utsatt for det aller verste. Han så hver dag hundrevis av mennesker bli ført til gasskammeret. Mange av dem gråt. «Alle visste hvor det bar hen,» sa han.
Solberg beskrev også hvordan alle fangene ble tvunget til oppstilling når en person skulle straffes. Han var vitne til 11 henrettelser. Den grusomste av disse var to russiske gutter som noen dager etter julaften 1944 ble hengt, ved siden av et juletre.
Solbergs sønn fortalte at han på 1970-tallet så fjernsynsserien «Holocaust» sammen med sin far, og hadde spurt ham: «Var det virkelig så ille?» Hans far svarte: «Nei, det var verre.»
I hans uttalelse understreket Johan Solberg: «Jeg hater nazisystemet, men ingen enkeltmennesker... Jeg forteller min historie for at disse grusomhetene ikke skal glemmes. La oss sammen forhindre at de noen gang gjentas.»