Tysktalende politikere, kulturpersonligheter og journalister har publisert en fellesappell [lenke til oppropet, på engelsk], «Løslat Julian Assange fra fengselet», som støtter kravet om «øyeblikkelig løslatelse av Julian Assange, på medisinsk grunnlag så vel som på grunnlag av rettsstatsprinsippet». De 130 innledende underskriverne har siden fått tilslutning fra mer enn 30 000 støttespillere.
Appellen uttrykker «stor bekymring for livet til journalisten og grunnleggeren av Wikileaks» og refererer Nils Melzers funn, FN-spesialrapportøren om tortur, som bekjentgjorde: Assange viser «alle symptomer som er typiske for ofre for langvarig psykologisk tortur». Appellen viser også til det åpne brevet fra mer enn 60 leger og medisinere, med deres krav om at «Assange blir overført til et universitetssykehus, da hans helsetilstand nå anses som livstruende».
I appellen står det: «Det er åpenbart at Julian Assange ikke kan komme til god helse under de gjeldende forvaringsbetingelsene, og heller ikke kan forberede seg på sin utleveringsprosess, som er planlagt innledet den 24. februar 2020. ... Begge deler utgjør alvorlige brudd på grunnleggende prinsipper for menneskerettigheter og rettsstaten, som gjør en rettferdig rettsprosess umulig og utsetter Julian Assange for betydelig lidelse og stor helserisiko.»
Appellen fortsetter, der den hevder: «Vi vil påminne de tyske mediene at Assange er en av deres egne, og at forsvaret av pressefrihet er et grunnleggende aspekt av demokrati. Uansett beskyldningene rettet mot Assange oppfordrer vi Storbritannia på de menneskerettighets- og medisinske grunner beskrevet over, umiddelbart å løslate Julian Assange fra hans forvaring, slik at han kan komme til hektene under medisinske eksperters tilsyn, og får utøve sine grunnleggende rettigheter uten behindring. Vi oppfordrer også den tyske regjeringen til å gjøre sin henvendelse til den britiske regjeringen for dette formålet.»
Blant de første undertegnerne av appellen er ni tidligere forbundsministre fra rekkene til Det tyske sosialdemokratisk parti (SPD), Det fri-demokratiske parti (FDP) og De Grønne, deriblant Sigmar Gabriel, tidligere visekansler, finans- og utenriksminister og SPD-styreleder, Herta Däubler-Gmelin, tidligere justisminister (SPD), Sabine Leutheusser-Schnarrenberger (FDP) og Katarina Barley (SPD), og Jürgen Trittin, tidligere miljøminister (De Grønne). Wolfgang Thierse (SPD), tidligere Bundestagspresident [Forbundsdagen], har også undertegnet appellen.
Blant de mange kulturpersonlighetene som støtter appellen er regissørene Claus Peymann, Volker Schlöndorff, Milo Rau og Frank Castorf, skuespilleren Rolf Becker, forfatterne Sibylle Berg, Daniela Dahn, Eugen Ruge og Uwe Timm, kabarettartistene Volker Pispers og Georg Schramm, musikerne Igor Levit og Wolfgang Niedecken, filosofen Richard David Precht, forleggerne Reinhold Neven DuMont og Jakob Augstein, og Fritz Pleitgen, tidligere regissør for West Deutsche Rundfunk (WDR).
PEN-senteret Tyskland, Reportere Uten Grenser, Det tyske journalistforbundet i Verdi og Varsleres nettverk e.V., er også blant de tidlige undertegnere av appellen.
Initiativet ble initiert av gravejournalisten Günter Wallraff, som har blitt et internasjonalt navn siden 1960-tallet, for sine sosiale og sosiopolitiske reportasjer. Den 6. februar presenterte i fellesskap Wallraff, Gabriel, Gerhart Baum, tidligere innenriksminister (FDP), og Sevim Dağdelen, Bundestagsrepresentant for Die Linke [Venstrepartiet], appellen for mediene på Den føderale pressekonferansen.
Publiseringen av fellesappellen for løslatelse av Assange er del av en endring i den offentlige presentasjonen av saken i Tyskland. Frem til nå har mediene bare sporadisk rapportert om den og fremfor alt har de gjentatt de falske beskyldningene og bakvaskelsene av journalisten.
Dette har endret seg de to siste ukene. For første gang har mange medier besørget kritisk informasjon om Assange-saken, og de har benyttet seg av Nils Melzers forskning, FN-spesialrapportøren som lenge har protestert mot forfølgelsen av Assange og som har advart om sakens konsekvenser for pressefriheten.
Den 31. januar publiserte den sveitsiske nettpublikasjonen Republik et dybdeintervju [tysk originaltekst; også tilgjengelig på engelsk] med Melzer under headingen «For våre øyne skapes det et morderisk system», der han omhyggelig plukker fra hverandre det svenske rettsvesenets skammelige konspirasjon mot Assange.
Melzer, som snakker svensk og har analysert det svenske rettsvesenets originaldokumenter, sier følgende om voldtektsbeskyldningene mot Assange: «Jeg kunne ikke tro mine egne øyne: Ifølge kvinna som selv var involvert, hadde det aldri funnet sted noen voldtekt ... Denne kvinnas politiuttalelse ble deretter omskrevet av politiet i Stockholm, uten hennes medvirkning.»
Melzer sa at det som var påfallende var sammenfallet av disse beskyldningene med publiseringen av de såkalte «Afghan Warlogs», en av de største lekkasjene i det amerikanske militærets historie, som WikiLeaks i 2010 fikk publisert i Der Spiegel, Guardian og New York Times.
Den 5. februar rapporterte «Heute Journal», den offentlige kringkasteren ZDFs hovedprogram, saken i flere minutter. Rapporten, som bemerket at «Hacker, spion, mistenkt voldtektsmann – ingenting av dette er sant», var den første gangen noe slikt ble rapportert i offentlig kringkastning, og det ble også rapportert om Nils Melzer, i et lang innslag. Han sa: «Dersom du klorer litt i overflata, da fremkommer motsetningene umiddelbart.»
En helsides annonse ble publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung med krav om Assanges løslatelse. Dette ble etterfulgt av Süddeutsche Zeitung, kringkasteren Deutschlandfunk, avisene Frankfurter Rundschau, Tagesspiegel, taz, m.fl. ... Mange store aviser og medieorganer, som i årevis har bidratt til å spre de absurde og offentlig tilbakeviste beskyldningene og bakvaskelsene av Assange, rapporterte nå kritisk om saken.
Den mangeårige taz-journalisten Bettina Gaus tillot seg til-og-med å innrømme: «Allmennheten har blitt manipulert i Assange-saken. Jeg også.» Selvkritisk innrømmet hun: «Jeg fant alltid Assange-saken uappetittelig, og jeg var ikke veldig interessert i den. Jeg liker ikke mannen. Jeg tenkte, på den ene eller den andre måten måtte alt være korrekt. Om jeg i det hele tatt tenkte over det.» Og hun la til: «Tilsynelatende var jeg ikke den eneste.»
Medienes og noen politikeres kursendring i Assange-saken skyldes utvilsomt det massive presset fra opinionen. Bakvakselsene og beskyldningene mot den modige journalisten, orkestrert av statsmyndigheter og støttet av høyreorienterte feministkretser, trengte aldri særlig dypt inn. Og mistroen vokste med den økende militarismen og den aggressive opptreden til det ekstreme høyre støttet av etablissementspartiene, som ved valget av ministerpresidenten i Thüringens Landestag med stemmene fra det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), Den kristelig-demokratiske union (CDU) og fridemokratene (FDP).
Under disse omstendighetene har den verdensomspennende kampanjen ført av ICFI – International Committee of the Fourth International (Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale) – og initiativene fra lokale støttegrupper til forsvar for Assange hatt en stor innvirkning. ICFI hadde allerede arrangert internasjonale møter og proteststevner for Assanges løslatelse før hans arrestering i London.
I en uttalelse den 20. juni 2019 oppfordret WSWS’ redaksjonsråd til en «verdensomspennende kampanje for å forhindre Julian Assanges overføring til USA!»
WSWS skrev: «Bare ved organisering av protestaksjoner på en internasjonal skala – møter, samlinger, demonstrasjoner og offentlige konferanser – vil det være mulig å frustrere og beseire planene til reaksjonære regjeringer, deres etterretningsorganer og politiske agenter for å få kneblet og ødelagt Julian Assange. Målet for denne kampanjen må være politisk å vekke og mobilisere den internasjonale arbeiderklassen – det overveldende flertallet av befolkningen og den mektigste samfunnskraften på planeten – til forsvar for Julian Assange, og faktisk også for alle arbeideres demokratiske og sosiale rettigheter.»
Uttalelsen forutså forøvrig: «Det vil komme en tid da alle de skitne detaljene om denne planen for å få ødelagt Assange blir fullt ut kjent for en opprørt allmennhet.» Dette er nå bekreftet.
Det ville imidlertid være farlig å tro at de høytrangerte politikerne som nå tar til orde for WikiLeaks-grunnleggerens løslatelse ville løfte en finger for å få oppnådd dette. Det må bemerkes at mange av de innledende underskriverne av fellesappellen ikke lenger er i noen embetsfunksjoner. Ikke en eneste politiker som i dag har regjeringsansvar støtter det.
Med sin særegent kyniske åpenhet erklærte Gabriel på Den føderale pressekonferansen, han som i kraft av sin posisjon som utenriksminister og visekansler hadde mange muligheter til å bistå Assange og tilby ham asyl, at han heller ikke i etterpå-klokskapens lys ville ha handlet på noen annen måte. «Jeg forstår hvert av medlemmene av den føderale regjeringen, som ikke behandler saker som denne i offentligheten,» sa han. «Det er forskjellen mellom min nåværende situasjon og den jeg var i tidligere.»
Med andre ord stiller Gabriel bare opp for Assange så lenge det ikke har noen praktiske konsekvenser. På denne måten forsøker han å tilpasse seg til de utbredte sentimentene, for å forhindre at de glir ut av etablissementspartienes kontroll og forflytter seg ytterligere til venstre. Utenrikspolitiske motiver spiller også en rolle. Gabriel selv, og flere andre av politikerne som har undertegnet appellen, tar til orde for tysk imperialismes sterkere uavhengighet overfor amerikansk imperialisme.
Merkels tidligere utenriksminister Gabriel, som nå sitter i representantskapet for Deutsche Bank [engelsk tekst] begrenser også sin støtte for Assange til kravet om en «rettferdig prosess». Han beskrev den modige journalisten som et «borderline-kasus» og sa at rettsstatsprinsippet måtte bevise seg nettopp når «vi har å gjøre med mennesker vi ikke kan være enige med, som er fremmede for oss og som noen ganger virker rare for oss, eller som har begått alvorlige forbrytelser». Gabriel sa ikke noe om hvilke forbrytelser Assange etter hans formening hadde begått.
Det å få løslatt Assange og forhindre hans utlevering til USA vedvarer å være en oppgave for arbeiderklassen. Som WSWS skrev den 20. juni må kampanjen «politisk vekke og mobilisere den internasjonale arbeiderklassen». Vi oppfordrer alle WSWS-lesere om å delta i denne kampanjen.
Forfatteren anbefaler også:
The Lancet publishes letter from doctors: “End torture and medical neglect of Julian Assange”
[18. februar 2020]
Grunnplanlærere i Sydney vedtar resolusjon til forsvar for Assange og Manning
[13. februar 2020]