Roman Polanski ble på fredag kveld kåret med César-filmutmerkelsen beste regissør for J’Accuse, og med det trosset Det franske filmakademiet diktater fra både #MeToo-bevegelsen og president Emmanuel Macrons regjering.

J’Accuse er en kraftfull og overbevisende film om Dreyfus-affæren, den historiske kampen som varte fra 1894 til 1906 for å få renvasket den franske jødiske offiseren som var falskt anklaget for spionering for Tyskland. Denne kampen eskalerte til en konfrontasjon mellom dreyfusardene, der den mest konsistente motstanden ble ført av den sosialistiske arbeiderbevegelsen ledet av Jean Jaurès, og antidreyfusardene ledet av Charles Maurras’ protofascistiske Action française. På høydepunktet av Dreyfus-affæret vaklet Frankrike på randen av borgerkrig.

Selv om filmen omhandler et emne som har venstreinnstilte arbeideres universelle sympati og interesse i Frankrike ble J’Accuse og Polanski mål for nådeløse angrep fra #MeToo og staten. Disse angrepene var basert på ubelagte beskyldninger fra skuespiller Valérie Monnier, som hun hadde nært koordinert med Macron-regjeringen før filmens slipp, om at Polanski voldtok henne i 1975. #MeToo-supporere i Frankrike kom med det fascistiske argumentet at å være interessert i å se J'Accuse derfor var ensbetydende med å være medskyldig i voldtekt.

Medieatmosfæren ble så giftig at Polanski og hele staben og rollebesetningen fra J’Accuse besluttet at det var for farlig å delta på César-seremonien, og unngikk begivenheten. I et skamløst forsøk på å påtvinge hele filmmiljøet Macron-regjeringens høyrepolitikk grep kulturminister Franck Riester personlig inn kort forut for prisutdelingen med forlangender om at Polanski ikke måtte utnevnes til beste regissør.

Under disse forholdene er Akademiets beslutning om å tildele Polanski prisen for beste regissør en umiskjennelig avvisning av #MeToo og av Macron-regjeringens politikk.

Da J’Accuse i forrige måned ble nominert for 12 César-priser orkestrerte #MeToo-supportere en vellykket kampanje, støttet av Macrons regjeringsministre, for å tvinge hele Det franske filmakademiets styringsråd til å fratre. Etter denne prisutdelingsseremonien skal et nytt styringsråd velges, inkludert en masserekruttering av hundrevis av nye kvinnelige medlemmer.

#MeToo- og statspropaganda mot J’Accuse spredte seg på tvers av mediene under oppkjøringen til den endelige avstemmingen om César-prisene og selve prisutdelingen. Skuespiller Adèle Haenel, en #MeToo-supporter i Frankrike, erklærte at å tildele Polanski prisutnevnelser betyr «å spytte hvert eneste offer i ansiktet. ... Det betyr: ‘Det er ikke så alvorlig å voldta kvinner.’»

Skuespiller Rose McGowan, en ledende #MeToo-figur i Amerika, lesset deretter på med hysterisk fordømmelse av Polanski til magasinet Paris-Match: «Polanskis nomineringer får meg til å ville ta en César-pris og slå løs på hver en person som stemte for ham. Vi snakker ikke om film, men smerter. … Disse menneskene aner ikke hva som skjer i den virkelige verden, de støtter status quo, feiringen av triumferende maskulinitet.»

Det ble kunngjort at feministgrupper ville holde masseprotester foran Pleyel Hall, der seremonien for César-prisutdelingene ble holdt.

Konfrontert med uopphørlige, ubarmhjertige og ukontrollerte bakvaskelser i mediene rettet mot seg som en foraktelig voldtektsmann, kunngjorde Polanski sist onsdag at han ikke ville delta på César-prisutdelingen.

Han sa: «Jeg har blitt stilt dette spørsmålet: Vil jeg være der eller ikke, på César-prisutdelingsseremonien? Spørsmålet mitt er snarere det følgende: Hvordan kunne jeg være der? Vi vet hvordan denne kvelden vil forløpe. Aktivister truer meg allerede med en offentlig lynsjing. Noen kunngjør at det blir protester foran Pleyel Hall. Andre planlegger å bruke det som en måte å berettige kampanjer for å reformere styringen av fransk film. Det vil se mer ut som et symposium enn en filmfestival som søker å belønne sine største talenter.»

Polanski la til at han handlet under en forpliktelse til å «beskytte min familie, mi kone og mine barn, som blir tvunget til å tåle fornærmelser og ydmykelser». Han la til: «Det er med beklagelse at jeg tar denne avgjørelsen, det vil si, for å unngå å bli stilt for retten for en selvoppnevnt opinionsdomstol som er beredt til å trampe juridiske rettigheter i bakken, sånn at irrasjonalismen igjen får seire uutfordret.»

Fredag formiddag gikk kulturminister Franck Riester på France Info [o. anm.: 24-7 live news radio og tv-kringkasting for det meste av Frankrike, med nett-tilstedeværelse] for å kreve at Polanski ikke måtte tildeles prisen for beste regissør. Riester hevdet at dersom Polanski ble kåret med en pris, da ville det være «et slett symbol for den nødvendige bevissthetsutviklingen som vi alle må komme til, i kampen mot seksuell og sexistisk vold». Han la til: «Det er opp til hvert-og-ett av de stemmeberettigede medlemmene… å handle på grunnlag av dette ansvaret.»

Riester gledet seg også over at Polanski hadde truffet avgjørelsen, som Riester kalte «klok», ikke å delta på prisutdelingen. Riester sa: «Etter alt som har funnet sted over mange år, for et visst antall kvinner som hevder at Roman Polanski forgrep seg på dem, ville hans tilstedeværelse i kveld åpenbart ha vært en kilde til spenning.»

Etter Riesters ekstraordinære offentlige intervensjon kunngjorde hele rollebesetningen og produksjonsstaben for J’Accuse at de ikke ville delta på seremonien for Césars-prisutdelingene. Polanski, produsent Alain Goldman, og skuespillerne Jean Dujardin, Louis Garrel og Emmanuelle Seigner, som også er Polanskis kone, var alle fraværende under fredagskveldens prisseremoni.

Goldman uttale til AFP: «Vi har sett en eskalering av utilbørlige og voldelige bemerkninger og opptreden. Kulturministeren selv, som representerer statens myndighet, har tillatt seg å komme med en uttalelse som på forhånd fordømmer, helt uten viten om det endelige resultatet, en profesjonell, uavhengig og hemmelig avstemming.»

Og under seremonien med prisutdelingene prøvde flere hundre demonstranter, fra forbundet Dare To Be Feminist og allierte organisasjoner, å trenge seg inn i Pleyel Hall, der de ble konfrontert av opprørspoliti. De ropte det fascistiske slagordet: «Polanski er en voldtektsmann, kinoer er skyldige, filmgjengere er medskyldige», og bar plakater hvor det sto «Vi tror Polanskis ofre» og «Ned med patriarkatet».

Céline Piques, talskvinne for Dare To Be Feminist, fortalte AFP: «Vi ønsker å riste opp filmmiljøet fordi de påstår å støtte Adèle Haenel, som fordømmer seksuelle overgrep, men samtidig og med utrolig hykleri så støtter de Roman Polanski.»

I siste instans, på slutten av en seremoni som i vesentlig grad ble overlatt til snakk om kjønnspolitikk og kvinner i film, ble det kunngjort at Polanski hadde fått prisen for beste regissør. Haenel og et dusin andre #MeToo-tilhengere buet og marsjerte ut av Pleyel Hall i protest.

Det var en klar og konsis avvisning av #MeToo-heksejakta og Macrons politikk for sosial nedskjæring, krig, politistatundertrykking, og rehabilitering av nazikollaboratøren og diktatoren Philippe Pétain.