Russlands president Vladimir Putin og Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan kunngjorde torsdag en ny våpenhvile for provinsen Idlib i Syria, etter et seks-timer-langt møte i Kreml. Til tross for begge siders bestrebelser for å få bilagt konfliktene løser ikke våpenhvilen de bredere konfliktene mellom NATO og Russland, som ligger til grunn for nylige sammenstøt mellom Tyrkia og Russland i Syria.

Erdogan reiste til Moskva for krisesamtaler etter utbrudd av vedvarende kamphandlinger den siste måneden mellom tyrkiske tropper og Syrias russisk-støttede SAA-styrker [Syrian Arab Army]. Syrias hær forsøker å gjenerobre landets siste region holdt av islamistiske opposisjonsmilitser som er sponset av Washington og de europeiske imperialistmaktene, siden NATOs proxykrig for regimeskifte i Syria ble innledet i 2011.

Minst 58 tyrkiske soldater er drept i Idlib siden begynnelsen av februar, derav 36 i et angrep den 27. februar, iverksatt med russisk godkjenning. Tyrkia gjengjeldte med en fornyet offensiv mot syriske regjeringsstillinger søndag, og drepte dusiner av pro-Assad soldater med droneangrep og artilleribeskytning.

Avtalen som ble oppnådd i Moskva oppfordrer til en våpenhvile siden midnatt til fredag, i den nordvestlige syriske provinsen Idlib. Putin og Erdogan ble også enige om å opprette en sikkerhetskorridor for sivile til å kunne flykte fra militære kamphandlinger, som skal patruljeres i fellesskap av tyrkiske og russiske tropper fra midten av mars. Denne trygge sonen skal dekke seks kilometer på hver side av motorveien M4, som går i øst-vest retning.

Begge lederne la vekt på felles interesser og bilaterale bånd. Putin innledet møtet med å uttrykke sin sorg over de tyrkiske soldatenes død, og la til at syriske styrker ikke hadde vært klar over de tyrkiske soldatenes stilling da de iverksatte angrepet. Dette utgjorde en stilltiende innrømmelse av russisk medvirkning, da russiske fly kontrollerer luftrommet over Idlib.

Erdogan beskrev for sin del relasjonene mellom Tyrkia og Russland som å være på et «høydepunkt», og hevdet at han var glad for å fly til Moskva for å spare Putin bryet med å reise midt under den russiske presidentens tiltak for å innføre konstitusjonelle reformer.

Men slike solidaritetsfremvisninger kan ikke skjule det faktum at Moskva og Ankara forfølger rivaliserende interesser i Syria, der NATOs støtte til forskjellige islamistiske militser førte til den ni-år-lange konflikten som har krevd hundretusener av liv, og har tvunget flere titalls millioner på flukt. Denne USA-oppildnede imperialistkrigen for regimeskifte i Damaskus brer seg nå som en ondartet svulst til en bredere krig, og trekker inn både regionale makter og stormaktene.

Mens Moskva støtter Assad-regimet, som innvilger Russland et militært fotfeste ved Middelhavet med to militærbaser ved kysten, opponerer Ankara mot den syriske regjeringens gjenerobring av dens territorium. For det første frykter Tyrkia en ny bølge av flyktninger over sin sørlige grense, under betingelser der 3,7 millioner flyktninger allerede har opphold i Tyrkia. For det andre frykter Ankara at dersom tyrkiske styrker taper kontrollen over det nordlige Syria vil kurdiske YPG-militser kunne konsolidere en kurdisk protostat ved Tyrkias sørlige grense, som kunne føre til at krigen renner over og inn i selve Tyrkia.

Disse konfliktene forverres av imperialistmaktenes aggressive bestrebelser, anført av USA, for å få utøvd deres geopolitiske og økonomiske kontroll over Syria, og det bredere Midtøsten. At president Trump i fjor snudde ryggen til den kurdiske YPG-militsen og trakk amerikanske tropper tilbake fra det nordlige Syria, og med det utløste den siste tyrkiske invasjonen sist oktober, representerte på ingen måte Washingtons tilbaketrekning fra regionen. Tvert imot fokuserer Pentagon, som har opprettholdt rundt 500 tropper som okkuperer Syrias oljefelt, sin innsats på å styrke sin antiIran-koalisjon i hele Midtøsten, for å støtte opp Washingtons økonomiske kampanje om «maksimalt press» på Teheran, med forberedelser for krig.

Det pågår diskusjoner innen Trump-administrasjonen om hvorvidt de skal tilby Tyrkia militærhjelp. «Vi mener bestemt at vår NATO-partner Tyrkia har full rett til å forsvare seg mot risikoen skapt av det Assad, russerne og iranerne gjør i Syria,» uttalte utenriksminister Mike Pompeo fra utenriksdepartementet på torsdag. «Den tyrkiske regjeringen har bedt oss om en håndfull ting. Vi evaluerer alle disse forespørslene.»

De europeiske maktene er for deres del ikke mindre besluttsomt innstilt på å sikre deres del av plyndringen fra omfordelingen av Midtøsten. Den tyske forbundskansleren Angela Merkel snakket med både Erdogan og Putin før torsdagens møte, for å kreve at de skulle gå med på en våpenhvile og etableringen av en «sikker sone» i Idlib. Den tyske forsvarsministeren Annegret Kramp-Karrenbauer fremmet på onsdag utsikter til å innføre sanksjoner mot Russland dersom landet nektet å stanse kampene, samtidig som hun også oppfordret Erdogan til å innse at vestmaktene kunne tjene som mer pålitelige partnere enn Moskva.

Når de europeiske maktene ikke kunne avdekke planer for en øyeblikkelig inngripen skyldtes det utelukkende deres nåværende svake militære stilling i Syria, som de jobber hardt for å få bygget opp og styrket. Som Josep Borrell uttrykte det, EUs høyeste utenrikspolitiske representant, i kommentarer som støttet opprettelsen av en flyforbudsone for syriske fly over Idlib: «Den europeiske union (EU) kan ikke bestemme å etablere en buffersone i Syria. Vi skulle gjerne snakket maktens språk, men foreløpig kan vi ikke bestemme dette på egne vegne.»

Torsdagens avtale forener ikke Tyrkias og Russlands diametralt motsatte interesser i Syria, men synes å tilby et lite pusterom før neste opptrapping av fiendtlighetene. Som en understrekning av at dette heller kunne være før enn senere, bemerket Erdogan under torsdagens fellespressekonferanse med Putin at tyrkiske styrker forbeholder seg retten til å angripe syriske SAA-tropper, dersom de skulle komme under angrep.

Sochi-avtalen fra 2018, den forrige våpenhvileavtalen, ble aldri implementert i sin helhet og har i løpet av de siste månedene falt fra hverandre. Avtalen sørget for opprettelsen av en buffersone i Idlib, betinget av at tyrkiske tropper fikk skilt radikale islamistiske militser tilknyttet Al Qaida fra de såkalte «moderate» opprørerne, og at Russland forhindret en offensiv av Assads styrker for å gjeninnta provinsen.

Faktisk dominerer Al Qaida-tilknyttede militser de islamistiske opprørerne i Idlib som Tyrkia er alliert med, hvilket gjør det umulig å etablere kampstyrker bare bestående av «moderate». Ankara ikke bare nektet å forsøke å splitte militsene, men begynte også å sende kontingenter av dem til Libya for å slåss på vegne av den libyske GNA-regjeringen [Government of National Accord] ledet av Fayez al-Sarraj, med kontroll over hovedstaden Tripoli. Mens Tyrkia har innordnet seg med al-Sarraj-regjeringen i det nordafrikanske landets borgerkrig igangsatt av NATO, med de to tvillingmålene å sikre tyrkiske investeringer i landet og å styrke Ankaras krav på forekomstene av naturgass avdekket i det østlige Middelhavet, har Russland støttet den rivaliserende opposisjonens LNA-regjering [Libyan Nation Army] ledet av general Khalifa Haftar, med base i Tobruk.

Under disse betingelsene sanksjonerte og støttet Russland Damaskus’ lenge planlagte offensiv mot Idlib, der en seier ville ha resultert i det endelige nederlaget for de USA-støttede islamistiske opprørerne som har ført krig mot Assad-regimet siden 2011. Siden begynnelsen av offensiven i desember har nær én million mennesker blitt fordrevet, og anslagsvis 300 sivile er drept.

Med fare for at konflikten skal eskalere til et direkte militært sammenstøt med Russland, appellerte Erdogan i forrige uke til NATO for solidaritet, før han åpnet Tyrkias grenser mot EU for flyktninger som vil til Europa, i et forsøk på å tvinge de europeiske maktene til å støtte hans krigsmål. På torsdag gikk Tyrkias innenriksminister Suleyman Soylu et skritt videre, og kunngjorde utplasseringen av 1 000 tungt bevæpnede polititropper til grensa mellom Tyrkia og Hellas, for å forhindre at greske grensevakter får tvunget flyktningene til å returnere til Tyrkia. Det greske militæret og politiet har skutt mot forsvarsløse flyktninger med tåregass og sågar med skarp ammunisjon, fullt ut støttet av EU. Minst én flyktning er død av et skudd mot hodet.