#MeToo kollaborerer med fascistiske krefter for å blokkere visning av Polanskis film J’Accuse (En offiser og en spion)

Hele styret for César-filmprisene, Frankrikes ekvivalent til Oskar-tildelingene [Academy Awards], trakk seg på torsdag etter å ha kommet under et nådeløst angrep fra #MeToo-kampanjen og den franske regjeringen, for å ha nominert Roman Polanskis film J'Accuse (En offiser og en spion) om Drefyus-affæren til 12 priser ved den kommende tildelingsseremonien 28. februar.

Dreyfus-affæren er fortsatt ei kritisk skillelinje i fransk og europeisk politikk. Den var en 12-år-lang kamp for å få renvasket kaptein Alfred Dreyfus, en fransk-jødisk offiser som ble falskt dømt for å ha spionert for Tyskland i 1894. Frankrike kom til randen av en borgerkrig mellom forsvarere av Drefyus, anført av Jean Jaurès og den sosialistiske arbeiderbevegelsen, og antidreyfusards – hærens generalstab, kirka og det antisemittiske initiativet Action française ledet av Charles Maurras. Dreyfus ble til slutt frikjent og renvasket, og konspirasjonen for å ramme ham ble endelig og definitivt avvist i 1906.

Action française ble videreført og endte med å besørge de ideologiske fundamentene, og mye av personalet, for det kollaborerende Vichy-regimet under andre verdenskrig, som førte tilsynet med deporteringen av en fjerdedel av de franske jødene til Auschwitz og andre av nazistenes utryddelsesleirer.

J’Accuse er en kraftfull, overbevisende film om dette store åpningsslaget i kampen mellom sosialisme og fascisme på 1900-tallet. Den bringer til live oberst Marie-Georges Picquart, en offiser som overvinner sine antisemittiske fordommer når han finner avgjørende bevis på Dreyfus’ uskyld, og besørger det bevismaterialet som er sentralt for den berømte og anerkjente romanforfatteren Émile Zolas innsats for å få renvasket Dreyfus. Et høydepunkt i filmen er opplesingen av store deler av Zolas åpne brev til Republikkens president, «J’Accuse» (Jeg anklager), som fordømmer hærens øverste offiserer som løy for å få rammet Dreyfus.

Filmen er blant de største laget av Roman Polanski, en fransk-polsk jødisk regissør, med en fremtredende filmskaperskarriere som nå spenner over mer enn et halvt århundre. Polanski ble født i Paris i 1933 og vokste opp i Krakow. Han gjennomlevde sine foreldres og sin søsters fengsling i nazistenes dødsleirer under andre verdenskrig, så vel som drapet i 1969 av hans kone, skuespilleren Sharon Tate. Etter at han innrømmet ulovlig sex med den mindreårige Samantha Geimer og i 1977 sonet 42 dager i fengsel, flyktet han fra USA da en dommer truet med illegalt å bryte vilkårene i en plea deal [en fremforhandlet juridisk avtale mellom den tiltalte og dommeren]. Siden den gang er han nådeløst forfulgt av amerikanske politimyndigheter og feministgrupper.

Det er ingenting legitimt ved kampanjen for å få undertrykt J’Accuse (En offiser og en spion). De juridiske og politiske konsekvensene av en slik sensur strekker seg langt forbi dens innvirkning på Roman Polanski. #MeToo-kampanjen fungerer med sine beskyldninger mot J’Accuse som et redskap for et reaksjonært angrep på ytringsfriheten og bidrar til å få installert offisiell statssensur av filmskaping, og promoteringen av en undertrykkende politisk atmosfære.

Helt fra starten av hadde #MeToo-kampanjen mot J’Accuse en fascistisk odør. Kort før filmen ble sluppet i november publiserte skuespilleren Valérie Monnier plutselig ubelagte beskyldninger, som hun allerede i et år hadde drøftet privat med statsfunksjonærer, om at Polanski i 1975 hadde voldtatt henne. #MeToo-grupper hevdet deretter at de som så filmen, eller uttrykte interesse for den, var «medskyldige» for voldtekt. Gitt Dreyfus-sakens enorme historiske tyngde er dette ensbetydende med å hevde at alle i Frankrike med venstreorienterte oppfatninger støtter voldtekt.

Filmen skjøt til topps for salg av kinobilletter i Frankrike, til tross for #MeToo-angrepene mot den og kritikken fra flere kabinettministre. Alain Terzian, presidenten i styret for César-filmprisene, avviste derfor denne kritikken da #MeToo-bevegelsen tok til motmæle mot styrets beslutning i forrige måned om å nominere J’Accuse for flere pristildelinger, blant annet som beste film og beste regissør. Han uttalte: «César-prisene er ikke en institusjon som må ha moralske posisjoner. Med mindre jeg tar feil, gikk 1,5 millioner franskmenn for å se denne filmen. Spør dem.»

#MeToo responderte med å steppe opp sin offensiv mot J’Accuse. Foreningen «Tørr å være feminist», som er nært tilknyttet Macron og Jean-Luc Mélenchons parti La France insoumise (LFI) – Ukuelige Frankrike – iverksatte en underskriftskampanje med krav om at César-styret «ikke gir priser» til J’Accuse. I oppfordringen sto det: «To år etter #MeToo, med Harvey Weinstein som i USA står overfor livstidsfengsling, anerkjenner vi og feirer i Frankrike en voldelig pedokriminell på flukt.»

Ei gruppe på 400 filmkunstnere, som inkluderte regissøren Bertrand Tavernier og skuespiller Omar Sy, undertegnet beklageligvis en erklæring til støtte for #MeToos oppfordring om en total omstrukturering av César-pristildelingene.

César-president Alain Terzian prøvde ganske kort å redde sin stilling, ved å beslutte at institusjonen skulle rekruttere hundrevis av kvinner til styret, og ville implementere en streng kjønnsparitet mellom kvinnelige og mannlige tildelinger og stillinger. Men fordømmelsene av Polanski som en «voldtektsutøver» og mot César-prisnomineringene for å promotere «voldtektskultur» fortsatte å regne ned, helt til alle i den franske filmbransjens ledende organ ble kastet ut.

J’Accuse har ingen distributør hverken i Amerika eller Storbritannia, hvor #MeToo regelrett har forbudt filmen. John R. MacArthur fra Harper's Magazine skrev, etter å ha deltatt på en hemmelig visning av filmen i Storbritannia: «Så farlig er det potensielle tilbakeslaget av å samarbeide med Polanski at ingen britisk eller amerikansk distributør vil risikere å vise filmen, som ble sluppet til stor anerkjennelse og billettsalgsuksess i Frankrike ... Ingen, inkludert mitt vertskap, ønsker å bli steinet på Twitter, eller utsatt for demonstrasjoner ved deres forretningssteder.»

#MeToo-kampanjens rolle avslører samspillet mellom den småborgerlige identitetspolitikken og kapitalistregjeringers agenda. Med promoteringen av kjønnspolitikk i opposisjon til klassepolitikk har #MeToo uopphørlig forflyttet seg til høyre.

Macron har reagert på 16 måneder med massestreiker og Gul Vest-protester mot sine overveldende upopulære pensjonsnedskjæringer og skattekutt for de rike, med å kultivere høyreekstreme politistyrker for å angripe de protesterende. Siden Macron i 2018 hyllet Frankrikes nazi-kollaborerende diktator Philippe Pétain som en «stor soldat» har politiet arrestert over 11 000 personer, såret nesten 5 000 og drept to.

Macron-regjeringen er inneforstått med at den er hatet, og benytter seg av #MeToo-kampanjen for å promotere sensur og bygge en base i middelklassen for sin undertrykkende politikk. #MeToo har ikke kritisert de tiltakende politiangrepene mot de protesterende. I stedet har kampanjen krevd en opptrappet statskontroll av det offentlige liv, og en økning av andelen bedrebetalte jobber tilordnet kvinner.

Rett etter at César-nomineringene ble kunngjort turnerte likestillingsminister Marlène Schiappa mediene for å orkestrere angrepet på J’Accuse. Spurt på kabelnettverket LCI [La Chaîne Info] om hvorvidt César-prisene er «medskyldig i voldtektskultur», svarte Schiappa at den franske filmbransjen ikke har «modnet hva angår sexistisk og seksuell vold mot kvinner». Hun sa hun var «sjokkert» over Terzians forsvar av J’Accuse, og at hun ville bli «indignert» om filmen vant priser.

Gjennom #MeToo-angrepet på Polanski og disiplineringen av César-prisene målretter den franske regjeringen alle filmatiske uttrykk for venstreorientert opposisjon. Schiappa fordømte også Ladj Ly, den fransk-maliske regissøren og hans film Les Misérables om politivold i arbeiderklassenabolag, som er nominert for 11 César-priser. Schiappa påsto at det «ikke er noen forskjell» mellom Polanski og Ly – det vil si at Ly heller ikke må bli tildelt noen priser – og hun sa hun var «overrasket» over at Ly blir «berømmet til himmels».

Kulturminister Frank Riester, leder for departementet som i 2018 forsøkte å få publisert skriftene til den nasjonalistiske og fascistiske figuren Charles Maurras, hyllet fjerningen av César-styret over J’Accuse som en «klok beslutning».

#MeToo er en reaksjonær småborgerlig bevegelse som besørger et «feministisk» skalkeskjul for høyreekstreme, rasistiske krefter. Det er verdt å merke seg at tre av # MeToos hovedmål innen filmindustrien – Harvey Weinstein, Woody Allen og Polanski – er jødiske.

Loading