Oppsvinget av folkelig støtte for Vermont-senatoren Bernie Sanders, nå i en klar ledelse for Det demokratiske partiets nominering til presidentkandidat, har utløst et frenetisk motangrep fra Det demokratiske partiets etablissement og foretaksmediene.

Mens Sanders selv er en kjent størrelse i kapitalistpolitikken, med en 30-år-lang karriere som en lojal støttespiller for Det demokratiske partiet og amerikansk imperialisme, er det bestyrtelse i styringsklassen over den venstreforflytningen blant arbeidere og unge mennesker som ligger til grunn for hans valgkampanjes styrke.

Sanders fikk oppslutning av flest primærvelgere både i Iowa-caucuses den 3. februar og New Hampshire-primærvalgene den 11. februar. Han har tatt en god ledelse i meningsmålinger av potensielle demokratiske primærvelgere, både nasjonalt og i mange av de delstatene som står for tur til å melde sine besyv i løpet av neste måned, der to-tredjedeler av valgdelegatene til Den demokratiske nasjonalkonvensjonen skal avgjøres.

En måling utført av Morning Consult, publisert på torsdag, fant at Sanders har en tosifret ledelse blant sannsynlige demokratiske velgere på landsbasis. Sanders’ oppslutning var på 29 prosent, etterfulgt av tidligere visepresident Joe Biden med 19 prosent, og med milliardæren Michael Bloomberg, tidligere byrådsleder i New York City, med 18 prosent. Pete Buttigieg tidligere byrådsleder i South Bend, Indiana, som endte på andreplass både i Iowa og New Hampshire, lå nasjonalt på fjerdeplass med 11 prosent oppslutning. Senator Elizabeth Warren fra Massachusetts fikk 10 prosent oppslutning, mens senator Amy Klobuchar fra Minnesota var på 5 prosent.

Støtten til Sanders gjenspeiler venstreforflytningen i arbeiderklassen og blant unge mennesker. Exit-meningsmålinger i New Hampshire viste at Sanders ledet med bred margin blant arbeiderklassens velgere, både de med inntekt under $ 50 000 dollar i året, og de uten høyskoleutdanning [college]. Han fikk 51 prosent støtte blant unge under 30 år, mot 4 prosent for hver av Klobuchar og Biden.

På nasjonalt plan støtter halvparten av amerikanske studenter Sanders, ifølge en meningsmåling fra Chegg/College Pulse, som hadde konsultert med 1 500 hel- og deltidsstudenter innrullert på både fireårige og toårige college. Studentene nevnte klimaendringer og inntektsulikheter som deres prioriterte anliggender. Warren kom på en andreplass, langt bak med 18 prosent oppslutning.

Den tiltakende støtten til Sanders, sammen med den åpenbare nedgangen for Bidens valgkampanje, etter en fjerdeplassering i Iowa og en femteplass i New Hampshire, har fremprovosert harme fordømmelser av Vermont-senatoren fra Det demokratiske partiets etablissement og fra foretaksmediene.

Biden-kampanjen førte an, der medlederen for kampanjen, kongressrepresentant Cedric Richmond fra Louisiana, i en konferansesamtale med reportere meddelte at det ville bli «et blodbad av stemmetap» for demokratene dersom Sanders skulle vinne kandidatnomineringen. «Dersom Bernie Sanders skulle toppe lista ville vi stå i fare for å tape Representantenes hus, og vi ville ikke vinne tilbake Senatet,» sa han.

To høyreorienterte demokrater i Senatet fordømte Sanders åpent for hans påstand om å være en demokratisk sosialist. Senator Doug Jones fra Alabama sa: «Jeg er ikke enig i sosialismeetiketten.» Senator Joe Manchin fra West Virginia sa: «Dersom Bernie ender opp med å være en av disse favorittene, da må han moderere seg. Jeg blir ikke en sosialist. Har aldri vært sosialist.»

Kampanjekonsulent James Carville, som har vært fast inventar i demokratenes politikk over tre tiår, var mer bitter og fornærmende, der han hadde gjentatte fjernsynsopptredener sist uke for å fordømme Sanders som et lett mål for det republikanske høyre, og på et tidspunkt var han et direkte ekko av Trump der han kalte Sanders en «kommunist».

Foretaksmediene var fylt av antiSanders-kommentarer, alt fra klagesang (Nicholas Kristof i New York Times), til kynisk hån (Paul Krugman i Times) til regelrette fordømmelser (Chuck Todd på MSNBC).

Krugmans spalte, under overskriften «Bernie Sanders er ikke en sosialist», gjorde den riktige observasjonen at «Bernie Sanders ikke er en sosialist i noen normal forstand av begrepet. Han ønsker ikke å nasjonalisere våre vesentligste industrier, og erstatte markeder med sentralplanlegging», og antyder at Sanders ville vært bedre beskrevet som en variant av en europeisk sosialdemokrat.

Artikkelen fortsatte med å gjengi advarslene fra Det demokratiske partiets etablissementet om at skulle Sanders bli nominert ville Trump vinne en enkel seier, og den konkluderte: «Jeg skulle ønske at Sanders ikke var så fast bestemt på å gjøre seg til et lett mål for høyresidens bakvasking.» Krugman sier ingenting om det faktum at «høyresidenes bakvasking» allerede er innledet av demokratene.

Hva Todd angår siterte han under MSNBCs dekning av tirsdagens primærvalg i New Hampshire fra en raljering mot Sanders skrevet av Jonathan Last fra Bulwark, der det sto: «Ingen andre kandidater har noe lignende denne digitale brigaden av brunskjorter. Jeg mener, bortsett fra Donald Trump. Spørsmålet ingen stiller er: hva om du ikke kan vinne presidentskapet uten en online mobb?»

Denne sammenligningen av Sanders’ supportere – kandidaten som er jødisk – med Hitlers og Mussolinis fascistiske gangstere, er typisk for foretaksmedienes bakvaskingstaktikk mot enhver som kritiserer de superrike. Todds kommentar ble lagt ut og videredelt av Sanders’ valgkampanje, der den ble sett nesten en-million-ganger, og uten tvil bidro til å øke Sanders’ støtte.

Bestyrtelsen over Sanders stigning i meningsmålingene har allerede ført til oppfordringer om en konsolidering mot ham av de «moderate» (dvs. åpent høyreorienterte) kreftene i Det demokratiske partiet. Et samlingspunkt for disse appellene er milliardæren Michael Bloomberg, som trådte inn i nominasjonskonkurransen i november, og vil være på stemmeseddelen for første gang i de 14 delstatene som avholder primærvalg på Super-tirsdagen, den 3. mars.

Bloomberg har pøst inn $ 100 millioner i reklameutlegg nettopp i disse 14 delstatene, en vesentlig del av de $ 300 millioner han allerede har investert i å vinne den demokratiske nomineringen. Kampanjen hans har rullet ut påtegninger fra kongressmedlemmer og lokale myndighetspersoner, særlig byrådsledere i byer der Bloomberg lenge har anvendt sin gigantformue for å kjøpe seg innflytelse.

Heller enn å risikere en fire-vei-splittelse mellom Biden, Bloomberg, Buttigieg og Klobuchar, til Sanders’ fordel, har det vært flere forslag i mediene om forskjellige kombinasjoner – for eksempel en Bloomberg-Klobuchar sammenbinding.

Mer sannsynlig enn noen åpen allianse er en oppsplitting av delegatene, mellom fem eller seks kandidater, som ville utelukke at noen enkelt kandidat får et absolutt flertall, som ville føre til en meglet konvensjon, der de forskjellige høyrefløykandidatene ville kombinere seg for å blokkere en Sanders-nominering.

Sanders tok opp denne muligheten direkte i en opptreden på MSNBC. «Nasjonalkonvensjonen måtte i tilfelle forklare det amerikanske folket, ‘Hei, kandidat X fikk flest stemmer og vant flest delegater under primærvalgprosessen, men vi kommer ikke til å gi ham eller henne nomineringen,’» sa han til programverten Chris Hayes. «Jeg tror det ville være et splittende øyeblikk for Det demokratiske partiet.»

Mens hans motstandere er hårdnakket besluttet på å forhindre hans nominering har Sanders selv gjentatte ganger gitt uttrykk for sin støtte til hvem enn den demokratenes nasjonalkonvensjon måtte velge, og han har for enhver pris opponert mot noe brudd fra hans supporteres side med Det demokratiske partiet.

På sine valgkampanjestevner kommer Sanders med en retorisk appell til motstand mot sosial ulikhet og krig. Han melder imidlertid også en appell til det politiske etablissementet om at han må stoles på for å forsvare styringsklasses interesser.

I et nylig [engelsk tekst] intervju med New York Times sa Sanders at han ville vurdert å bruke militærmakt i en forebyggende krig mot Iran eller Nord-Korea. Han støttet også fullt ut Det demokratiske partiets antiRussland-kampanje, og gikk med på at Russland måtte betraktes som «en motstander, eller til-og-med en fiende», dersom landet fortsetter på sin nåværende kurs i Ukraina.