Wall Street stupte igjen på tirsdag, etter mandagens én-dag-rekordøkning med Dow opp 1 294 poeng, og til tross for [den amerikanske sentralbanken] Feds krisekutt av rentenivået med 0,5 prosentpoeng.

Markedet åpnet kraftig ned for så å stige, der Dow klatret 300 poeng etter Feds beslutning, bare for å fortsette stupet ut over resten av dagen. På ett tidspunkt var indeksen ned med 997 poeng, og den avsluttet dagen 786 poeng lavere enn utgangspunktet, etter et fall på 2,9 prosent.

S&P 500-indeksen avsluttet dagen ned 2,8 prosent etter at den på mandag hadde registrert sitt største én-dag-oppsving på to år, og Nasdaq falt i løpet av dagen med nesten tre prosent.

Feds rentekutt, som mandag kveld ble fattet énstemmig under en telekonferanse, var første gang en rentebeslutning ble tatt mellom fastsatte møter siden finanskrisen i 2008.

Feds styreleder Jerome Powell uttalte da han kunngjorde beslutningen at koronaviruset og tiltakene som var tatt for å begrense det «vil tynge den økonomiske aktiviteten her og i utlandet over noen tid». I et forsøk på å berolige markedene erkjente han at selv om sentralbankens beslutning ikke ville redusere infeksjonsraten, eller fikse en brutt forsyningskjede, «tror vi at vår handling vil besørge et meningsfullt løft for økonomien».

Men det er indikasjoner på at beslutningen kan ha den motsatte av den tiltenkte effekten, der en gjengs reaksjon er spørsmålet: «Hva er det Fed vet, som ikke vi gjør?» Dessuten har avgjørelsen vesentlig innvirkning på bankene, som får sine fortjenestemarginer redusert av ei lavere referanserente. Bankaksjer, sammen med høyteknologi, førte an i markedsnedgangen.

Bekymringer for tilstanden for den amerikanske og for verdensøkonomien på lengre sikt gjenspeiles i fallet i avkastningen [‘yield’] for amerikanske statsobligasjoner av 10-år-varighet [US Treasury bonds]. På ett tidspunkt falt avkastningen til under én prosent, før dagen avsluttet på litt over det nivået, som er et historisk lavnivå.

10-år-yield har falt kraftig siden begynnelsen av året, før virkningene av koronaviruset begynte å slå inn, da investorer søkte en trygg nødhavn drevet av frykt for at verdensøkonomien kunne komme til å gå inn i en resesjon [o. anm.: en lavkonjunktur; to påfølgende kvartaler med negativ vekst].

Med innvirkningen av viruset, som nå raskt brer seg, nedjusterte Goldman Sachs deres prognoser for USAs vekst til en årsberegnet rate på 0,9 prosent for første kvartal, og null for det andre.

Feds uttalelse pekte i retning av ytterligere rentenedsettelser, der det ble sagt at sentralbanken ville fortsette å følge utviklingstrekkene og implikasjonene av dem, og ville «anvende sine verktøy og handle relevant for å støtte økonomien».

Reaksjonen i markedet indikerer at det ønsker å se enda mer handling – en posisjon som kom til uttrykk i en tweet fra USAs president Trump. «Federal Reserve kutter, må lette ytterligere,» tvitret han. «Mer lettelse og kutting!» [‘more easing and cutting!’]

Feds krisetrekk kom i kjølvannet av beslutninger av både den malaysiske sentralbanken og Reserve Bank of Australia (RBA) om å kutte deres rentenivåer. RBA sa at utbruddet av koronaviruset hadde en «betydelig effekt» på den australske økonomien, som er verdens tolvte største.

Finansministrene for G7-gruppa av vesentlige økonomier meldte en uttalelse om at de var beredt til å anvende alle relevante verktøy, for å «oppnå sterk, bærekraftig vekst og beskytte mot nedside-risiko», men de spesifiserte ikke noen koordinert handling.

De lovet også finanspolitisk støtte til helsevesener. Dette angivelige engasjementet kan karakteriseres som å gni salt inn i såret. Helsevesener i alle større land har blitt hardt rammet over år av budsjettnedskjæringer, som del av dyptgripende innstrammingsprogrammer, og konsekvensene av privatisering, som har etterlatt dem dårlig rustet til å håndtere helsekrisen.

Akkurat som koronavirusets innvirkning på infiserte individer synes å forverres av allerede eksisterende helseproblemer, kan det samme sies om virusets sosiale og økonomiske konsekvenser.

OECD, organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, bestående av 36-medlemsland av verdens store økonomier, meldte denne uka sin kriserapport om tilstanden for den globale økonomien. I deres beste scenario sa OECD at under antakelser om at epidemien toppet seg i Kina i første kvartal og at utbruddene i andre land er svake og kan begrenses, vil den globale veksten kunne falle til 2,4 prosent, som er 0,5 prosentpoeng lavere enn organisasjonens prognose fra november i fjor. Økonomier med nære forbindelser til Kina, som Japan, Sør-Korea og Australia, ville bli spesielt hardt rammet.

Men i tilfelle et utbrudd av lengre varighet kunne den globale veksten falle til bare 1,5 prosent.

Selv dette tallet kan vise seg å være en undervurdering, da OCED pekte på den betydelige oppbremsingen av verdensøkonomien før viruset slo til. Organisasjonen bemerket at «industriell produksjon fortsatte å stagnere mot slutten av 2019, og veksten i forbrukerutlegg mistet moment». Hastigheten for nedgangen av det globale bilsalget hadde begynt å modereres gjennom 2019, men «etterspørselen har senere rast igjen».

Global handel «er fortsatt veldig svak», der handelsvolumer av forbrukervarer avtok i siste kvartal 2019, og for året som helhet – den første slike nedgangen siden stupet i verdenshandelen i 2009.

Investeringer, en nøkkelfaktor i kapitalistøkonomien, forteller samme historie. Ifølge OECD falt investeringsveksten i G20-økonomiene (Kina ikke medregnet) fra en årlig vekstrate på fem prosent ved inngangen til 2018, til bare én prosent i fjor.

Rapporten pekte på effektene av den amerikanske handelskrigen mot Kina, og sa at de høyere tollsatsene pålagt av Washington var «en viktig faktor bak svakheten i global etterspørsel, handel og investeringer».

Veksten i euroområdet var forventet å forbli under pari, med en gjennomsnitt på rundt én prosent for de to neste årene, med innvirkningene av viruset som kan ytterligere svekke resultatet for det første halvåret.

OECD la sin stemme til de som advarer om veksten av global gjeld og de økende finansiell risikoer reist av økt utstedelse av obligasjoner av lavere enn investeringsgrad, dvs. såkalte junk bonds, og BBB-rangerte obligasjoner, som bare er ett hakk over junk status. I fjor ble mer enn halvparten av alle nye obligasjoner kredittvurdert til BBB, og en fjerdedel var under nivået investeringsgrad (dvs. junk status).

Disse utviklingstrekkene «øker risikoen for betydelig foretaksstress» i tilfelle en skarp økonomisk nedgang inntreffer, skrev OECD. Under slike forhold kan BBB-vurderte obligasjoner reduseres til sub-investeringsgrad, «med de medfølgende tvangssalg som forsterker de finansielle markedseffektene av den initielle nedgangen utløst av spredningen av koronaviruset».

Effektene av koronavirusutbruddet er bare i det innledende stadiet av å gjøre seg gjeldende, men fundamentale politiske konklusjoner kan allerede trekkes.

Styringselitene har avgitt en klasserespons: Billioner av dollar blir tilgjengeliggjort for markedene, for å opprettholde finansoligarkiets velstandsmesking, mens praktisk talt ingenting blir besørget for å imøtekomme befolkningsmassenes helsebehov. Trump har i USA eksempelvis bare forespurt Kongressen om $ 2,5 milliarder, hvorav halvparten skulle hentes fra andre helseprogrammer.

Men markedsfallet etter Feds siste rentekutt indikerer at finansmarkedene er på kollisjonskurs med utviklingstrekkene i den underliggende økonomien, og at politikken med å prøve å heve økonomien gjennom stadig større forsyninger av billige penger, som har vært fulgt i løpet av de fire siste tiårene, nå bryter sammen.

Styringsklassens respons vil ikke være å reversere kursen, men tvert i mot å forskanse seg for å videreføre angrepene på arbeiderklassen.